Kommentar

Verden er ikke så enkelt skrudd sammen at man vet noe sikkert eller ikke. Ei heller er det slik at forståelse eksisterer som et enten-eller-fenomen. Man skjønner ting og sammenhenger mer eller mindre på samme måte som også kunnskapens speilbilde, uvitenheten, er gradvis. Tema i dag er det førstnevnte, altså viten og sannhet snarere enn løgn, forstillelse og kunnskapsløyse; selv innen førstnevnte kategori er det mer enn nok å bite over. La oss se prinsipielt på hvordan viten skapes, altså på hva som preger selve prosessen, inklusive hvor bevisste vitenskaperne selv er på de ulike erkjennelsesnivåene den med rimelighet kan sies å romme. Jeg har vært inne på tematikken før i disse spalter, men stoffet er langt fra lett, og en delvis repetisjon skader neppe. Skjønt kanskje er det mer så at tenkningen som her skal presenteres, er uvant snarere enn egentlig vanskelig. Fatt derfor mot; jeg tror ikke noen faller fra om de først er kommet så langt som hit. I motsatt fall får de bare hoppe videre til neste artikkel, for heldigvis finnes det ingen leseplikt ennå, hverken her eller andre steder.

Typisk begynner praktisk vitenskaping med at man genererer – ved innsamling, eksperimenter eller på annen måte – informasjonsbiter, data. Jeg sier ikke at det er akkurat sånn en ideell vitenskapelig fremgangsmåte burde være, dertil er jeg altfor godt kjent med betydningen av hypotesefalsifisering «and all that jazz» innen moderne tenkning rundt forskning, men i praksis er det nå likevel gjerne slik man går til veie når ny viten skal etableres innen et eller annet område av vitenskapene om samfunnslivet eller naturen.

Data er like uendelige i antall som sandkorn på havets bunn, og likevel blir det flere og flere av dem i en takt som vide overstiger selv maskiners evne til å registrere, for ikke å snakke om hva mennesket klarer å ta innover seg. Problemet er langt fra nytt, noe følgende lille historie fra mytisk tid vitner om: En av det gamle Egyptens smartinger bad om foretrede for Farao for å informere ham om en oppfinnelse som var blitt gjort, nemlig skriftspråket. Farao grunnet over det nye han fikk seg demonstrert, for det var virkelig noe majestetisk over vismannens idé. Til sist avviste han imidlertid nyskapningen, for dersom man nå skulle begynne å skrive ned slikt som man tenkte, så ville man til slutt få altfor mye å holde rede på! Da heller lære seg utenat det virkelig viktige, Kun slik kunne «system overload» unngås.

Jeg er ikke enig med den gamle herskeren, og historien har jo også vist at den ukjente klokes oppfinnelse ikke kunne undertrykkes: skrift ble skapt, og skrev gjorde man. Men Farao hadde unektelig et poeng, for snart ble så mye festet på papir (eller steintavler, papyrus, pergament og så videre før papir og deretter elektroniske skjermer ble de foretrukne skriveflater) at ingen enkeltperson kunne ha ens tilnærmet oversikt over alt det skrevne. Et litt humoristisk apropos i sammenhengen er for øvrig at historiens kanskje to mest skjellsettende tenkere og etikere – herrene Sokrates fra Aten og Jesus fra Nasaret – selv aldri skrev noe som helst, iallfall intet som er bevart. Man kan av dette trygt slutte at det i hvert fall ikke er ubetinget nødvendig å øke verdenslitteraturen ved eget håndens arbeide for å sikre seg «impact» i ettertiden.

Når data foreligger, har man da skapt viten? Nei og atter nei, slik er det ikke, selv om mange praktiserende «vitenskapsmenn» mener at datagenerering er det eneste viktige aspektet ved deres forskning. For etter at informasjonsbitene er samlet inn eller produsert, så må de vurderes inn i en meningsfull faglig sammenheng og gjøres om til kunnskap, nivået over innen erkjennelsespyramiden. Uten slik tankemessig bearbeidelse er nemlig enkeltdata like verdiløse som skitne gullklumper i et elveleie; de må vaskes ut og deres egentlige natur erkjennes av noen som er på jakt etter og forstår seg på slikt, eventuelt av noen som finner dem tilfeldig, men har vett eller øyeblikksinspirasjon («serendipity») er det relevante ordet for å beskrive slike «tilfeldige» lykketreff) til å innse at de er noe annet enn hvilke som helst biter av stein og grus. Først da er man i ferd med å skjønne hvordan informasjonsbitene forholder seg årsaksmessig til hverandre, først da skapes genuin kunnskap.

Men jobben er ikke gjort ennå, i og med at kunnskap er oppnådd, for nå er turen kommet til å sette den oppnådde innsikten i system, for derigjennom å øke forståelsen av hva som skjer og ikke skjer innen det aktuelle fagfeltet. Det er verdt å legge merke til ordets iboende og opprinnelige betydning: Man griper en opplevelse eller hendelse i farten, så å si, bringer den til stillstand, får den til å stå; kun når den hvileløse opplevelsesdynamikken ved erfaringen tøyles, kan man skape nok avstand til å fatte, be-gripe, for-stå, ver-stehen, grasp eller under-stand det som foreligger. Dybden i innsikten fremgår av at man også i viktige ikke-germanske språk innen vår kulturkrets forbinder forståelse med evnen til å bremse inntrykkenes ellers hvileløse adferd og påvirkning; således betyr roten av epistimi eller episteme (et av ordene for forståelse på gresk) nettopp «jeg står» og det tilsvarende russiske verbet ponimat’ eller ponjat’ har roten «ta» eller «gripe.» Vi ser av eksemplene (og ytterligere kunne hentes inn annetsteds fra, men man skal ikke utsette hverken seg selv eller andre for filologisk overdose) at det er for-stå og be-gripe – altså skape nok stillstand til at objektet kan vurderes fyllestgjørende – som gjelder rund baut.

Et fjerde og øverste nivå, visdom, finnes også i den førnevnte pyramiden, men dette er så innfløkt at de fleste i dag neppe vil anerkjenne det som viten-skapelig, i alle fall ikke som bare dét. Grenseflaten mellom vitenskapelig oppnådd visdom og tilsvarende skapt gjennom andre former for menneskelig erkjennelse er og forblir uklar, kanskje tilnærmet ugjennomtrengelig. Jeg lar derfor dette ligge til fordel for det nest høyeste nivået – eller dypeste, begge metaforiske adjektiver kan forsvares – for påpekningen av stillstandens betydning for forståelsen er langt fra triviell, og dessuten har den betydning også godt ut over tematikken vi hittil har vært inne på.

Samfunnets dynamiske natur i moderne tid fremholdes ofte som dets viktigste kjennetegn og fortrinn; ting forandrer seg fort både hva gjelder teknologi, språk, oppfatninger, kulturkarakteristika og, under de siste tiårene, til og med demografi. Ofte tror jeg nok at man overdriver plastisiteten hos et gitt folk og endatil innen en befolkning – menneskenes biologiske, kulturelle, samfunnsmessige og individuelle konservativisme setter grenser for sosialingeniørenes virketrang i langt større grad enn de selv innser – men i det store og hele er beskrivelsen likevel korrekt: Ting endrer seg, og de endrer seg fort. Dette har konsekvenser for vår evne til å forstå.

Når endringstakten blir så stor at folk mister fotfestet på både den ene og den andre måten, så lider de kanskje først og fremst emosjonelt, men de skades også kognitivt. Forståelse av verden rundt dem blir umulig, for intet står stille lenge nok til at de kan begripe det som skjer; det blir en språklig umulighet, jamfør de etymologiske påpekningene ovenfor, men det blir også en på-egen-kropp-erfaring. Et lite og tilsynelatende ikke-kontroversielt eksempel kan bidra til å legemliggjøre innsikten: Når omorganiseringstakten på en arbeidsplass går opp i turtall, når alt kastes opp i luften og endres i alle retninger, samtidig, da mister til sist alle grepet om sin arbeidssituasjon, og man gir opp. Intet er i stillstand lenger, det finnes ikke engang et relieff av stabilitet som moderate forandringer kan betraktes mot bakgrunn av, så intet forstås eller begripes.

Dynamisk har vært etterkrigstidens moteord mens statisk eller uforanderlig har vært det motsatte. Ikke alltid var det slik (egypterne!), men nå er dette tidens melodi, uten at de styrende innser hvilke tanke- og følelsesmessige omkostninger i bunn og grunn konservative organismer, altså menneskene, har når de utsettes for en slik utvikling. Skjønt kanskje er vi over toppen hva utilslørt og grenseløs tilbedelse av alle former for dynamikk angår, i alle fall begynner motstanden å vokse i flere intellektuelle miljøer.

Jeg vil gjøre oppmerksom på to bøker hvis innhold så vel som titler peker frem mot en mer sober grunnholdning til hvilken balanse som bør etterstrebes mellom stabilitet og dynamikk. Roger Kimball gir i «The Fortunes of Permanence: Culture and Anarchy in an Age of Amnesia» et forsvar for ønskeligheten – ja, nødvendigheten – av at vi får beholde gjenkjennbare rammer for vår egen livsførsel om vi skal leve som hele mennesker, mens William D. Gairdner i «The Book of Absolutes: A Critique of Relativism and a Defence of Universals» sparker fundamentet unna den tidsriktige postmoderne relativismen. For når alt endrer seg hele tiden, blir endringene selv meningsløse og iallfall nytteløse. Gradvise, vel gjennomtenkte forandringer som virkelig kunne vært et gode, blir vanskelige å kjenne igjen i en slik alt-flyter-malstrøm.

«Change,» Obamas favorittslagord i sin tid, leder oftest til noe verre; slik er evolusjonens lov. Balansen mellom stabilitet og forandring har lenge vært forrykket til sistnevntes fordel, og dette har skadet menneskene, som har måttet leve i kaos. Klok konservativ tenkning som de to ovennevnte bøkene bidrar til, kan rette opp noe av det som er gått galt. Dels bidrar slik refleksjon til at vi føler oss bedre, men fremfor alt hjelpes vi til å forstå.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-