Sakset/Fra hofta

Begge de to meningstunge ordene i tittelen kan trenge en smule forklaring. Det gæliske ordet bard betød opprinnelig sanger, men den etymologiske roten har å gjøre med å løfte opp, opphøye. Etter hvert er betydningen snevret inn til å bli en betegnelse på en episk forfatter/fremfører/sanger/forteller. Vedkommendes opphøyete status vises av at William Shakespeare i den engelsktalende verden noen ganger refereres til som ”The Bard”. Russerne har gjort ordet til sitt i samme betydning, og jeg skulle gjerne sett at nordmenn gjorde likedant; visesanger eller trubadur smeller liksom ikke like høyt i sammenhengen.

Så var det ordet barbari (i moderne tale råskap, usivilisert tilstand) hvis opprinnelse er gresk. De gamle grekerne oppfattet og omtalte utlendingenes uforståelige språk som en gjentagelse av meningsløse elementer, som ”var-var-var”; det hører med til historien at overganger mellom b-lyd og v-lyd lett skjer over tid og at man i gresk ikke har noen egen bokstav for b. At utlendinger er uforståelige har man forresten gitt klart språklig uttrykk for også annetsteds: Det russiske ordet for tysker, ”nemets”, stammer fra ordet for ”stum”. Utlendingene var jo stumme i betydningen språkløse (de snakket ikke russisk!) og siden tyskerne var de hyppigste utlendingene, var det til slutt de som fikk bære ”hedersbetegnelsen”.

Da er vi igjen over på Russland, og det var dette landets moderne barbari jeg hadde tenkt å avlegge en visitt i dag. Temaet er stort så det monner, så jeg skal bare løfte en liten flik av kappen, berøre med to små menneskelige eksempler den store eksistensielle kampen mellom ånd og faenskap som vi heldigvis for det meste har vært spart for i vårt land, men som går som et bredt blodspor gjennom russernes historie. Det gjelder livsverkene til to fullblods russiske barder, Bulat Okudzjava og Vladimir Vysotsky. Begge er for lengst døde, men de var blant min ungdoms helter. Jeg håper å kunne formidle noe av den kraft og innsikt de levde med, av og for. Hvem vet, kanskje kan også unge nordmenn ta opp litt av arven fra slike som dem?

Når jeg refererer til Bulat Sjalvovitsj Okudzjava (1924-1997) som russer, så vil forhåpentlig flere stusse. Navnet lyder ikke russisk. Faren var da også georgier mens moren kom fra Armenia, men Bulat selv ble født i Moskva og vokste opp med russisk som morsmål. Det sies at moren, som selv var meget språkmektig, insisterte på at til Bulat skulle man snakke bare Lenins språk, altså russisk. Også far var en glødende kommunist, hvilket ikke forhindret at han i 1937 ble arrestert og skutt som tysk spion, en skjebne han delte med mange mens den politiske galskapen var på sitt mest glødende under Moskva-prosessenes og Den store terrorens tid.

Sønnen Bulat meldte seg 17 år gammel i 1941 som frivillig til infanteriet i Den røde armé. Han kjempet i Den store fedrelandskrigen som andre verdenskrig heter på russisk, helt fram til avslutningen i 1945. Deretter fulgte utdannelse i Tbilisi og arbeid som lærer ulike steder i periferien til han i 1956, 3 år etter Stalins død, vendte tilbake til hjembyen der han dels arbeidet i litterære tidsskrifter, dels begynte å bli kjent for sine fremføringer av egne sanger. Disse var preget av sentrallyriske temaer som kjærlighet og død, men også av bakgrunnen som soldat og ømheten for Moskvas gater og streder og for de små slitende og slitne menneskene der. Det særpregete akkompagnementet sto han selv for på russisk gitar.

Okudzjava var samtidig både melankolsk og ironisk, men alltid stillferdig og nesten resignert i sine tekster og melodier. Helheten mellom musikken, teksten og stemmen løftet enkeltelementene opp til et nivå som bare ekte barder befinner seg på, og hans popularitet økte år for år selv om han ikke fikk utgitt tekstene eller spilt inn noen offisielle plater før langt ut på 70-tallet. Musikken ble stort sett spredt via ”magnetizdat”, en parallell til ”samizdat” (selvutgivelse), den uoffisielle spredningen av ulovlige (eller i alle fall inoffisielle) bøker i Sovjetunionen. Diktene og sangene traff den russiske ”dusjá” midtskips, et ord og begrep som er langt mer gangbart og spiller vesentlig større rolle i russeres dagligtale og tenkning enn det tilsvarende ”sjel” gjør i Norge.

Etter hvert nådde Okudzjava kultstatus i Sovjetunionen, i Øst- og Sentraleuropa og overalt der man visste å sette pris på hans lavmælte motstand mot dumhet og undertrykkelse. Okudzjava skrek aldri, han sang stille og melodiøst. Han hadde forstått noe viktig og rørte ved menneskenes innerste når han fortalte om det. Selv mente han at musikkdelen av hans verk var mindre vesentlig, nærmest uviktig; det var poet han var. Også på den måten minner han meg om en annen bard av omtrent samme generasjon, men fra et annet kontinent, den 10 år yngre kanadieren Leonard Cohen.

Jeg vil gjerne dele med dere et eksempel på Okudsjavas poetiske og framføringsmessige kunst og velger da ”Molitva” (den fullstendige tittelen er ”Francois Villons bønn” etter den franske barden og forbryteren fra det 15. århundrede). Okudzjavas språk er vakkert, hverdagslig, men samtidig dypt og fullt av overraskende poetiske vendinger. Selvsagt går mye tapt når han oversettes og muligens er det i overkant ambisiøst av meg overhodet å lenke til en sang som bare de aller færreste her inne vil forstå teksten til i originalversjonen, men fristelsen ble for stor. En oversettelse til engelsk, verken bedre eller verre enn mange andre, finnes på dette nettstedet. Helt kort ber Okudzjava om forskjellige enkle ting til ulike typer mennesker, og om at den allmektige guden må være så snill å ikke glemme ham selv, heller.

Vladimir Semyonovitsj Vysotsky (1938-1980) levde midt i Sovjetunionens tidsalder. Hans far var jøde og av yrke offiser. Moren var russisk, filolog og arbeidet som oversetter til og fra tysk. Vysotsky var skuespiller både på film og scene (rollen som Hamlet ved Taganka-teateret i Moskva gjorde han til sin egen), poet av rang og sanger av egne tekster, altså en ekte bard, men først og fremst var han rebell. Han ramlet på fylla rett som det var, fikk sparken og ble ansatt igjen gjentatte ganger og levde et allment uryddig liv. Samtidig skrev han tekster og sang dem på en måte som gjorde ham til en elsket talsmann for hele den forknugete etterkrigsgenerasjonen i Sovjetunionen uansett hvor lite han levde opp til de offisielle normene for akseptabel adferd. Som for Okudzjava gjaldt det at musikken og tekstene først og fremst ble kjent gjennom opptredener på mindre klubber og for selektert publikum samt via ”magnetizdat” lydbånd og senere kasetter. Selvsagt hjalp det ham unna den verste direkte represjonen at tekstene ikke nødvendigvis måtte tolkes som politisk opposisjonelle (sannheten i påstanden kan diskuteres, men i alle fall hevdet Vysotsky selv at han var artist, ikke dissident), men snarere gjenspeilet hudløst liv innpakket i intellektuell tvetydighet. Dessuten sies det at mens blant andre sjefsideologen Suslov avskydde Vysotsky og alt hans vesen, så var førstesekretær i kommunistpartiet Brezhnev en beundrer av ham og holdt sin beskyttende nånd over ham; litt minner dette om Stalins forhold til forfatteren Bulgakov i generasjonen før Vysotsky.

I det europeiske skjebneåret 1968 var tekstforfatteren Vysotsky på mange måter på sitt mest depressivt kreative med fire sanger som telles blant hans aller beste: ”Frels våre sjeler” (et fortvilt rop om hjelp, et SOS fra menn innestengt i en undervannsbåt), ”Min sigøynersang” (også kjent som ”Ikke alt er som det skal være, karer” eller ”Jeg ser gule lys i drømme”), ”Badstu i hvitt” (om leire i Sibir) og ”Ulvejakten”. Nettopp ”Ulvejakten” fremføres i dette slitne live-opptaket fra Vysotskys siste leveår da helsen var alt annet enn bra, men der han likevel på karakteristisk vis oser av energi, fortvilelse og trass. En akustisk bedre versjon med synkronisert engelsk tekst finnes her. Sangen handler om dreping sett fra jagete ulvers perspektiv, dyr som til slutt farger snøen rød med sitt blod, en farge som går igjen i flaggene de mektige jegerne vifter med; det faller ikke vanskelig å se symbolikken i slike ord. Originalteksten så vel som Jørn Simen Øverlis gjendiktning til norsk finnes her; Øverli har også gitt ut på CD flere av Vysotskys sanger i norsk språkdrakt).

Vysotsky brente sitt lys i begge ender på så mange måter — han syntes kanskje han så klarere slik — og han levde ikke lenge. Bærer du hjertet utenpå vesten, så får du verre ting enn skrubbsår etter hvert. Utstrakt bruk av tobakk, sprit og narkotika slet ham ut, og i 1980 var det slutt. Begravelsen av og sorgen over ham antok dimensjoner som jeg tror nesten bare kan sees i Russland. Blant de mange som viste ham ære, var også Okudzjava med denne sangen. Jeg oversetter bare litt: ”Man sier han syndet, at han ikke slukket lyset til rett tid. Men han levde som han kunne og klarte, og naturen kjenner ingen syndfrie…. En hvit stork fløy opp mot den hvite Moskva-himmelen, og en svart stork falt ned mot den svarte jorden.” I en slik epitaf finnes både kjærlighet og respekt.

Hvorfor nevner jeg disse historiene? Okudzjava og Vysotsky var frie ånder som levde i en vanskelig tid i en viktig nabonasjon hvis kultur vi dessverre ikke verdsetter høyt nok. Det store slaviske landet burde omfattes av vår interesse og nysgjerrighet mer enn tilfellet er både i kraft av sin historie og slik det fremtrer etter kommunismens fall. Russland av i dag byr på så uendelig mye mer enn det bilder av en full Jeltsin, en autokratisk Putin og horer i Skippagurra kan formidle. Jeg vet at språkbarrieren er enorm og at mine og andres oversettelser av tekstbruddstykker i beste fall er mangelfulle; dette kan jeg bare beklage. Det finnes alternative oversettelser til for nordmenn forståelige språk tilgjengelig på nettet, og jeg håper at iallfall noen lesere søker dem opp og går dypere inn i poesien. De vil ikke bli skuffet.

Jeg har tidligere fremhevet hvilket våpen humoren er i kampen mot undertrykkelsen (”Latterens styrke”). Lyrikk og musikk er ikke mindre viktige; barder er formidable våpenbrødre. Okudzjava og Vysotsky var to av de største, to av de mektigste, hvor forskjellige de enn var. De fortjener å bli hedret også i vårt land.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også