Gjesteskribent

For noen år siden skrev jeg en artikkel her inne med tittelen «Mørke» der jeg botaniserte rundt tankekorn fra litterære og musikalske verker hvis undertone er alt annet enn tjo og hei-optimistisk. Litt Arthur Koestler og flere knivsodder Leonard Cohen ble blandet sammen slik jeg der og da fant det for godt. Hovedpoenget var at det slett ikke bare er tristhet som finnes i det mørke.

Her kommer en beslektet påminnelse om noe som alt for ofte glemmes, iallfall underkommuniseres: Selv om det meste i livet, både på det personlige plan og innen offentligheten, ikke er av gladglatt operettekarakter, skal man heller ikke la seg lure til å tro at alt er dryppende svart, i hvert fall ikke hele tiden. Det er denne vanskelige og bare delvis kontrollerbare balansen mellom sjelelig lys og mørke jeg gjerne vil si litt mer om, men nå med utgangspunkt i musikk og tekster skapt av en norsk, nålevende artist hvis store og trofaste publikum inkluderer også meg. Går alt vel, skal jeg til dette også knytte noen forhåpentlig vettuge kommentarer om forholdet mellom den syngende og skrivende på den ene siden og den lyttende eller lesende på den andre, spesielt med tanke på i hvilken grad meningsmessig samklang mellom subjekt og indirekte objekt er en forutsetning for godt utbytte av interaksjonen. Etter mitt syn er det nemlig så at man meget vel kan nyte musikk, kunst og litteratur som skapes av individer man har svært lite politisk eller ideologisk til felles med, for vesentlige deler av tilværelsen har, motsatt hva ventreradikalerne i min generasjon ofte hevdet, intet med hverken politikk eller ideologi å gjøre. Stundom er det rent ut sagt forbausende hvor like biter av erkjennelse om livet man kan finne hos mennesker med svært ulike utgangspunkter eller ståsted.

Det er Kari Bremnes  og hennes seneste plate, «Det vi har,» som gir støtet til tankene. Jeg har vært begeistret for damens tekster og musikk (noen av det er skrevet av andre, rett skal være rett) gjennom mange år uten noen sinne å ha sett eller hørt henne i levende live; slik musikalsk avstandsforelskelse er hyppig forekommende i min erfaring. Da hun slapp en av sine gjennom karrieren beste plater i fjor høst, hele fem år etter forrige, fikk jeg litt av samme blandete følelse som da Leonard Cohen  kort tid før sin død overrasket med en genial utgivelse av nyskapt og særdeles spenstig materiale lenge etter at de fleste trodde han hadde satt kunstnerisk sluttstrek. Vær snill ikke å misforstå meg, jeg trodde absolutt ikke at ennå relativt unge Bremnes stod ved livs ende, det håper jeg virkelig ikke er tilfellet, men damen er passert 60 år nå og har hatt mer enn sin rimelige andel av «helsemessige utfordringer,» så nye utgivelser er ingen ungdommelig selvfølgelighet lenger. Desto større var overraskelsen og gleden.

Assosiasjonen til Cohen var også ellers alt annet enn tilfeldig, for Kari Bremnes’ tekster og musikk minner på flere måter om den kanadiske skaldens tonesatte poesi. Det finnes nok av magisk nattemørke i sangene hennes – genren kunne godt kalles norsk eller endog nordnorsk noir om man skulle ha sans for slike litterære merkelapper – stoffet er lavmælt, ofte nærmest haikupreget enkelt  hva både form og innhold angår, men frapperende treffsikkert borer hun seg inn til essensen i menneskers liv og problemer. Kari Bremnes er kvinne, datter og mor mens jeg er mann, sønn og far, men i sangene hennes opplever jeg komplementariteten i disse to motsatte utgangspunktene som utelukkende givende. Også jeg føler meg hjemme i tekster som «Montreal»der en kjederøykende, ung og overvektig datter og butikkinnehaverske forteller at hun «[is] selling all my mother’s clothes.» Samme følelse ledsager fortellingen om en skakkjørt nordnorsk ungpike som tigger penger til fortsatt rus i en «Københavnerkneipe,» for ikke å snakke om erfaringsslektskapet som oppstår ved lytting til sangen «Tidlig» der Kari er tilbake i Svolvær og synger om sin mor som i eventyrlysten ungdom syklet sammen med venninnen Inger Johanne i Europa, men som nå er 80 år. Det lyser autensitet, enkel respekt og kjærlighet av setninger som «Ho mamma spiste frokost, æ drakk berre kaffe» og «Ho mamma va så mye, æ va nesten ingen. Æ va berre ho Kari, æ syntes det va tynt.» Livet er enkelt, livet er dypt og det inneholder vesentlig viktigere ting enn utenpåklistrede øyeblikkssensasjoner.

Kari Bremnes har, som mange andre sangere/komponister med en forkjærlighet for indirekte omtale av vanskelige temaer, fått ord på seg for å være ikke bare divaaktig – det er nå én ting og ikke noe jeg har fortutsetning for å dømme om – men også mystisk og formidler av en i hovedsak trist grunnstemning. Mulig det er rett, iallfall det med grunntonen, men nettopp de som ofte ser mørket i hvitøyet (ja, jeg vet, formuleringen er en fargemessig umulighet, i beste fall et paradoks, men språket har nå engang i seg den vidunderlige evnen til nettopp å overskride fysiske grenser), er ofte bevisste på ikke å male alt svart. Kanskje er det fordi de vet hvor farlig det er når intet lys slipper inn, kanskje er det av andre grunner, men slike forfattere (Franz Kafka er paradeeksempelet) kjemper gjerne ekstra bevisst for ikke å la elendigheten ta overhånd og kvele livet i og rundt seg.

På platen «Det vi har» er dette ekstra tydelig, kan hende fordi Bremnes nå opplever den aldersbetingete erkjennelsen av at livet i økende grad blir noe som har vært snarere enn skal komme. Sangen «Glem ikkje» er eksplisitt i så måte:

 

Glem ikkje de dagan som e lett

La dem ikkje bare fly i fra deg

Sånn at alle tunge står igjen

Og du trur at bare de vil ha deg

 

Stol ikkje på dagen som e tom

Den e ikkje sannar enn den lette

Og så kan han sluke mange døgn

Og bli heilt urimelig å mette

 

Alle daga har forskjellig vekt

Ingen veit ka dine daga veie

Tru på de som komme til dæ lett

La de tunge ha sin egen greie

 

Slik taler et klokt menneske som har levd en stund, en som har kronisk dybdesyn og derfor vet at man skal være ytterst forsiktig med å gi det svarte lillefingeren. Kanskje kunne man være dumdristig nok til å gjøre slikt i unge år, men senere har man lært seg at tungsinnet er for farlig til å leke med. Dessuten fortjener ikke de tunge tankene å få slik «spesialbehandling,» heller ikke rent kognitivt logisk. De er ikke alene, dagene fylt av mørke, de er ikke en gang enerådende. De bør, skal og kan holdes i sjakk, og det er hverken usannferdig eller feigt å sette angsten og nederlagsfølelsen under administrasjon.

Hjelp til å klare oppgaven kan man hente fra så mangt, også fra innsikten om at vi ikke er alene med problemene vi står overfor. I den siste sangen på «Alt vi har,» «Spor,» uttrykker Kari Bremnes dette forbilledlig klart:

 

Du e ikkje ein, du e mange

Du e lag på lag på lag

 

Vi er lagdelte både hva erfaringer og livsforståelse angår. Dertil kommer at hvert enkelt menneske står i skjæringspunktet mellom forgjengere og etterkommere. Det er slik enten vi vil det eller ikke, enten vi selv innser det eller ikke. For de fleste innebærer innsikten rolig trøst.

Selv har jeg flere ganger omtalt samme historisk-biologiske lovmessighet, ikke minst i artikkelen «Aktiv arv.» Mange moderne, for ikke å si postmoderne, mennesker har glemt at de er en del av et kontinuum, men heldigvis er ikke livsvevens eksistens avhengig av at de enkelte knutepunktene innser hva de er en del av. Ikke desto mindre er det synd at alenestående, fremmedgjorte nåtidsmennesker ikke skjønner og føler forbindelseslinjene, for det finnes betydelig trøst i å se at vi henger sammen med både dem før oss og dem som kommer etter. Det kan ikke være annerledes, men som så mange andre tidsutypiske sannheter, neglisjeres også denne av flertallet.

Ikke kun på det personlige plan, men også hva den almenne samfunnsutviklingen angår, finnes langsom lise  i at vi er «ikke en, men mange,» og det både bakover og fremover i tid. Men jeg vil ikke forfølge dette sporet videre denne gang ettersom det lett kan oppfattes som i overkant politisk, og jeg formoder at Kari Bremnes og Mimisbrunnr står et godt stykke unna hverandre hva mange slike stridsspørsmål angår. Det er en tid for alt, og dette er ikke tiden for politikksnakk.

Isteden vil jeg poengtere at innsikten om livets longitudinelle dimensjon, altså at vi i tillegg til å være individer også er deler av en familie, en slekt, et folk og mange andre «mengder,» er allmenn og nærmest uavhengig av politiske oppfatninger. I det minste kan det være så, og vi må alle leve med at janus-balansen mellom enhet og delmengde er og forblir vanskelig både praktisk og teoretisk. At betydningen av denne vår tosidighet stort sett glemmes, sier mye om samtidens ulidelige overfladiskhet; vi er blitt så «ungdommelige i hodet» at det er blitt legitimt å innbille seg at livet begynte med det egne individet. Men dette er en uklok misoppfatning som dessuten er pinlig uhistorisk.

Stundom er det gjennom innspill fra kunstnere, forfattere og andre ikke-politiske åndsmennesker at vi får gjenoppfrisket glemt, gammel forståelse. Kari Bremnes er en slik norsk sannsigerske, en volve med kraft og vilje til å hjelpe oss å trenge gjennom alt det grunne, ned til det som er viktig. Hun gir samtidig, vakker form til evige sannheter.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-