Kommentar

I mange sammenhenger har jeg kommet med kritikk av NRK fordi de er en propaganderende institusjon som under dekke av balansert journalistikk bedriver politisk korrekt indoktrinering. Det gleder meg derfor nå ved juletider – etter at nettene for lengst er blitt lange, kulda har satt inn og alle Guds skapninger har gått inn i en fase da de skal være vennlige mot hverandre – å kunne gi en raus nype ros til en forandring. Foranledningen er den siste versjonen av NRKs satsing på langsom-TV, nemlig 60 timers salmesangmaraton der man fra elleve steder landet rundt samt Iowa i USA, men særlig fra Vår Frue kirke i Trondheim, har hørt et betydelig antall kor synge seg gjennom alle salmebokens salmer, visstnok hele 900 i tallet. Jeg er full av begeistring over at statskringkastingen gjør slikt innimellom. Enda mer gleder det at publikum møtte tiltaket med entusiasme. Mange så på litt av sendingene – jeg var blant dem – andre så riktig mye. Interessen for vår salmeskatt ble gjenoppvekket. Et synlig bevis på suksessen var at bokhandlene var tomme for salmebøker i dagene etterpå til tross for at de hadde forhåndsfylt lagrene i tilfelle av at en kjøpeboom skulle oppstå; etterspørselen oversteg alle forventninger.

NRKs langsomstrategi begynte for fem år siden år siden da de sendte sju timer med «Bergensbanen – minutt for minutt» som ble en kjempesuksess. Siden «tok de’n helt ut» med det 134 timers «Hurtigruten – minutt for minutt» sommeren 2011 og, da også dette programmet møtte en langt mer positiv seerreaksjon enn forventet, nye sendinger som «Telemarkskanalen – minutt for minutt» (10 timer) i 2012 og i fjor med 12 timersprogrammer om ved (sic; aldri er uttrykket «så kjedelig at det er bedre å se ved brenne» blitt gjort mer ettertrykkelig til skamme!) og strikking. Også disse var rungende suksesser.

Nå skal det sies at NRK kanskje ikke var de aller første med slow TV, men det spiller liten rolle. De har tatt idéen opp igjen og visst å satse helhjertet på den. Hva er det da for en nerve man rører ved hos folk på denne måten, hva gjør at de blir sittende i timevis å se på levende TV-bilder som ikke forteller hverken om biljakter, intriger mellom mennesker liksominnestengt på en gammel gård eller alt det andre som skjermen har flytt over med de siste årene?

Jeg er ikke sikker, men en viss nostalgisk rød tråd kan skimtes i alle langsom-programmene disse fem årene, en som knytter dagens mennesker sammen med nasjonale motiver og tradisjoner fra en forgangen tid, og som samtidig minner oss om at disse er ved å forsvinne. Slik sett er programgenren i NRKs tapning for en slags nostalgi-TV å regne, noe som åpenbart taler til godtfolks hjerte så vel som hukommelse. Programmene er i samklang med en stille og konservativ grunntone som finnes hos langt flere også moderne mennesker enn man forestilte seg. Man har kjært et kollektivt minne om det gamle livet og velger i henhold til dette når bare muligheten bys, også hva foretrukket TV-underholdning angår. At ingen politiske partier innser at denne utappede åren representerer en fantastisk oppslutningsmessig mulighet, er beklagelig, men ikke noe jeg ønsker å gjøre til et hovedtema denne gang. Det er tross alt jul og da skal man helst holde seg unna okking og veing.

I stedet vil jeg la betraktninger omkring langsomfjernsyn følges av noen smakebiter av ditto musikk, og så ber jeg Christine Mohn ha meg tilgitt om jeg tråkker inn på hennes enemerker. Det blir et personlig utvalg av melodier og tekster som har langsomhet som tema på en eller annen måte. For større overraskelsesverdi holder vi oss unna både det klassiske og det julespesifikke.

Flere ganger før har jeg skrevet om Leonard Cohen her inne, sist i forbindelse med hans 80-årsdag i høst. Det første sporet på platen som kom ved samme anledning, «Popular problems,» knytter direkte an til det langsomme som en av livets kvaliteter. Sangen heter rett og slett «Slow» og du kan høre den her. Han bedyrer at det ikke er «because I’m old, it’s not because I’m dead [that I like it slow],» og så får man tro ham eller la være. Jeg gjør det, for jeg kjenner meg igjen i tekstens stemning.

Til temaet hører også langsom dans, eksempelvis en slowfox, om enn selv «the foxiest amongst us» kan oppleve å bli kalde om dansefotan nå midtvinters. Lytt gjerne til denne melodien fra 1928 med Dajos Belas danseorkester om du har sans for sånt. Man lager ikke slikt lenger. «Dass gibt’s nur einmal, das kommt nicht wieder» må man erkjenne – i svensk versjon med uforlignelige Zarah Leander finner du sangen her – men det er like fullt kjekt å la seg påminnes om at slik musikk en gang var vanlig.

Dersom man er langsom, risikerer man å bli sist; det ligger i sakens natur. En gjennomgående mer lyshuget poet og musiker enn Cohen – men du all verden hvor jeg kan ta feil, jeg kjenner ikke mannen og vi har alle vårt å stri med – er uforlignelige Reidar Brendeland i Vestlandsfanden. Teksten i «Sistemann» er enkel, men poengtert: sistemann, ja visst, men man nådde da frem.

De som har drevet litt med friidrett eller skøyteløp vet godt hva en oppløpsside er. Det er ikke til å komme fra at den symbolske betydningen av oppløpet og dets likeledes endimensjonale fetter, gaten, avtegner seg sterkere hos dem som er i siste del av livet, enn hos de helt unge. Jeg klarer ikke holde meg, men lenker i sammenhengen også til en annen Cohen-perle fra den siste platen, «A street.» Cohen vet at han nærmer seg målet og synger: «I’m standing on a corner where there used to be a street.» Samtidig, det vil si i den forutgående setningen, erkjenner han: «The party’s over, but I landed on my feet.» Det er ikke helsvart når man kan sammenfatte en livsvandring, eller et års forløp, på den måten. Er gaten til ende, er man kommet til et hjørne man må gå rundt, så gjør man det med verdighet; alt i tidens fylde som man før med høytid uttrykte det.

Det finnes godt om eksempler på at skapende menneskers kilde ikke tørker ut bare fordi dagene og livet er blitt langsommere enn de var i ungdommen. Cohen gav som alt nevnt ut sin (foreløpig?) siste plate da han var 80, og Hamsun skrev «Paa gjengrodde stier» da han fylte 90. Verket var mannens sluttkommentar til dommerne som frakjente ham all ære og erklærte ham for å lide av «mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner.» Den kommentaren svei.

Ingen av de ovenstående musikksporene hører med blant det som er å anse som julemusikk, det vet jeg meget vel, men jeg våger å påstå at de godt kan stemme til høytid og iallfall til en type refleksjon som er julen verdig, hver på sitt vis, som også Hamsuns siste, lille bok gjorde det. Midtvinterfesten som samtidig markerer håpets fødsel og at svakt lys på nytt blir sterkere, krever av oss at vi stopper opp og tenker etter, at vi gir oss ettertanken i vold. Det klarer vi bare om vi fjerner så mye som mulig av støyen og ståket vi omgis av til daglig.

For meg er dette det viktigste elementet i feiringen vi er inne i, og håndhevelsen av tradisjonene hjelper til å skape den nødvendige sinnsstemningen. Jeg ønsker alle lesere en fredfull romjul der de tar seg tid til å tenke over hva som betyr mest for dem.

Les også

-
-
-
-
-

Les også