Kommentar

I flere uker puslet jeg med å skrive en liten anmeldelse av Leonard Cohens 14de album, «You want it darker,» men fikk ikke fart på sakene. Så døde mannen, 82 år gammel, og tankene omkring teksten tok en litt annen retning. Ambisjonen ble videre: å skrive noe personlig om denne kanadiske skalden som har vært så viktig for meg i snart femti år nå, altså under hele mitt voksne liv. Det følgende blir en blanding av assosiasjoner sprunget ut av tekst og musikk på det som ble hans siste plate, sammen med refleksjoner bunnende i det jeg oppfatter som gjennomgangstonen i mannens totale skaperverk. Hvis jeg får det til, skal jeg også prøve å antyde noe om forholdet mellom det opplevde og det evige i Cohens musikk og tekster, samt om hvordan den kunstneriske essensen forble identisk selv om uttrykket endret seg ettersom tiårene gikk.

Leonard Cohen visste at han skulle dø om ikke lenge mens han arbeidet med «You want it darker;» uhelbredelig kreftsykdom med spredning gir mennesket slik innsikt i egen skjebne. Det er lett å finne eksempler på dødsbevisstheten i sangene, ikke minst i det første sporet som også bærer platens navn. Likevel skal man ikke overdrive informasjonsverdien av dette hos nettopp Cohen, for sannheten er jo at han hele livet igjennom skrev tekster preget av vissheten om tilværelsens flyktighet. Heller ikke alle unge mennesker er tankeløst overbevist om egen udødelighet – jeg følte selv alltid at Cohen-universet lå nært min egen virkelighet til tross for at jeg aldri har tilbrakt søvnløse netter på Chelsea hotel eller hengitt meg til narkotikamedierte mestringsforsøk av eksistensiell smerte – selv om en naturlig parallell finnes mellom alder og interesse for egen endeligt. At dødsbevisstheten kommer tydeligst frem i tenkende ord-og-tone kunstneres verk, er ikke å undres over.

Noen vil innvende at selv om Cohens temavalg forble konstant gjennom hele hans produktive periode – livet, døden, kjærligheten, ensomheten, smerten «and all that jazz;» kort sagt hele sentrallyrikken bare minus havet – så er han uklar tekstmessig så vel som musikalsk; sangene ligner hverandre, men det fremgår sjelden klart hva han mener, ikke engang alltid hva han sier. Det er mer enn én unse sannhet i kritikken, om kritikk det er, men til dette kan man innvende: Hva skulle man ellers forvente seg? Étt er at de færreste forfattere, kanskje ingen, skriver mer enn én bok som siden mønsterbroderes i ulike varianter eller utgaver. Viktigere er at ingen av de ovennenevnte emosjonene eller temaene er slike hvis sannhet enkelt favnes i få ord – ikke i mange heller for den saks skyld – de tilhører erkjennelsens gråsoner, området langt ute der ordene mister sin presisjon og selv følelsene blir uklare, grunntoner mer enn gjennomtenkte standpunkter. I dette domenet av tilværelsen er det tåke mer enn klarvær som preger våre tilløp til innsikter, så manglende uttrykksmessig presisjon blir som en nødvendighet å regne når noen prøver å «fatte i ord det uutsigelige» for å halvsitere Welhaven i Digtets Aand.

At Cohen brukte så lang tid på å skrive sine sangvers (omtrent like mange måneder i snitt per strofe som Bob Dylan brukte minutter etter begges oppfatning), og at så mange varianter ble kassert før en sluttversjon endelig fant nåde for hans selvkritiske øyne, forteller sitt om en arbeidssom perfeksjonist. Valget av Dylan som mottager av Nobels litteraturpris mens Cohens navn visstnok ikke ble nevnt i sammenhengen ens som en mulighet, sier sitt om «de adertons» allmenne ståsted og litteraturforståelse. Jeg tror ikke rangeringen plaget Cohen det aller minste. Det finnes godt om framifrå poeter og andre forfattere blant de mange som aldri fikk noen slik æresbevisning, trolig flere enn blant prisvinnerne.

Var Cohen en religiøs poet og sanger? Selvfølgelig var han det, om enn innen definisjonsrammer som bokstavtro jøder, kristne og zenbuddhister – hvis det nå eksisterer fundamentalister også blant de sistnevnte – helt sikkert finner uvante. Disse tre tankeretningene er ikke nevnt tilfeldig, for det var innen dem at mannens livserfaringer ble krystallisert til tekstsymbolikk av hans spesielle skaperkraft. Personlig har jeg ingen problemer med slik interreligiøs forståelse – selvfølgelig ikke, kan tilføyes – for alle tre målbærer elementer av gammel visdom om menneskets kroniske vakling mellom det herværende og det hinsidige, mellom liv og død, mellom lyst og smerte, kjærlighet og tap.

Leonard Norman Cohen ble født inn i og oppdradd innen jødedommen og som jøde ble han også begravd; han var ingen frafallen. Samtidig er det i sangene og diktene åpenbart at kristne tolkninger av bibelske fortellinger spilte en stor rolle, som også zenbuddhistiske tanker og ritualer hjalp ham å skape nok distanse til livets lidelser til at han orket å fortsette. Cohen slet med kroniske tunghetstanker som i mange artikler beskrives som depressive – kanskje har de rett, kanskje ikke; ordet brukes lettvint i samtiden – og ikke alle forsøk på å holde hodet over vannet var like vellykkete. Det ble gjentatte brutte kjærlighetsforhold og annet som minnet ham om at menneskelig svikt går begge veier, både i ungdommen og voksen alder. Slikt er tungt å bære, tungt å leve med, ikke minst når man vet at skylden slett ikke alltid er den andres. Å lindre livssmerten ad farmakologisk vei var heller ingen grei utvei, men han unngikk iallfall det massive rusmiddelmisbruket som la så mange av kunstnerkollegene i en alt for tidlig grav.

I lange perioder på 1990-tallet holdt Cohen til i et buddhistkloster i fjellene utenfor Los Angeles under Sasaki Roshis ledelse; en åndelig lærer hvis oppførsel overfor kvinnelige elever visstnok ikke alltid begrenset seg til «spiritual guidance,» men som av Cohen ble høyt verdsatt. Inntrykket jeg har fått gjennom ulike intervjuer er at trening i asketisk livsførsel var det viktige ved oppholdet snarere enn klassisk religiøs undervisning. Menneskets behov varierer som alle vet som har levd noen år.

Som munk tok Cohen navnet Jikan, hvilket betyr Stillhet, et navn som uttrykker mannens intelligente tvetydighet på enda en tankepirrende måte. Hva han, som ironisk omtalte seg som «[being] born with a golden voice,» mente med å ta navnet, vet jeg selvfølgelig ikke. Trolig visste heller ikke han det presist, følte bare at betegnelsen «stille sanger» boret enda dypere i livets uforståelige grunn på et område der ethvert forsøk på forståelse bokstavelig talt sitter langt inne.

For meg får navnevalget frem assosiasjoner til en av forrige århundres aller største tenkere, Ludwig Wittgenstein, som avsluttet sin viktigste bok med følgende hjertesukk: «Det vi ikke kan tale om, må vi være stille om.» Sagt med andre ord og betydelig risiko for å forflate Wittgensteins erkjennelse: Det finnes viktige ting både der ute og der inne som språket ikke favner. Innsikt om dem når vi best – om overhodet – gjennom stille refleksjon.

Det gav meg dyp glede å oppdage at Leonard Cohens siste plate var en av hans aller beste, «vintage Cohen» selv om vissheten om at han nå mer enn noen gang var «traveling light» og i ferd med å «leave the table,» er tydelig.

Nå er han, i skaldens egen og typiske metafor, «out of the game.» Å skape verdifull poesi og musikk i så mange år og fremdeles etter fylte 80 kunne bidra med høydepunkter, er intet mindre enn imponerende. Når han nå for godt har byttet røsten med stillheten, kan vi bare takke for det som var, samt glede oss over fremdeles å kunne ta del i alt han rakk å skape.

 

Epilog: Det var ikke den opprinnelige meningen at ovenstående skulle bli noen juleepistel, men «tida er det ingen som kan snu.» Kanskje er sammentreffet heller ikke så malplassert som man først skulle tro, for fødsel og død hører nært og nødvendig sammen. Kombinasjonen av sang og stillhet er heller ikke fremmed ved nettopp juleleite. Uansett gjør det godt i disse mørke tider å skrive noe som ikke direkte henger sammen med hverken terrorisme eller politikk, men med andre og i bunn og grunn viktigere sider ved tilværelsen. Det får alt være som det vil: Samtlige lesere ønskes en fredfull og god julefeiring i tråd med sine egne og våre felles beste tradisjoner!

Les også

Cohen i 80: Gratulerer! -
Langsom glede -
Gammel lede -
Barder mot barbari -
Sprekker og defekter -
Mørke -
Avstand -

Les også