Kommentar

Det sies at man i de teppeknyttende muslimske landene østenfor Middelhavet alltid ser til å lage en liten feil i produktet – så liten at ingen legger merke til noen asymmetri i mønsteret, men likevel en feil – for intet skal være perfekt uten Gud. Det har alltid forekommet meg tiltalende, dette, at det reflekterer en bevissthet om menneskelig ufullkommenhet; det tilkommer oss ikke å strekke oss etter en perfeksjon som av prinsipp likevel forblir utenfor vår rekkevidde. Og så får nå de ulike guders relative fortrinn for øvrig forbli udiskutert i denne sammenhengen.

Jeg kom i tanker om saken herom dagen da jeg så at det var kommet en sprekk i mitt store krus med påskriften 1628 – Hæren -1978. Kruset markerer 350-årsjubileet for den norske hær; det ble innkjøpt under førstegangstjenesten og er som skapt til å drikke tynn suppe, varm buljong eller kaffe av. Slike sprekker hører, som knyttefeil i tepper, inn under den større ontologiske gruppen av ”defekter”. Skjønt i mitt språk kaller jeg dem heller imperfeksjoner som forekommer meg å være mindre stigmatiserende, og så får det nå heller være at rettskrivningsprogrammet understreker ordet med rødt; iallfall dette er det jeg og intet dataprogram som bestemmer.

Sprekker og andre mer eller mindre alvorlige defekter varierer som en funksjon av tiden; noen blir mer fremtredende mens andre forsvinner. I vår egen menneskelige, unidireksjonale tidserfaring vet vi at imperfeksjoner oppstår nærmest overalt ettersom livet skrider fram, enten vi nå snakker om uskyldige horisontale rynker i pannehud eller mer seriøse skavanker. Og også i de ikke-biologiske delene av fysikkens verden kan altså uforutsigbare, til å begynne med beskjedne defekter plutselig en dag være tilkommet, eksempelvis som knapt synlige streker i en ellers kraftig og glatt krusoverflate skapt til minne om et vellykket militær-organisatorisk fremstøt i Europas periferi midt under trettiårskrigen. Slike sprekker er konkrete imperfeksjoner, men de er sannelig også symbolske entiteter, bærere som de er av abstrakte og emosjonelle assosiasjoner når vi ser og tenker på dem.

Respekten for erkjennelsen av at det perfekte er grunnleggende umenneskelig og følgelig noe som eksklusivt tilhører det guddommelige domene, og som man derfor skal vokte seg vel for å etterstrebe, forekommer meg som sagt å være en verdig tanke. Den står i motstrid til to beslektede synder som gjennomstrømmer vår historie og tenkning: Hybris og hybris’ bror, vår søken etter utopia.

”Hybris”, overmotet eller selvovervurderingen, var den største synd i antikkens Hellas hvilket er spesielt verd å merke seg i og med at dens nære slektning, ”arete” (mannsmotet og dyden), var så høyt verdsatt. Den som lå under for hybris, kjente ikke sin plass og sine begrensninger, men trådde gudene for nær. Mange falt for fristelsen til å tro de kunne bli allmektige eller eviglevende, og alle ble de straffet, ubønnhørlig som bare gamle greske guder kunne det. Den mest malende historien er kanskje om håndverksmesteren Daidalos’ sønn Ikaros som med vinger holdt sammen av voks fløy vekk fra fangenskapet hos kong Minos på Kreta. Tross farens advarsler fløy Ikaros for nær solen, voksen smeltet og han styrtet i døden.

Det motsatte av hybris var måteholdet, en appolinsk egenskap man alltid fant kontrastert mot dionysisk villskap og alt-eller-intet mentalitet. Det gyldne snitt og den gyldne middelvei er avleggere av denne moderasjonstenkningen. Forskjellen mellom dyd og synd, mellom arete og hybris, er altså kvantitativ, det er ikke slik at de representerer fundamentalt forskjellige essenser eller kvaliteter.

Utopia har jeg skrevet om før her inne (Tusenårsriker og To bøker å bli klok av), men fenomenet er så kronisk fristende innen mange vestlige tanketradisjoner at det fortjener å nevnes enda en gang. Menneskeskapt perfeksjon – flater som aldri har eller får sprekker i seg, om du vil – er ikke bare en besnærende drøm, men en fare man bevisst bør holde seg unna. Mange politiske og religiøse forsøk på å skape det utopiske (”gudsriket på jorden”) har vært gjort opp gjennom historien, og felles for de fleste (om ikke alle) av dem er at de har endt i et helvete for menneskene som fulgte Ikaros’ eksempel og ”reached for the sun”. Utopismen er en samfunnsmessig funksjon av grunnleggende hybris.

Om vi trekker lærdommen ned på det politiske planet, til operasjonelle handlingsregler: At noe ikke er perfekt i samfunnet, er intet tilstrekkelig argument for å sette i gang gjennomgripende forandringsprosesser, enn si rive alt opp med roten og lage revolusjon. Imperfeksjoner må vi leve med, det er en del av ”den menneskelige tilstand”, forbedringsforsøk skal være konservative i sin natur og alltid se til å ikke skade mer enn de gagner. Og hvis noe ikke er alvorlig i stykker eller trenger nødvendig vedlikehold, så skal man som oftest holde fingrene unna. ”If it ain’t broke, don’t fix it” er et uttrykk som inneholder betydelig livsvisdom.

Selvsagt minner sprekker om alle tings forgjengelighet og termodynamikkens andre lovs tilsynelatende overherredømme over alt annet; de minner om døden. Man kan lett bli molefonken ved synet av nye sprekker. Men man kan også snu på flisa og finne glede i de perspektiver som da åpner seg. For de perfekte, sprekkfrie flatene hører mer matematikken enn biologien til og er oss etter sin natur fremmede. I livet finnes alltid ujevnheter, eller imperfeksjoner med mitt foretrukne ord, tegn på at noe er på vei til å utvikle seg til noe annet.

Også i kunsten er man seg dette bevisst, inklusive i den del av kunsten som benytter seg av ord og tone. I min erfaringsverden er det ingen som har sagt det bedre enn Leonard Cohen, som med sitt blotte kunstnerliv illustrerer hvordan forandring hele tiden skjer, også av han selv, men uten at essensen endrer seg. Som gammel mann rører han ved tilhørernes hjerte og sjel på samme måte som han gjorde det som ung, men bare enda nærmere det viktigste til tross for at kroppen og røsten nå bærer alderens preg.

Sangen av Cohen som jeg særlig tenker på i sammenhengen, er denne; jeg valgte denne litt lange live-innspillingen fordi den minner meg om konserter jeg har hatt gleden av å være på opp gjennom årene. De typiske linjene med direkte relevanse til dagens tema går som følger: “Ring the bells that still can ring. Forget your perfect offering. There’s a crack in everything, that’s how the light gets in.” Hele teksten ser du her:

«Anthem»

The birds they sang 
at the break of day 
Start again 
I heard them say 
Don’t dwell on what 
has passed away 
or what is yet to be. 
Ah the wars they will 
be fought again 
The holy dove 
She will be caught again 
bought and sold 
and bought again 
the dove is never free. 

Ring the bells that still can ring 
Forget your perfect offering 
There is a crack in everything 
That’s how the light gets in. 

We asked for signs 
the signs were sent: 
the birth betrayed 
the marriage spent 
Yeah the widowhood 
of every government — 
signs for all to see. 

I can’t run no more 
with that lawless crowd 
while the killers in high places 
say their prayers out loud. 
But they’ve summoned, they’ve summoned up 
a thundercloud 
and they’re going to hear from me. 

Ring the bells that still can ring … 

You can add up the parts 
but you won’t have the sum 
You can strike up the march, 
there is no drum 
Every heart, every heart 
to love will come 
but like a refugee. 

Ring the bells that still can ring 
Forget your perfect offering 
There is a crack, a crack in everything 
That’s how the light gets in. 

Ring the bells that still can ring 
Forget your perfect offering 
There is a crack, a crack in everything 
That’s how the light gets in. 
That’s how the light gets in. 
That’s how the light gets in.

Sangens tittel, “Anthem” fra gresk antifonia, refererer seg til en hymne sunget mellom to kor, men i moderne tid brukes ordet som en allmenn betegnelse på vokal kirkemusikk med tekst tatt fra bibelen. Cohen har lov å bruke slike titler, han har ervervet seg retten gjennom mer enn fire decenniers produksjon av sjelemusikk i en egen, helt spesiell tapning.

Bedre enn Cohen sier det kan det ikke sies, iallfall ikke til meg, verken i ungdommen eller når du er snart 80 år som han nå er. Lyset trenger ujevnheter for å konsentrere seg, sprekker det kan skinne gjennom. Selv en singularitet må utvikle asymmetri for at en verden skal oppstå av den.

Jeg drikker min kaffe av hærens jubileumskrus med sprekk i og tenker at det gjør ikke noe at flaten ikke lenger er perfekt. Kruset vil tjene meg min tid ut, og det er fullt av minner. Så lenge jeg kan lytte til og glede meg over Cohens sang og musikk er fortsatt det meste i orden.