Kommentar

Mye folkelig visdom er kommet fra dem som bor langs strendene av Viken, altså Oslofjorden. Også hva kunst og kultur angår har de bidradd med gullkorn, og særlig ett har jeg lagt meg på sinnet, det følgende: ”Det finnes bare tre typær mussikk: marsjær, valsær og støkkær.” I en evig og forgjeves protest mot dem som i logikkens navn vil todele alt de kommer over, har jeg tatt til meg påstanden som værende særdeles sjarmfull. Om den også er sann, er et helt annet spørsmål, skjønt trolig er dette en av mange situasjoner der ”sant” eller ”usant” ikke er de mest relevante adjektivene; det viktige er hvorvidt begrepene vekker interessante tanker og assosiasjoner.

Det er hverken ”støkkær” eller ”marsjær” jeg vil reflektere over her, men derimot varianter av den tredje kategorien, ”valsær.” Tankene slo ned i meg mens jeg så på den overdådige avslutningsseremonien etter OL i Sotsji. Ordene øst og vest i overskriften refererer seg følgelig ikke til Østfold og Vestfold som man kanskje skulle tro ut fra innledningsavsnittet, men til Russland satt opp mot landene lengre til venstre i Europa, og da i særdeleshet Norge. Merk vel at jeg ikke er ute etter å trekke opp de store politiske konfliktlinjene mellom Russland og ikke-Russland – slike forsøk ser vi mer enn nok av for tiden i medier av de mest ulike slag, inklusive bidrag som ikke tynges ned av dyptpløyende bakgrunnskunnskap, og jeg orker simpelthen ikke gi mitt besyv med – snarere ønsker jeg å dra noen uhøytidelige musikalsk-kulturelle sammenligninger mellom dem og oss. Forhåpentlig vil det glede en og annen – i det minste bør musikkeksemplene kunne gjøre det – eller i hvert fall få dem til å nikke på hodet i ettertenksomhet. Heller ikke dét er å grine på nesen av når arbeidsuken glir over i helg.

Mitt inntrykk foran TVen var at mange nordmenn, inklusive TV2s for øvrig utmerkede kommentatorer, var overrasket over at såkalt finkultur spilte så stor rolle når russerne skulle presentere seg selv for verden ved innledningen og avslutningen av Sotsji-lekene. Vi ble servert litterære og musikalske glimt fra 1800-tallets kulturelle gullalder og fremover, og det hele var imponerende sydd sammen i sin typisk russiske overdådighet. Uten forkleinelse for tusser og troll i de utmerkede forestillingene ved begynnelsen og slutten av Lillehammer-OL i sin tid – og som jeg syntes og fremdeles synes var riktig stilige – så er og blir det en litt annen schwung over Tchaikovsky og Prokofiev, Gogol og Dostojevsky, Akhmatova og Mandelstam, alt presentert stilsikkert som bare det. Selv en i begynnelsen uoppblåst OL-ring klarte man å få liv i ved avslutningen, derved dokumenterende både selvironi og evne til å endre fastlagte planer.

Russerne er mektig stolte over sin kunst og kultur, og det har de grunn til å være. Jeg kan vanskelig se for meg at Ibsen og Garborg, Grieg og Sæverud ville blitt tillatt å spille en tilsvarende rolle i en fremtidig norsk utgave av olympisk festivitas, selv om det kunne blitt aldri så flott. Vi også har mye å være stolte av i vår unge norske intellektuelle historie, men vi har fått for vane å trekke på skuldrene og le ironisk av slikt; finkultur er liksom mer fiiint enn kultur, det oppfattes som udemokratisk og snobbete, som ute av samklang med de moderne norske idealene i og med at ikke alle alltid henger med.

I nettopp denne sammenhengen kan det være verd å merke seg at vi i Norge og Skandinavia samfunnsmessig holder oss med mye som i Sovjetunionen ble stemplet som venstreavvik (eksempler er ekstrem egalitarisme – likhetstenkning – og feminisme) og som man der stort sett gjorde seg ferdig med under den kommunistiske Sturm und Drang-perioden på 1920-tallet. I radikale og gjerne akademiske kretser i USA og Europa har man derimot (stikkord: 68er-kulturen) inkorporert slikt i selvforståelsen som en slags statsideologi de fleste innbyggerne etter hvert har sluttet å reflektere over, men tar for gitt. Det er et underlig skue, men ikke mitt hovedtema her, så den saken lar vi ligge.

Tilbake isteden til det russiske og mitt forsøk på å gi fremstillingen og det olympiske perspektivet en morsom vri, vel vitende om at i Russland er alvoret og tragedien latterens kompliserte fetter som aldri er langt unna selv i sistnevntes mest lystige lag. For det har seg slik at jeg stundom får følelsen av å være vitne til stor kunst når jeg iakttar de beste vintersportsutøvernes kamp mot hverandre og klokken på is eller snø. Mange har det på samme måten: Gammelkommentator Jon Herwig Carlsen kalte i blant Bjørndalen for Nurejev når han var på sitt beste og tilsynelatende uanstrengt – men med hvilken fart! – danset gjennom løypene med børsa på ryggen. Det VAR kunst, og dans var den rimeligste sammenligningen, et praktfullt eksempel på at idrett på sitt mest vellykkede bærer i seg en estetikk som i alle fall jeg ikke kan forklare, men som gjenkjennes visuelt når den er der. Man SER det når storformen styrer bevegelsene og gjør dem maksimalt effektive, de blir på underlig vis vakre.

Skal man beskrive skikunst av dette slaget i musikalske termer er det definitivt bedre å sammenligne med ”valsær” enn med ”marsjær” eller ”støkkær.” Jeg vil markere beundringen for de beste utøverne ved å lenke opp til to ulike russiske valser, den ene med et smekkert vintermotiv som det sømmer seg en sammenligning med langrennsløpere i OL-modus, den andre dypere og mer symboltynget. Den første er ”Snøstorm” av Georg Sviridov; et ytterst dansant stykke musikk bygget over en tekst av Pusjkin.

Fristelsen fantes til å fremheve Tchaikovskys Nøtteknekker-musikk med snømotiv, men valget falt altså i stedet på denne hos oss langt mindre kjente komponisten. Sviridov levde fra 1915 til 1998, altså fra litt før til litt etter Sovjetunionen. Han var av de veltilpassede og vellykkede og skrev nyromantisk, melodiøs musikk som folk (også jeg som det vil ha fremgått!) likte. Komposisjonene resulterte i Stalinpris, Leninpris og mange andre anerkjennelser og frynsegoder; Sovjetunionen var på mange måter et utmerket land å leve i for intellektuelle som befant seg på toppen av kransekaken og ikke sa makta imot. Når jeg lytter til Sviridovs snøstorm kjenner jeg straks igjen værtypen, men likevel merker jeg at dette ikke er norsk vinter, den hører til lengre øst. Også bildene i youtube-snutten er erkerussiske, på en måte Disneyaktige i sin skjønnhet, men bedre enn det Hollywood frembringer.

Den neste post-olympiske valsen jeg vil trekke frem er Dmitri Schostakovich’ ”Vals nr 2” eller ”Russisk vals.” Den er så vemodig vakker at jeg egentlig helst ikke vil si noe om den.

Klangen er russisk-emosjonell, mer så etter min tvers igjennom subjektive mening enn i mange av førnevnte Tchaikovskys valser. Det er oftest mer lidelse og alvor i russiske valser enn i vestlige slik jeg har lært dem å kjenne, mer ”dusjá” (sjel eller ånd), dette ord som flittig både brukes og misbrukes, og som russerne stundom trekker frem som allmenn unnskyldning for eller bortforklaring av egen udugelighet i sammenligninger med folk preget av vestlig effektivitet og ”can do”-mentalitet.

Schostakovich var også en sovjetisk komponist og faktisk en av Sviridovs lærere. Han var en komplisert og omstridt intellektuell, samtidig både opportunist og opposisjonell, og ikke alle hyller hans skaperverk. For meg er han likevel en av 1900-tallets største innen musikken, og slett ikke først og fremst på grunn av Leningrad-symfoniens helt uvanlige samtidsbetydning. Den lille russiske valsen er en perle av melodiøs sårhet.

Man skal være forsiktig med å utlegge forskjellene i nasjonalkarakter naboland imellom, som mellom Norge og Russland, for svært mye er naturligvis likt i både folkelig byggekunst (tømmermennene visste begge steder hvordan en øks skulle behandles!) og hva meget annet angår, men samtidig er ulikhetene iøynefallende både musikalsk og på andre måter. Når jeg skal finne frem et norsk svar på Sviridovs og Schostakovich’ valsemusikk, så velger jeg å gripe til folkemusikkens verden, for ingen musikk får norske sjelefibre til å vibrere mer harmonisk enn akkurat slike toner. Som et komplement til det vakre fjellandskapet der langrennsløypene under Sotsji-OL var anlagt, har jeg stoppet opp ved et av Sven Nyhus’ verk, nemlig ”Bergrosa” fra 1962. Selvsagt kunne det vært fint å gjengi melodien spilt av hans egen kvartett, men jeg valgte i stedet en av Alexander Rybaks versjoner som jeg synes godt om.

Valget har en baktanke i og med at nevnte Rybak er immigrant fra Minsk i Hviterussland. Han er imidlertid etnisk russer hva nå det måtte innebære, og snakker selvsagt foreldrenes språk i tillegg til sin perfekte norsk; begge forhold gjorde ham usigelig populær også derstedes etter Grand Prix seieren i Moskva for noen år siden. Likevel har han, som ”Bergrosa” eksemplifiserer, til fulle annammet sitt nye fedrelands musikktradisjon og lagt den til sin klassiske musikkutdannelse og -forståelse; det blir framifrå resultater av slikt.

La meg nevne en liten pussighet vedrørende Rybaks etternavn som jo lyder uklanderlig og forbausende norsk. Navnet betyr ”fisker” på russisk, altså en yrkestittel god som noen. I sammenhengen kan man spørre seg hvorfor i all verden det er så få nordmenn som heter ”fisker” eller ”bonde” til etternavn, langt færre enn dansker for ikke å snakke om tyskere og engelskmenn som jo typisk heter yrkesbetegnelser, mens vi holder oss med navn etter strukturer i naturen. Kan hende sier navnetradisjonen noe om nordmenns holdning til arbeid, en tanke som jeg er litt redd for å tenke helt ut. Russerne selv har forresten heller ikke så ofte yrkesnavn, snarere heter de etter dyr, fugler og insekter.

Det kan være et hundeliv å være både idrettsmann og musiker enten man har sitt virke på norsk eller russisk grunn, enten man utøver sitt yrke ut fra deres eller vår historisk-kulturelle tradisjon. I samklang med denne erkjennelsen vil jeg gjerne avslutte med enda en vals, en som går etter mønsteret ”tararam-ta-ta” snarere enn ”omp-pa-pa” om du skjønner hva jeg mener. Her med de fremstående pianistene Tatjana Khaptsjik og Sergey Nazarov.

Valsen heter i russisk tapning nettopp ”Hundevalsen” og kan i verste fall spilles med én pote. Den trenger ikke nødvendigvis være hverken enkel eller symbolfri for det, man minnes kontekster som både ”hundeliv” og ”hundehjerte,” sistnevnte fra en større russer enn de fleste, Mikhail Bulgakov.

Skjønt trolig er det uberettiget å lese for mye betydning inn i slike titler, på denne valsen som i musikk for øvrig, hva vet vel jeg. På norsk og flere andre vesteuropeiske språk kalles den ”Loppevalsen;” enhver får gjøre seg opp sine egne tanker om hvorfor. Det samme gjelder i enda større grad for andre eksotiske navn på samme vals (Wikipedia takkes ærbødigst for informasjonen!) som ”Tyvevalsen” (kinesisk), ”Jeg tråkket på katten” (japansk) og – hold deg fast – ”Frikadellens flugt over plankeværket” (dansk).

Åpenbart har kjært barn mange navn også i valsenes verden. I hvert fall ved denne anledningen overgikk den språklige oppfinnsomheten den musikalske slik den kommer til uttrykk i grunntemaet, om enn kanskje ikke i Khaptsjik og Nazarovs mer avanserte variant. Leken kreativitet slutter aldri å more.