Kommentar

Noe av det kjedeligste man kan lese er analyser av humor. På samme måte kan skriftlig omtale av språkfunksjoner og -forståelse være en stilistisk pine å komme seg gjennom. Jeg skal prøve å unngå de verste humor- og stilmessige fallgrubene når jeg nå vil dele noen tanker med dere om hvordan man bruker språket; forhåpentlig vil perspektivet tvert imot fremstå som friskt for mange. Skulle det også lede til stille humring innimellom, gjerne avbrutt av at man nikker gjenkjennende på hodet til noen av resonnementene, så ville jeg være fornøyd. Man har rett til å innvilge seg litt lett sommerlektyre i blant når solen står høyt på himmelen. Dessuten skal jeg supplere teksten med sang og musikk, hvilket aldri er av det onde.

 

Det hele begynte (om nå slikt overhodet kan sies å ha en begynnelse) med at jeg så et riktig trivelig program om Alf Cranner på NRK2. Han har vært blant mine favoritter helt siden jeg begynte å lytte til viser for rundt 50 år siden; kombinasjonen av klok tekst og fin melodi formsikkert fremført av en likandes trubadur vekker glede og beundring. Spesielt har sangen ”Sjømannsvise” – siden noen år tilbake avdøde Harald Sverdrup er tekstforfatteren – vært en favoritt, og også denne fikk vi høre i programmet. En litt skrukkete YouTube-versjon av sangen finner du her. Det er langt fra den beste innspillingen jeg kjenner, særlig den opprinnelige fra 1966 var langt bedre, men ”man får tage hvad man haver.” Essensen skinner tross alt gjennom selv i halvgode utgaver. Dessuten viser konsertopptaket klart og tydelig at Cranner mye bedre vet hva han skal gjøre med hendene sine når han holder en gitar i dem, enn når han tvinges til å synge uten selv å få akkompagnere.

 

”Sjømannsvise” er sentrallyrikk i et nøtteskall: poesi om de viktigste tingene menneskene står overfor, altså livet, døden og kjærligheten, og gjerne med havet som et erfaringsmessig bakteppe. Sangen er enkel, men den går rett til hjertet. Det finnes tusen slike dikt, noen av dem like gode som Sverdrups flotte tekst. De blir aldri gammeldagse, for innerst inne vet vi alle at det er dette tilværelsen først og fremst dreier seg om.

 

Hvordan er det språket fungerer innen sentrallyrikken, eller for den saks skyld innen poesien overhodet? Ganske annerledes enn det gjør innen saksprosaen, kan man iallfall si, det mindre emosjonelle språket vi bruker for å kommunisere normal informasjon mennesker imellom. Går man inn og googler eksempelvis ”språk” og ”forståelse,” og særlig om man gjør det på engelsk, så får man nok materiale til å ødelegge minst én ferie. Som antydet ovenfor, så finnes det så mange innfløkte og akademisk skrudde innspill til tematikken, og skrevet på så stotrete og uelegant språk at man kan bli rent matt. Men noe av det er også vakkert og preget av genuin forståelse, og det er et slikt perspektiv jeg ønsker å løfte fram. Det kan spores helt tilbake til Nietzsche, og da forbauser det vel ingen at det er både formfullendt og innholdsmessig dypt. Det er forholdet mellom gudene Apollon og Dionysos jeg har i tankene, de to det vises til i tittelen.

 

Nietzsche var klassisk utdannet filolog med inngående kjennskap til både gresk og latin, og i dette inngikk selvsagt innsikt i antikkens tankemønstere innen de to språkområdene minst like mye som ren språkkunnskap. I boken ”Tragediens fødsel” fra 1873 beskrev han to hovedsakelige kraftakser gjennom vår kulturhistorie fra de tidligste tider av, den dionysiske (etter Dionysos) og den appolinske (etter Apollon), og argumenterte for at fusjonen mellom de to retningene som ble oppnådd hos Aiskylos og Sofokles, skaperne av den klassiske greske tragedie under storhetstiden i Aten (midt på 400-tallet før Kristus), samtidig representerte det kvalitetsmessige toppunktet i hele den vestlige skrivekunsten. Hard som Nietzsche var i kritikerklypa, mente han at nedgangen begynte alt med Euripides, den tredje og siste av de mest skjellsettende tragedieforfatterne fra samme periode, som han anså hadde forrykket balansen mellom det dionysiske og det appolinske ved å introdusere for mye sokratisk rasjonalitet i tekstene.

 

Hva mente Nietzsche med de to ordene, dionysisk og appolinsk, og hva har dette med mitt smule forsvar for den enkle sentrallyrikken å gjøre? Det henger sammen med hvilke egenskaper man tilskriver de to gudene som begge hadde Zevs som far.

 

Dionysos er vinens, ekstasens og rusens gud. Han representerer den kosmiske urkraften, de utemmede og kaotiske naturimpulsene, lystene som ikke har vært innom hjernen og blitt sivilisert, og som følgelig får følge sine naturlige løp. Hans er det brusende blodet før motforestillinger og ettertanke har rukket å kjølne det.

 

Apollon er derimot solens, drømmenes og fornuftens gud, han som skaper orden og tenker gjennom hva som kan skje og bør skje, måteholdets talsmann som balanserer konsekvensene både på kunstens og etikkens område. Det er verd å være oppmerksom på at de gamle grekerne selv etter sigende kanskje ikke så de to gudene som representerende slike distinkte arketyper som ovenfor beskrevet. Likevel: Nietzsches ordnende og skapende kraft var stor og hans innflytelse på senere tenkning omkring det klare og det energisydende enorm, så ingen unnskyldning kreves for å benytte hans to kategorier også i karakteriseringen av ulike aspekter ved språkbruk.

 

Innen alle forsøk på klassifikasjoner finnes ”lumpers” så vel som ”splitters,” så også i synet på hvilke funksjoner språket har. Selv velger jeg å opptre som moderat ”lumper” ved ad modum Nietzsche å dele inn språk og språkbruk etter hvorvidt de har mer av Dionysos i seg både formmessig og hva gjelder effekt, eller om de preges av det apollinske.

 

Det sistnevnte språket, det apollinske, er som alt nevnt først og fremst saksprosaen, språket brukt som bærer av informasjon. Presisjonen er avgjørende; hvilket følelser som vekkes, er i beste fall av sekundær betydning. Det er ingen tvil om at følelsene de siste tiårene er blitt tilmålt større betydning relativt til det kalde intellekt, i alle fall ser jeg det slik, hvilket begynte med 60-tallets flower-power ideologi som siden spredde seg over på mange områder. I skolen ble ”det gjøkke så farlig”-holdningen mer akseptert, man måtte ikke hemme elevenes kreativitet (deres dionysiske side) gjennom å terpe rettskrivning og regler for syntaks og tegnsetting. Resultatet sees daglig i riksdekkende aviser: Også de som har språket som sitt fremste arbeidsredskap, slurver og begår barnaktige feil selv når de har god tid på seg. Korrekturlesning er åpenbart falt i miskreditt, eller kanskje man helt enkelt ikke vet hva som er feil og rett. Slik er språket og språkføringen blitt et speilbilde av tidsånden; den ene skrivemåten skal ikke opphøyes som mer riktig enn den andre, valgfriheten hva rettskrivning angår har nådd ned på individnivå; det som er rett for Hans, trenger ikke være rett for Grete og vice versa. Kreativiteten stimuleres, iallfall angis dette som målet, formkravene svekkes. Kanskje er totalregnskapet i endringsprosessen gunstig (jeg tror ikke så er tilfellet, men det kan jo være jeg tar feil), men ingen skal fortelle meg at ikke en betydelig endring har funnet sted. Logikk er ved  å tape for fingermaling og forming (de to sistnevnte nevnes, kan hende urettferdig, kun som eksempler i sammenhengen) både innen skrivefag og innen de rene realfag. Slikt har konsekvenser enten vi ser dem eller ikke.

 

Stadig flere prøver seg på dionysisk forfatterskap, hvilket i sammenhengen skal forstås som skriving der hovedhensikten er å skape en estetisk opplevelse eller å løfte leseren opp på et annet eksistensielt nivå, et nivå med elementer av ekstase i seg. Dette er essensen i diktningen. Man skal selvsagt ikke innbille seg at poesien, ei heller sentrallyrikken, kun er føleri; for mange glitrende poeter er formen svært viktig og underkastet strenge regler. Fra skoletiden minnes noen av oss striden mellom Welhaven og Wergeland, den førstnevnte definitivt mer apollinsk enn den sistnevnte, men begge med respekt både for form og innhold.

 

Det var heller ikke for intet at Nietzsche mente at nettopp de ovenfor nevnte tragediedikterne, altså Aiskylos og Sofokles, var de som hadde lykkes med å finne den rette balansen mellom det apollinske og det dionysiske i sine stykker, og derved hadde skapt bedre tragedier enn noen andre hverken før eller siden. Hvor balansen går og hvordan man når fram til den, er selve 64-tusenkronersspørsmålet. Jeg tror ikke man finner svaret ved å lese verker om retorikk eller skrivekunst og heller ikke ved å gå på skrivekurs, men enhver har rett til å lete på sin egen måte langs sin egen vei. Det er jo heller ikke slik at bare én balanse er den riktige; det finnes ulike måter å gjøre ting rett på, deri ligger den individuelle skaperkraften og genialiteten. Dette betyr selvsagt ikke at alt fungerer, og enda mindre at alt er bra: Om det finnes mange måter å utøve god skrivekunst på, så er det en uendelighet av måter å skrive dårlig på; det meste er faktisk langt fra godt. Et sitat fra en som virkelig kunne det, nemlig Lev Tolstoy fra begynnelsen av Anna Karenina, har relevanse i sammenhengen: ”Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin måte.” Det dårlige har et videre eksistensspenn enn det gode.

 

Jeg vil avslutte med enda et stykke sentrallyrikk til musikk – det er i alle fall et stykke lyrikk som i mitt liv har vært mer sentralt enn det meste – og det av en mester som jeg vet betyr mye for mange: Leonard Cohen. Den originale studioversjonen av en av hans fineste sanger, ”Famous blue raincoat,” finner  du her  mens dette klippet  gir en noe nær samtidig konsertversjon. Igjen: Ting kan gjøres rett på ulike måter, i ulike aldre. En gammel mann ser livet og agerer annerledes enn han gjorde da han var yngre, som Cohen perfekt illustrerer.

 

Mangen en natt lyttet jeg til Cohens sanger i ungdommen, og det hender at det skjer fremdeles. Han viser at man ikke trenger å skrive tragedier og slett ikke være en forlengst avdød greker for å treffe balansen mellom det intellektuelle og det emosjonelle akkurat der den skal treffes. Noen gangen kan man lytte til hans musikk i ”groove”-modus, andre ganger kan man ha fullt utbytte av det også med maksimalt tilkoblet tankeevne. I begge tilstander pirres man av tekstmessige overraskelser som fungerer.

 

Det var en tid da jeg leste angivelig lærde, akademiske artikler om Cohens og andres poesi, men det har jeg helt sluttet med. De gav meg intet, og en av gledene ved å bli eldre er suverent å kunne unnlate å lese ting som man finner kjedsommelige eller ”beside the point.” Apollinske forklaringer av det som foregår i Dionysos-land er som regel bare patetiske. Vi mennesker lever i og med begge, og med større eller mindre letthet veksler vi mellom de to modi. Også på denne måten er vi sammensatte, men slik er nå skjebnen når man nedstammer fra flere guder, og kanskje fra noen djevler og demoner med.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også