Kommentar

Hva gjør en gjerning god? I det hele tatt: Hva er en god gjerning? Hvilken betydning har hensikten bak en gjerning for om den skal vurderes som god eller ikke, og hvilken rolle for vurderingen av samme gjerning spiller konsekvensene?

De ovenstående er alle tre riktig store etiske spørsmål, og jeg medgir uten reservasjon at min ambisjon med å stille dem ikke er å ende opp med svar som gjør fremtidige diskusjoner unødvendige; så gal eller selvovervurderende er jeg tross alt ikke. Jeg vil likevel prøve å anlegge et prinsipielt syn på tematikken de fører oss inn i, men med et samtidig blikk mot eksisterende retorikk og praksis på området i vår norske samtid, for jeg har en stygg mistanke om at ikke alt i så måte er like vakkert og heller ikke like konsistent som det gjerne fremstilles.

For dem som ønsker intellektuell orden i sysakene først og fremst, finnes det et utall etiske teorier man kan inndele sin tenkning i henhold til hva gjelder spørsmålet om Det Gode versus Det Onde i menneskeskapt tanke og adferd. Denne nettadressen gir rikelig med alternative bokser i klassifikasjonsskjemaet og har tillike kvalitetsstempel fra Universitet i Oslo om nå noen skulle synes at slikt er spesielt tilforlatelig eller gildt.

Selv opererer jeg stort sett med tre hovedsakelige grunnlag for etisk forankring av gjerninger; vurderingen av dem kan baseres på hensikten med gjerningen (sinnelagsetikk), på konsekvensen av gjerningen (nytte- eller konsekvensetikk) eller de kan være mer eller mindre i samsvar med regulerende påbud og forbud rettet mot oss utenfra (pliktetikk). Alle tre viser betydelig samvariasjon med bestemte menneskesyn eller religiøse hovedsystemer og, kanskje derigjennom, med politisk-ideologiske tankesett. Da er det at vi begynner å knytte de etisk-teoretiske trådene sammen med aktuelle politiske problemstillinger på en interessant og kanskje til og med praktisk viktig måte.

I både den eldste og den yngste semittiske monoteistiske religionen (jødedommen og islam) står pliktetikken sterkt. Man skal gjøre respektive ikke gjøre en hel rekke saker og ting som er skrevet ned i ulike skrifter av mer eller mindre hellig natur. Sånt eller slikt skal du spise og ikke spise. Så mange ganger skal du be, sånn skal du be, i den eller den retningen skal du være vendt og slik skal du gjøre med hode og kropp mens de forutbestemte frasene ytres på den foreskrevne måten etcetera etcetera. Det hele er svært fremmed for oss og jeg kan enkelt sammenfatte min egen holdning til denne typen kravspesifikasjoner på følgende måte: Jeg liker dem ikke. Det er noe automatisk over det hele, noe tvunget, og i mitt verdensbilde fremstår det nesten som blasfemisk å påstå at en gud verd sitt salt skulle være opptatt av at små mennesker viser eller ikke viser evne til å følge en bruksanvisning til punkt og prikke. Det kan godt være at det er betydelig praktisk fornuft forbundet med å følge slike detaljerte livsstilsråd, jeg fornekter ikke det, men jeg kan altså ikke se handlingene som hverken nødvendige eller tilstrekkelige for å være del av det kosmiske Gode. Det blir nesten på samme måte som at man ikke viser genuin intelligens ved å klare å holde seg til en forhåndsbestemt mal for oppgaveløsning i skolematematikk, uansett hvor mye man måtte komme frem til riktig svar ved å gjøre det.

Innen de vestlige hovedretningene av kristendommen har vi ulik vektlegging av de forskjellige etiske prinsippene og det på en måte som man fremdeles i det postreligiøse, sekulære, moderne europeiske samfunnet kan se tydelige spor etter. Katolikkene opererer med det jeg synes virker som en ganske pragmatisk og helsesam blanding av plikt-, konsekvens- og sinnelagsetikk. De har sine ritualer både for å gjøre det gode og unngå det onde, som man også pålegges å opptre i henhold til faste botsalgoritmer når naturen likevel gikk over opptuktelsen og man ikke oppførte seg som man skulle. Hensikten – sinnelaget eller viljen bak en handling – er av betydning, men ikke mer enn sånn passe; konsekvensene er minst like viktige. Man vet av erfaring i disse gamle, sydlige europeiske landene utmerket godt at kjødet – den gamle Adam eller Eva – er skrøpelig og tar livsklokt dette med i betraktningen. Uheldige samvittighetskonsekvenser begrenses på denne måten, man innser at 90%-løsninger kan være bedre å satse på enn det gjennomført plett- og syndfrie liv, og innsikten medfører at menneskene opplever mindre anger og ruelse hver gang de kommer til kort som etiske subjekter overfor Gud og verden. Enkelt sagt legger man mindre vekt på sinnelaget og hensikten, men mer vekt på konsekvenser og metoder for å rette opp begåtte synder enn det vi nordlige lutheranere gjør.

Her oppe er vi nemlig protestantiske sinnelagsetikere i våre hjerter og vår tradisjon. Betydningen av å tenke de rette tankene og ville de rette tingene teller mer for oss enn noe annet enten man fremdeles bekjenner seg til vår variant av kristendommen eller for lengst er glidd over i gudefri tro på menneskerettigheter og har politisk korrekthet som religionserstatning. Opprinnelsen i protestantisk teologi til denne holdningen er klar: Enhver er personlig ansvarlig overfor Gud og den egne samvittigheten. Særlig er dette tydelig i ulike pietistiske varianter av lutheranismen. Det er ikke presters ord eller håndhevelsen av bestemte regler som avgjør hvorvidt det enkelte mennesket er et Guds barn, en av dem som skal oppleve frelsen, men at man i sitt hjerte, i sitt innerste, bærer troen på og kjærligheten til Jesus. Inderligheten er det avgjørende, ikke ytre tegn på gudelighet eller bestemte gjerninger, og den egne lesning av Guds ord i Bibelen styrer samvittigheten som mer enn noen øvrighetsperson dømmer over rett og galt. Det er en ekstremt personlig og ujålete tro, men den forutsetter en indre disiplin – noen ville kanskje kalle det et samvittighetstyrrani – som ikke er uten konsekvenser både for den enkelte og for samfunnet. Hos oss står derfor sinnelagsetikken i høysetet; man skal gjøre det man mener er rett, i ytterste konsekvens det man har skjønt Gud mener er rett, nærmest uansett. I alle fall er dette det høytidelige målet, og mange har knekket både egen og andres nakke i forsøket på å leve opp til en slik Brand-preget og krevende idealisme.

De kristne kjenner seg altså nødt og tvunget (ikke at det plager dem, for det er jo nettopp dette som er Guds vilje!) til å gjøre godt mot de svake og virke for å rette opp all verdens urettferdighet uten å skjele til eventuelle uheldige konsekvenser av det de finner på i sakens anledning. Handlingene er gode i kraft av den gode intensjonen, det er dét som er det avgjørende. Kanskje ble ikke resultatet helt som man hadde tenkt, men skitt samme, det ser man enten bort fra eller fornekter, for handlingen MÅ være god når den er beskjelet av den guddommelige viljen og i tråd med menneskets gode samvittighet.

Ikke like selvsagt var det at de post-protestantiske Gode Menneskene skulle overta samme tenkemåte, men så har åpenbart vært tilfellet. De globalistiske arvingene etter kristendommen og sosialismen (begge godhetsideologier som ser ut til å ha sett bedre dager, i alle fall i åpen strid om aksept og oppslutning på den meningsmessige markedsplassen) har til fulle arvet solidaritetstenkningen og viljen til å gjøre Det Gode uansett hvilke følger slike rettferdighetskrav måtte ha. Vi ser det særdeles tydelig i norsk politikk, så la meg få lov til å eksemplifisere.

At noen er fattige i verden mens andre er rike, anses som en etisk anomali som i prinsippet er fullstendig uakseptabel; slikt må rettes på. De forannevnte Gode Menneskene gjør dette på ulike måter, selvfølgelig, men et spesielt mektig etisk våpen i sammenhengen er utviklingshjelpen. Vi har holdt på med den i mange tiår nå i vårt land, så lenge som jeg har levd, og bevilgningene har blitt større og større til vi nå snakker om rundt 35 milliarder kroner i året, med andre ord ingen ubetydelig sum. Hvor mye man er villig til å gi i utviklingshjelp er i politiske kretser en mye brukt surrogatmarkør på hvor stort hjertelag man har, og partier som Krf og SV (de mest tydelige arvingene etter de kristne og sosialistene) topper naturligvis listen.

Hva skjer? Jo, effekten av utviklingshjelpen blir av flere og flere trukket i tvil. Kunnige mennesker påpeker at den er mer til skade enn gagn, iallfall om man mente å hjelpe de genuint fattige til et bedre liv, ikke bare de fete kattene som det også finnes godt av i Afrikas ulike mottakerland. Av og til kommer det til pinlige episoder i forbindelse med spesielt glinsende forskuslingsepisoder der alle og enhver kan se at offentlige norske penger har havnet i romslige private lommer i mottakerlandene, eller det viser seg at et prosjekt er åpenbart forfeilet, men ikke søren om godhetsindustrien her hjemme lar seg påvirke av slikt. Man rister pelsen, bedyrer at man skal passe bedre på pengeflyten i fremtiden, og appellerer enda sterkere til folks samvittighet og rettferdighetssans: Gi, gi så det kjennes, for dere vet jo at stoda i verden nå er urettferdig! Det siste kan man ikke nekte for, det kan ingen, men man glipper litt med øynene over viljen til fullstendig å se bort fra konsekvensene av en politikk som over en svært lang observasjonsperiode ikke kan vise til særlig positive resultater totalt sett. Afrika er underutviklet nå som før mens Asia har løftet seg etter håret og ved hjelp av arbeid og handel forbedret egen levestandard vesentlig. Er svaret på dette enda mer av samme medisin til Afrika? Ikke hvis man tror at det er noe som helst poeng i prinsippet med å la falsifiering av teorier ha praktiske konsekvenser. Er man derimot mest opptatt av å få den gode giverfølelsen og betale avlat for den egne nasjonens og slektens gjennomsnittlige velstand internasjonalt sett, da står saken annerledes, da er det bare å pøse ut penger som før.

Import av såkalte flyktninger fra Midtøsten og Nordafrika er et annet eksempel på at sinnelagsetikken trumfer alle konsekvensbetraktninger innen politikken. Tankerekken later til å være: Det er synd på menneskene, de kommer hit, da er det vårt ansvar å ta hånd om dem. Argumenterer noen mot, så klubbes de ned med henvisning til at de står for et menneskesyn som er ulekkert, uetisk, ja, direkte inhumant. Slik kan man ikke oppføre seg, da er vi ikke Gode Mennesker lenger, altså MÅ vi hjelpe uavhengig av konsekvensene. Igjen går partier som Krf og SV i bresjen, men langt på vei deles tankemønsteret av nesten alle i maktposisjon.

Hva blir resultatet? Følgene for den fjerne fremtid kan av gode grunner ikke overskues, men også tendensene underveis må beaktes om man ikke skal henfalle fullstendig til føleri, til ren massering av det egne sinnelaget. Da er det tydelig at befolkningen går fra å være etnisk og kulturelt homogen til å bli heterogen og det i en takt som aldri tidligere er skuet her til lands. Også rent økonomisk erkjennes det nå omsider at utviklingen koster langt mer enn smakelig er (Brochmann-utvalget) og på lang sikt er det meget mulig at velferdssystemet kommer til å knekke nakken på eksperimentet. Det blir dessuten større rivninger mellom grupper i befolkningen, større motsetninger og mer kriminalitet. Om dette vil forverres ytterligere, er ukjent. Spådommene viser god spredning mellom «det går seg til» og «det blir borgerkrig.» Ingen VET hva fremtiden vil bringe, men føre var-politikk kan man under ingen omstendighet kalle dette gigantiske demografisk-kulturelle eksperimentet.

Noen av oss gråter over det som skjer, andre trekker på skuldrene samtidig som de ser bort og ikke vil ta endringene innover seg, mens atter andre jubler med høy og skjærende røst og synes at Én verden-idealet nå er kommet vesentlig nærmere. Sikkert er det i alle fall at man ikke har latt konsekvenstenkning råde, man har i stedet holdt seg innenfor godhetstyranniets etisk sikre rammer og helt enkelt nektet for at noe som kan være så godt (altså å ta vel imot de fattige og elendige), kan ha uakseptable konsekvenser. Det er kortsiktig sinnelagsetikk på sitt mest typiske vi har vært vitne til. Noen kommer til å få bære konsekvensene, men det blir neppe de som valgte å «være snille» ved hver korsvei.

Vi må snart se til å vokse opp her i landet og ikke lenger hengi oss til ønsketenkning om at alt som ser farlig og truende ut, vil «gå seg til» hvis vi bare er enda snillere i morgen enn vi var i går. Verden er ikke slik at handlinger diktert av god vilje alltid leder til gode resultater. Folkevisdommen vet dette bare så inderlig vel, blant annet innser man at «veien til helvete er brolagt med gode forsetter.» Mange riktig dårlige resultater er kommet til ikke av ond vilje, men som følge av gjerninger diktert av de beste ønsker av verden; man mente det vel, men det gikk galt. Å ikke innse at det kan være slik, er rett og slett dumt, til og med for dumt.

Jeg ønsker ofte at vi kunne bli litt mer «katolske i hovedet» her til lands i betydningen mer konsentrert om resultatet av det vi gjør enn med hva vår hensikt eller vårt ønske var i det vi bestemte oss for gjerningen. Det nytter ikke å ha vært så snill som bare dét og ha villet det aller beste dersom resultatet ble miserabelt. Dersom feilen gjentar seg om og om igjen i en person eller en stats adferdsmønster, så finnes det til slutt ingen unnskyldning for dumhetene; man plikter å lære etter en tid.

Det kan godt hende at sinnelaget er det viktigste for en gud som skal vurdere menneskers handlinger og eventuelle frelse; fullt mulig, om slikt vet jeg ingen ting. Men oss mennesker imellom er faktisk følgene av gjerninger viktigere enn i hvilken sinnstilstand de ble utført. I alle fall er det slik dersom vår interesse er å hjelpe andre. Er vårt mål hovedsakelig å skape en god følelse innvendig for oss selv, derimot, så stiller saken seg naturligvis annerledes, men ennå har jeg ikke truffet noen som medgir at dette er hovedformålet med den rådende godhetspolitikken. Det ville vært besnærende som ærlighet betraktet å få oppleve en slik innrømmelse, men jeg tror aldri det kommer til å skje. Såpass nitid vokter nok de gode menneskene sitt eget selvbilde.

Les også

Haugianisme -
Å gjøre eller ikke gjøre -
Hvor kommer ondskap fra? -
Noen har pusta sammen -
Julens politiske drama -
Gud er ingen vatpik -
Viljen til å forstå -
Polaritet -

Les også