Kommentar

Definisjoner av liv er vanskelige. Nesten uansett hvordan man formulerer dem, vil man finne noe som ikke dekkes, men som burde vært inkludert, og vice versa. Likevel er det klart at bevegelse på et eller annet nivå, forandring, står sentralt i begrepet, i alle fall som potensialitet. Tilstrekkelig er denne egenskapen åpenbart ikke – selv kontinenter og fjellkjeder beveger og forandrer seg – men nødvendig vil de fleste enes om at det dynamiske elementet er.

Om vi går til bevisst liv på menneskelig nivå, finner vi at evnen til å oppleve spiller en vesentlig rolle. Ting skjer rundt oss og inne i oss, de er i bevegelse og forandring, og dette skaper en reaksjon både fysiologisk, emosjonelt og intellektuelt. Opplevelser i alle sine mangfoldige fasetter og vår evne til å reflektere over dem særpreger menneskelivet. Vi sies å være den eneste art som kan reflektere over sin egen eksistens.

Spørsmålene melder seg da: Hvordan forholder vi oss på det ikke-emosjonelle planet til våre egne opplevelser? Hvordan får vi orden på dem rent tankemessig, kognitivt?

Det emosjonelt primære ved opplevelsen er dens bevegelse, flyktighet. Skal vi derimot forstå den, må vi få den til å stå, hvilket er det ordet ”for-stå” betyr (likt ser vi det i våre nærbeslektede germanske språk engelsk og tysk: ”under-stand” og ”ver-stehen”). At dette ikke er en tilfeldig sammenheng, fremgår av synonymene ”begripe” og ”fatte” (”begreifen”, ”fassen” og ”grasp”) som begge innebærer at vi bringer opplevelsen til stillstand.

Det er noe prinsipielt paradoksalt i dette. I det øyeblikk opplevelsen gjennom vår inngripen ikke lenger er i bevegelse, er den også tømt for sitt umiddelbare emosjonelle innhold, men det er bare da vi kan håpe å forstå noe av den. Vår forståelse av en emosjon, en genuin opplevelse, er altså av opplevelsens skygge, skulle man kunne si, av det som er igjen når den har tapt sin flyktighet og slått seg til ro i vår bevissthet.

Kanskje strekker jeg nå strikken for langt, men jeg innbiller meg at man kan lese noe viktig ut av dette om vår samtids vekting av det emosjonelle contra det kognitive, om følelsen versus tanken. Endringshastigheten i livet rundt oss har økt og økt, flyktigheten tiltar og tilbes. Ikke minst ser man det innen den yrkesmessige eliten der ministre og bedriftsledere stadig skifter beite og åpenbart selv ser dette som et kvalitetskriterium: Ikke plages de av manglende forståelse for det spesifikke ved hvert nytt fagfelt. Dynamisk er et honnørord (om man innimellom må lese jobbsøkeres selvomtale, for eksempel, ser man ordet opptre til forbannelse) mens statisk er et fyord, og det uten forbehold. I mediene dyrker man emosjonene, spesielt serie-emosjonene som kommer med korte mellomrom.

Tilsvarende gis det mindre og mindre rom for å forstå, begripe og fatte alle disse opplevelsene, all denne dansende emosjonalitet. Man etterspør det ikke og har ikke tid til det eller med det. På ramme alvor kan man høre en journalist si til en eller annen myndighetsperson eller politiker at vedkommende har 30 sekunder på seg til å svare på et vanskelig spørsmål. Ikke blir det ettertanke, refleksjon av slikt, og ikke blir det forståelse. Man klarer ikke, kan ikke klare, å dempe bevegelsene, forandringene lenge nok til at emosjonene forlater dem og forståelse inntrer.

På sett og vis kan dette, om man tolkningsmessig følger i Friedrich Nietzsches (”Tragediens fødsel”) så vel som Steven Kings (”Danse Macabre”) fotspor, sees som enda et kapittel i en evig kamp mellom Dionysos – emosjonenes, villskapens og rusens irrasjonelle gud – og Apollons rasjonelle og ordnende kraft. Vi ser i skolen at hensynet til de tunge realfagene har måttet vike for forskjellige former for kreative sysler. Man kan godt mene at fingermaling i et eller annet eksistensielt perspektiv er like viktig som kjemi, fysikk og matematikk, hva vet jeg, men personlig ville jeg heller gitt avkall på førstnevnte kompetanse enn på de sistnevnte, ikke minst når broer skal bygges og oljebrønner bores.

Det har konsekvenser å neglisjere realfagene. I første omgang blir evnen til å bygge de strukturer (i både konkret og abstrakt betydning) og fatte de beslutninger som et moderne samfunn er totalt avhengig av, mindre. Dernest vil man komme til å lide av en stadig avtagende evne til simpelthen å forstå vanskelige ting, ikke bare ha følelser rundt dem, og det kan på sikt være minst like farlig. Det er ingen automatikk i at samfunnsutviklingen skal gå fremover, hverken teknologisk eller på annen måte, man må anstrenge seg, trene, arbeide med det som er vanskelig. Man må lære seg det, og læringsprosessen er ofte møysommelig.

Kanskje er det ønsketenkning, men jeg har en bitteliten følelse av at mottrykket mot det mest hektiske føleriet er ved å vokse. Man etterstreber i noen sammenhenger det langsomme i stedet for de brå endringene, enten det gjelder reiser og visuelle opplevelser (suksesshistoriene på TV med Bergensbanen og Hurtigruten var formidable), mat (langsom mat øker i popularitet), eller ettertenksomhet brakt til oss gjennom ord fra skjermer og boksider. Og i skoledebatten snakkes det i alle fall om verdien av å lære begavete elever mer fysikk og matematikk. Det er i det minste noe, kanskje er det en begynnelsen på en snuoperasjon, på en langsom forbedring.

Er betraktninger som de ovenstående verdifulle på noe vis, er de nyttige? Det vet jeg ikke, kanskje er de ikke det. Men jeg vet at ikke alt man gjør skal legitimeres ut fra nytteverdien.

Hunder løper, mennesker tenker, slik er det bare. Selv tenker jeg nå litt klarere om disse spørsmålene enn jeg gjorde da jeg begynte å skrive om dem. Jeg forstår dem litt bedre, hvilket gir meg glede. Skulle det samme gjelde for noen av leserne også, ville det være fint, men det er ikke strengt nødvendig.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også