StalinRykovKamenevZinoviev

Å respirere er å puste mens å inspirere – i ordets direkte betydning og med medisinske briller på – er å puste inn. Innen samme tankesett skulle konspirere bli å puste sammen, hvilket mer enn antyder nærhet mellom hviskende hoder holdt så tett at de trekker samme luft mens de pønsker ut en felles forklaring eller plan som så kan gjøres gjeldende overfor de mange utenfor den indre sirkel. Tittelformuleringen er dessuten ment å etterlate en verbal eim av Youngstorget i form av assosiasjon til det som i alle fall tidligere var «standard operating procedure» innen Arbeiderpartiets ledelse; noen få maktfulle kadre «snakka sammen» og ble enige om hva som siden skulle selges til folket som partiets omforente og demokratisk fattede beslutninger.

Det er altså holdningen til konspirasjoner, ganske særlig politiske sådanne, jeg vil si noe om. Finnes slike? Hvis ja, hvor aktivt skal vi se etter dem? Ikke minst viktig: Spiller det en rolle for oss vanlige mennesker om noe er konspiratorisk motivert og fremlagt eller ikke?

Spørsmålet om det eksisterer hemmelige avtaler de mektige imellom som påvirker alminnelige menneskers liv, er lett å svare på: Selvfølgelig finnes mange eksempler på sånne; å tro noe annet reflekterer en fornektelsens blindhet som er like uhistorisk som dum. Slikt skjedde før og det er ingen som helst grunn til å innbille seg at ikke samme ignoble tradisjon videreføres på alle plan der beslutninger fattes og makt utøves. Å være godtroende naiv er meget lite kledelig. Det er ikke nødvendig å observere direkte bjørnelabben i krukken for å innse at honning stjeles hvis bare forholdene ligger til rette. Skudd kan være avfyrt uten at man selv ser den berømte «smoking gun» som i blant kreves som ugjendrivelig bevis.

ANNONSE

Er noen konspirasjonsteorier grunnløse og tøvete? Ja jøss, slike finnes det så mange av at man nesten bokstavelig talt kan gjødsle med dem. Påstanden er så selvinnlysende sann – som også erkjennelsen er det av at noen konspirasjoner virkelig eksisterer – at jeg ikke finner det meningsfullt eller nødvendig å lage eksempellister. La meg bare minne om at det helt enkelt ikke er logisk mulig, og følgelig kan det heller ikke være samsvarende med virkeligheten, at både jødene, frimurerne og kommunistene har tatt over verdensmakten og nå, som kronen på verket, planlegger å destruere alt. Noe er så forskrudd at man bare skal la spekulasjonene dø hen av egen tyngde og intellektuelle ubehjelpelighet.

Men så har vi det enorme midtfeltet der det hverken er åpenbart umulig eller empirisk klarlagt at mer eller mindre hemmelige avtaler ligger bak en gitt utvikling. Hvordan forholde seg til slike situasjoner? Det eneste som er helt på det rene, er at ellers vettuge mennesker tilgriper vide ulike mestringsstrategier i møtet med denne typen usikkerhet. I og med at jeg ikke besitter privilegert informasjon som tillater meg å skille vann fra vin og snørr fra barter hva dette angår, så skal jeg nøye meg med noen generelle tommelfingerregler for hvordan man etter mitt syn bør håndtere denne typen påstander og vankunne.

Et klokt prinsipp er å ha et våkent øye for «follow the money»-prinsippet, altså for hvem som har nytte av en gitt type politikk, når bakgrunnen for bestemte handlinger uteskes. Det blir på en måte som i krimserier på TV: Motivgjennomgangen gir svært ofte en god nøkkel til besvarelse av «who dunnit»-spørmålet, i alle fall kan man ad denne vei skaffe seg en liste over sannsynlige gjerningsmenn, og så får det heller bli som det blir hva gjelder risikoen for å overse de dypt usannsynlige, tilnærmet idiosynkratiske løsningene som en sjelden gang finnes. Det er alle dager bedre å ha rett i 99 av 100 tilfeller enn i 1 av 100.

Denne tilnærmingsmåten bringer oss inn på habilitetsforhold i ulike samfunnsspørsmål, et tilsynelatende uuttømmelig tema for enhver som ikke er beredt til å ta alle påståtte motiver eller forklaringer for pålydende. Sagt enkelt: Man skal vokte seg for å stole på dem som snakker for sin syke mor. Det kan godt være i overkant å mistenke alle ansatte i godhetsindustrien for å nære bakenforliggende motiver når de taler varmt for økninger av bevilgningene til de ulike hjelpeprosjektene de lever av minst like mye som for, men uhildete deltagere i samfunnsdebatten er de så definitivt ikke. At sjefen for Røde Kors vil ha mer penger til hjelpeorganisasjoner, les: Røde Kors, er ikke mer sensasjonelt enn at man i Dagsavisen, Vårt Land og Klassekampen argumenterer varmt og inderlig for å beholde og helst øke pressestøtten. Det hjelper alltid på forståelsen å identifisere og klarlegge slike nyttesammenhenger, men arbeidet med å gjøre det må man som regel ta selv; det er ikke ofte at man får hjelp til slikt av NRK og lignende mediebedrifter. I sum: Viljen til å se gjennom fingrene med inhabilitet er betydelig innen norsk offentlighet enten kritikkløsheten er bevisst eller ikke. Dette må man ikke la seg forlede av.

Om man så har påvist en nyttesammenheng i argumentasjonen rundt et bestemt tema, hva kan man bruke slik innsikt til? Visst bør kunnskapen lede til ytterligere skepsis vedrørende den argumenterendes motivmessige balansering av vurderingene han eller hun bærer til torgs, men stort mer er det heller ikke å hente, for man skal ikke glemme at også habile mennesker kan være «på feil villspor» i sine konklusjoner og råd. Da er vi inne på sinnelagets betydning for nytten av handlinger, og den er simpelthen svært liten: Velmenende besluttere kan komme med svært mye dumt samtidig som de sleipe og halværlige i blant gjør nyttige ting for fellesskapet, om enn ikke ut fra uegennyttige motiver. Vi lever i en tid og kultur der sinnelagsetikken gjennomgående får bedre presse og har bedre kår enn konsekvensetikken, ikke minst på grunn av vår protestantiske bakgrunn der større vekt legges på samvittigheten enn vanlig er innen plikt- og konsekvensetiske tankesystemer. Dette preger oss ennå. I den moderne tapningen reflekteres holdningen i overdreven offentlig fokusering på såkalte verdispørsmål, en praksis der skinnhellige kristne og ditto sosialister finner hverandre i konkurransen om å fremstå som snillest. Sinnelagsetikk som ikke realitetsorienteres ved stendig monitorering av treets frukter ettersom historien utvikler seg, blir en teoretisk-emosjonell øvelse. Slikt er farlig både på individ- og samfunnsnivå.

StalinRykovKamenevZinoviev

Foto: Den mest ekstreme konspirasjonstenkning utviklet seg under Josef Stalins styre. Hva som var ideologi og hva som var Stalins personlige psykologi er ikke lett å avgjøre. Det ene styrket det andre. Det som er sikkert er at kommunistpartiet utviklet en helt nye rettspraksis: Den mistenkte måtte ikke bare være subjektivt skyldig, men kunne også være objektivt skyldig, uten å være klar over det selv. Med en slik lovforståelse kunne hvem som helst bli dømt for hva som helst. Det de ble de da også. Gamle bolsjeviker sto i retten og innrømte de mest fantastiske ting om samarbeid med fiende. Noen var blitt torturert, men det fantes også et psykologisk moment: Sakens beste. De var blitt overbevist av forhørslederne om at de måtte samarbeide og ofre seg for sakens beste, ellers ville de tjene Sovjetunionens fiender. Det ville de ikke ha på sitt ettermæle. De «tilsto» heller. Det lå også en forståelse av historien til grunn som gjorde at de kunne tro på det selv. På bildet Stalin sammen med Rykov, Kamenev og Zinoviev . Året er 1925, de tre til høyre hadde ennå noen år å leve. I årene 1936-38 foregikk rettssakene mot kommunistpartiets gamle garde på løpende bånd. De har fått sitt eget navn: Moskvaprosessene.

Men tilbake til det konspiratoriske; hvordan forholde seg til mistanker om at en gitt politikk, utvikling eller beslutningsrekke er blitt til på bakgrunn av ikke-offentliggjorte underliggende motiver, altså at en hemmelig plan finnes? Helst ville man jo gjerne vite om slike mistanker er berettiget eller ikke, men dessverre er ikke alltid virkeligheten samarbeidsvillig i så måte. I min personlige mestringsstrategi inngår noen elementer som hjelper til å unngå å havne i en frossen, inaktiv stillstand på grunn av mangel på visshet.

Erfaring har lært meg at jeg langt fra er den eneste uten sikker innsikt i alle aspekter ved hvordan verden er skrudd sammen; ja, faktisk er det slik at jo nærmere man kommer inn på mektige folk, desto tydeligere ser man at bare de færreste utmerker seg ved analytiske og kognitive evner som plasserer dem i noen opphøyet, eksklusiv kategori hva visdom angår. «Ingen er helt for sin kammertjener,» heter det. Påstanden er minst like sann i dag som på Hegels tid.

Stort sett gjelder at jeg ikke tiltror wannabe sampustere evnen til både å konstruere og gjennomføre hemmelige, kompliserte planer for å ta folket ved nesen, i særdeleshet dersom planene rulles ut over flere år og i mange miljøer og land. Menneskenaturen er helt enkelt ikke stødig og målrettet nok til å klare slikt, i alle fall har ikke jeg sett ubestridelige eksempler på det. Kanskje har noen i begynnelsen fumlet genuint konspiratorisk hva gjelder omfattende utviklingstendenser i samfunnet, i et eller annet hjørne av virkeligheten, men ikke tiltror jeg hverken frimurere, bilderbergere, jøder, medlemmer av Det muslimske brorskap, EU-eliten eller andre evnen til å være så strategisk standhaftige at man gjennomfører flergenerasjonsprosjekter for overtagelse av verdensmakten; hypotesen blir helt enkelt for «magstark.»

Med dette mener jeg at konspiratoriske forklaringer stort sett strider mot loven om forklaringsøkonomi, også omtalt som påholdenhetsprinsippet eller Ockhams barberkniv: Man skal ikke unødig gripe til kompliserte forklaringer når enkle gjør nytten. Nå skal det innrømmes at heller ikke Ockham var ufeilbarlig; vi har ingen garanti for at den enkleste forklaringen alltid er den riktige når verdens mangfold skal gjøres rede for. Likevel: Alt annet like, så skal man som første hypotese holde seg til det enkleste.

Det vi ofte undervurderer, er slumsets, dumhetens og tilfeldighetenes skapende kraft når mennesker over tid skubbes mot hverandre i en uendelig virvel av interessemotsetninger grensende til konflikter. Feil gjøres, endog i serier og ganske spesielt – jamfør den ovenfor anførte kritikken av sinnelagsetikken – i tilfeller der hensikten var god, i alle fall ikke ond. Veien til både helvetet og undergangen er ikke sjelden brolagt med gode forsetter, som kjent.

Man bør ta stilling til og legge vekt på handlinger mer enn ord. Visst kan det ligge dype sammenhenger til grunn for det vi observerer, eventuelt hemmelige sådanne, men i det daglige kommer man svært langt ved å gå ut fra at det som går og kvekker som en and, faktisk er en and. Det blir inkapasiterende slitsomt i lengden å lete etter uventede sammenhenger bak alt man oberverer, hele tiden se inn i speil som reflekterer andre speil til krampa tar en; livet stopper fort opp av all friksjonen slike hvileløse, altomfattende forståelsesforsøk skaper.

Man må tåle litt usikkerhet, sa salig Freud, og han hadde rett. Vi er stort sett nødt til å forholde oss til verden «at face value,» altså slik den fortoner seg for oss eller fenomenologisk; her kan mange fine ord brukes. Samtidig skal vi selvfølgelig hele tiden i bakhodet bære med oss et lite forbehold om at vi kanskje blir lurt, men vi kan ikke gå rundt og stadig tro at så er tilfellet. Det enkle er oftest det beste, i livet som i reklamen.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629