Det finnes en lang og sterk tanketradisjon i vestverdenen for å gripe til todelinger – dichotomier – av virkelighetsbildet når man skal forsøke å forstå det som skjer; i bunn og grunn er dette dialektikkens hovedprinsipp. Stundom er dichotomien ubevisst, endog mytologisk begrunnet, andre ganger bruker man med hensikt og i henhold til logisk system delingsteknikken for å ordne livserfaringene i forståelige kategorier.

Et typisk hovedskisma er hvorvidt man tilnærmer seg livet og naturen med hovedvekt på fornuft eller følelser. Hver og en av oss kjenner de to tendensene eller mulighetene inne i seg, og samspillet mellom dem er da også forsøkt gjort rede for av tenkende folk til alle tider. Jeg skal gi noen eksempler på slikt før jeg kommer til den konkrete foranledningen til dagens tekst, altså hvordan vi rasjonelt og/eller følelsesmessig forholder oss til alt det onde og skrekkelige vi stilles overfor.

ApolloDelphi

                                               foto: Apollo i Zeuz-templet i Delfi.

Her som ellers sømmer det seg å begynne med de gamle grekerne, iallfall velger jeg å gjøre det. Mens Zevs-sønnen Apollon målbar og legemliggjorde logikkens og balansens prinsipp i verden, stod hans bror Dionysos for det tøylesløst emosjonelle, det irrasjonelle og kaotiske. Vekselvirkningen mellom de to kreftene, de apollinske og dionysiske prinsippene, er «such stuff as tragedies are made of,» også de postmoderne sådanne. De som ønsker å finne ut mer om bakgrunnen for terminologien, og dessuten ikke lar seg skremme av litt klassisk litteratur, kan med utbytte lese Nietzsches uforlignelige «Tragediens fødsel;» ingen kunne som han trekke opp forståelseslinjer mellom nytt og gammelt, mellom det mytiske og det historiske.

ANNONSE

bacchus3

Foto: Dionysos var guden for vin, rituell ekstase. Instinktenes gud. Her i en romersk variant som Bacchus.

Et bevisst forhold til skillet mellom det rasjonelle og det emosjonelle finnes også hos flere andre forfattere med evne til å tenke, naturligvis; i så måte var salig Nietzsche hverken den første eller den siste. Noen vil huske eksempler fra egne læreår. Selv minnes jeg ennå en ubehagelig gymnasial episode med en kvinnelig, ytterst typisk norsklektor som deklamerte Wergeland så tårene skvatt, mens jeg satt på bakerste benk og følte meg ubekvem. De av oss som foretrakk Welhaven og allment avstod fra å delta i undervisningsmessig fellesføleri, har ikke alltid funnet oss like godt til rette i norsk skole.

Selve tittelformuleringen ovenfor vil også kunne noen vekke litterære minner. Den er ganske riktig Jane Austens «Sense and Sensibility» i norsk språkdrakt. Jeg medgir uten videre at jeg hverken har lest boken eller sett TV-serien eller noen av filmene. Ting jeg ikke finner givende, gidder jeg ikke beskjeftige meg med på den tid jeg har; såpass har livet lært meg.

La oss nå forlate gamle bøker og komme til den samtidige mediale virkeligheten som omgir oss: Hvordan balanseres fornuft og følelser i denne? Gjør man det annerledes nå enn før? Dekningen av den såkalte flyktningekatastrofen i Europa illustrerer situasjonen på en avslørende måte.

Man pumper inn emosjonalitet i nyhetsrapporteringen, lar følelser trumfe fornuft så til den milde grad at sistnevnte nesten totalt tystes ned i de dominerende mediene. Billedbruken sier – nesten bokstavelig billedlig talt om jeg tillates en slik tulleformulering – mer enn ord selv om også sistnevnte er av det dryppende slaget. Bruken av fotografiet av den druknede 3-åringen Aylan på en gresk strand er typisk. Saken er omtalt også her på nettstedet av blant andre Skaug, Drange Moen og Runde. Deres gjennomganger var fortreffelige og peker på ulike aspekter ved samme tematikk som jeg tar opp.

Det var spesielt to sider ved denne konkrete saken som kom frem etter hvert, og som man skulle trodd ville påvirket vinklingen av rapporteringen. Gutten og familien hadde allerede bodd i Tyrkia i tre år før de tok sjøveien over til Hellas, viste det seg, altså rømte de ikke fra krigen i Syria, i alle fall ikke direkte eller i denne omgang. Dessuten viste det seg at familien, finansiert av 9000 dollar til menneskesmuglere betalt av en tante i Vancouver, egentlig eslet seg til et land langt nord for enhver krigføring, nemlig Sverige. Hvorfor? Jo, faren i familien trengte å få stelt tennene, og slik behandling er såkalt gratis i Sverige (såkalt fordi sånt noe aldri er virkelig gratis; noen må alltid ta regningen). Man kunne forestille seg at denne tilleggsinformasjonen ville trekke litt av intensiteten ut av de-løper-unna-krigen fortellingene, men nei. Totalfokus forble på det lille barnets død uten at de journalistiske pådriverne stoppet opp og stilte kritiske spørsmål ved farens adferd og vurderinger i sammenhengen. I generalisert form: Den individuelle tragedien – særlig der barn er involvert! – trumfer all resonnering omkring hva og hvorfor, og skrift og bilder blir deretter.

Hva vitner dette om? Jeg kan kun se to muligheter for å forklare at så mange journalister, politikere og andre mennesker med samfunnsmessig markeringsbehov hev seg på drevet, og sannheten er jo at de ikke bare var mange, de var de aller, aller fleste: Enten bryr de seg ikke om annet enn å «selge en historie» og vet at det ligger uendelig mye mer løssalgspenger og journalistisk så vel som annen prestisje i følelser enn i rolig ettertanke, eller de evner ikke å nyttiggjøre seg sistnevnte tilnærmingsmåte til den uryddige virkeligheten som omgir oss.

Hva gjelder den førstnevnte forklaringen, så strider den mot prinsippet om å ikke tilskrive meningsmotstandere lave motiver. Jeg ønsker derfor ikke å gå nærmere inn på mistanken, i alle fall ikke nå. Dog vil jeg forsiktigvis minne om at selv bilder ikke alltid forteller sannheten: De kan manipuleres både teknisk og, ikke minst, kontekstmessig. Jeg vet ikke om, eller i hvilken grad, så skjedde i dette tilfellet.

Hvor ble det av det apollinske idealet om å tenke klart og kaldt over sanseinntrykk som man utsettes for, for deretter, på grunnlag av reflektert forståelse, å danne seg en mening og planlegge eventuelle tiltak? Idealet er borte, dødt, skyllet over og druknet av emosjonell infantilisme, i beste fall juvinilisme. Man føler, uansett på hvilket grunnlag, og synes dette er nok. De svakt tenkende har alltid hatt det slik, vært mer komfortable med følelser enn kognisjon, men det nye nå er at denne skjeve balansen er gjort til norm. «Jeg føler, altså er jeg» har erstattet den tidligere kartesianske varianten med «jeg tenker» i begynnelsen.

Etableringen av emonormen begynner i tidlig alder. Skolen var en gang arnestedet for opplæring i kritisk refleksjon på basis av kunnskap, men er mer og mer blitt en arena for føleri der trivselsaspektet trumfer andre hensyn. Resultatet blir deretter. De unge voksnes logisk-kognitive kompetanse forblir underutviklet.

Også på samfunnets høyeste nivå hva maktutøvelse angår, altså innen den nasjonale politiske eliten, ser man dette manifestert. Ubehjelpelig muntlig så vel som skriftlig formuleringsevne hos politikere spiller ikke stor rolle lenger; det viktige er at de gir inntrykk av «at de bryr seg.» Folket lar seg ikke bare bille inn at inntrykket reflekterer realiteter, men også at politiske resultater er avhengige av og tilnærmet parallelle med sinnelaget den enkelte legger for dagen. De «stemmer med hjertet.» Da blir det som det blir: hodeløst, men overfylt av emosjonelt babbel og med ditto bilder til.

Fjernt fra at jeg skal påstå at evne til å tenke klart er en eksklusivt mannlig egenskap – dertil finnes alt for mange eksempler både på menn som lar seg styre av følelsesinntrykk, og kvinner som evner å holde seg til en klar plan – men det er likevel ikke til å komme fra at det tiltagende føleriet har en tydelig gendervektor. Det er tross alt flere kvinner enn menn som leser Jane Austens «Sense and Sensibilities,» og det er mer på grunn av følelsene enn fornuften, for å si det slik. Man fristes til å trekke frem fra minnet utallige scener med parhestene Willoch og Harlem Brundtland fra 1980-tallet der sistnevnte, rød i toppen og med betydelig stemmestyrke, forlangte at hennes følelser skulle tillegges like stor vekt – minst! – som Willochs fakta. Det var et typisk skue.

Femininiseringen av samfunnet har mange konsekvenser, også denne. Fornuften taper mot følelsene når det er fritt frem for å manipulere de manges virkelighetsoppfatning ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknikk satt inn i en bevisst politisk kontekst. For svev aldri i den villfarelse at ikke klare hjerner finnes innen den mediale og øvrige samfunnsmessige makteliten som vet å nyttiggjøre seg spillet på godtfolks følelser, og som fyrer opp under dem når det passer.

Det har aldri vært feil å merke seg hvem det er som drar nytte av de politiske endringene som skjer («cui bono»– eller «follow the money»-prinsippet), da forstår man lettere hvem det er som står bak. Man skal ikke av slikt bygge seg store teorier av konspiratorisk natur, det er nesten alltid å gå for langt, men på den andre siden er og blir det svært lite kledelig for voksne folk å være naive og la seg lure.

Finner man den gyldne middelveien, så går man i Apollons fotspor. Det var klokt før og er det fremdeles. Mister man derimot evnen til å tenke, så tapes også forståelsen. Uten den er sjansen for å handle riktig minimal.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629