Kommentar

For noen uker siden så jeg filmen ”The man without a face” på TV. En tidligere lærer hadde fått ansiktet vansiret gjennom en ulykke der en elev hadde omkommet under uklare omstendigheter, derav tittelen. Mel Gibson er som vanlig god som den folkesky ansiktsløse – jeg har et beundrerforhold til ham siden ”We were soldiers” fra 2002 – og også de andre skuespillerne gjør en utmerket jobb. På mange måter er filmen en amerikansk variant av fortellingen om ”bygdedyret” med uberettiget mistanke om overgrep mot en unggutt (den andre hovedrollen) som innholdsmessig bakgrunn. Den upersonlige makten blandet med frykt vinner til slutt; uskyldige enkeltindivider klarer ikke stå imot. Problematikken er sted- og tidløs, man trenger ikke gå til norske fjellbygder, Ragnvald Skrede og Tor Jonsson for å bli minnet om den.

Mens jeg så på, kom jeg i tanker om at jeg hadde vært borti samme tittel også annetsteds helt nylig, og så begynte jeg å grave i bokhyllene. Det resulterte i to funn som jeg kort vil omtale. Bøkene er ikke hovedsaken, men jeg vil bruke dem som startpunkt for noen tanker omkring maktutøvelse og moral, og da ganske særlig omkring forholdet mellom makt og rett i dagens Russland. I så måte er dette nærmest å anse som en fortsettelse av artikkelen ”Memorial” fra forrige uke.

”Man without a face” er selvbiografien til Markus Wolf (1923-2006) som gjennom mange år var sjef for DDRs (Østtysklands) etterretningstjeneste. Han var en interessant person, utvilsomt meget allmennbegavet så vel som dyktig i sitt fag (en sann ”spymaster”) og en viktig grunn til at både den interne og eksterne Stasi-virksomheten var så vellykket som den var. Når jeg skriver dette, går jeg ut fra at leserne skjønner at det ikke ligger noen form for etisk eller politisk anerkjennelse bak ordene, men rent etterretningsfaglig var Wolf ansett for å være en av de aller beste. Mannen var dessuten ideologisk helstøpt og forble troende kommunist til det siste, så vidt jeg kan forstå, til tross for forsøk fra vestlig side på oppkjøp av hans kunnskap og innsikt da Sovjetunionen med vasallstater falt sammen rundt ham mot slutten av livet.

Boktittelen spiller hen på det forhold at man i Vesten ikke engang visste hvordan Wolf så ut (det første fotografiet skal svenske Säpo ha tatt av ham i 1978) og følgelig var han en ansiktsløs fiende som man bokstavelig talt strevet med å skaffe seg et korrekt bilde av. Dette bidrog til hans nær mytiske status, selvsagt ved siden av at man merket og led under hans dyktighet. Hardnakkede rykter har villet ha det til at Wolf tjente som modell for Karla i John le Carrés ”Tinker, tailor, soldier, spy” og ”Smiley’s people” (glitrende bøker fra den kalde krigens kaldeste periode, etter mitt syn toppunkter i le Carrés forfatterskap) eller Fiedler fra ”Spionen som kom inn fra kulden” (le Carrés debutbok fra 1963; romanen åpnet en helt ny genre av spionbøker med menneskelige helter som var, med en beundrers ord, ”The intelligent man’s James Bond”). Modellforholdet skal le Carré selv ha benektet så da får vi vel tro ham, men uansett forteller ryktene om den skyggeaktige beundring og frykt som Wolf ble omfattet med. Den mektige og prinsippfaste mannen var en verdig fiende som forble i skyggene helt til omstendighetene tvang ham ut under lyskjeglen etter murens fall.

Den neste biografien med omtrent samme navn heter ”The man without a face: the unlikely rise of Vladimir Putin” og er skrevet av den russisk-amerikanske journalisten Masha Gessen. Boken kom ut i vår, altså da Putin var ved å begynne en ny omgang som russisk president etter å ha latt Medvedev være vikar i fire år siden forrige 8-årsperiode ved makten.

Boken redegjør først for Putins bakgrunn og oppvekst i Skt Petersburg (fra bråkete skolegutt – eller ”bølle” som han kaller seg selv – i en svært belastet bydel til student til drømmejobben i KGB til en plass like under den øverste makten i byen etter at Sovjetunionen var falt sammen), rekrutteringen til å overta etter den syke Jeltsin (heller ikke Gessen greier å forklare ordentlig hvorfor akkurat Putin ble valgt; var det slumpen som avgjorde?), hans første år som relativt tilbaketrukket og ”upolitisk” statsleder til han mer og mer i det siste har trådt fram som tilnærmet eneveldig hersker i verdens største land. Til sist bruker hun tid på å beskrive deler av den nye folkelige motstanden mot Putin som vokste fram særlig i forbindelse med siste valg; omsider, skulle man kunne si, begynner flere enn noen få misnøyde intellektuelle å se i hvilken retning vinden blåser og å heve røsten mot den nye ensrettingen. Å bemektige seg andres revolusjoner er ellers ingen ny foreteelse i Russland (den såkalte oktoberrevolusjonen i 1917 var egentlig et kupp, revolusjonen hadde funnet sted i februar samme år, og da var ikke bolsjevikene ledende), og den nåværende eliten har lyktes med å skaffe seg kontroll over både den økonomiske og politiske makten som var blitt herreløse etter Sovjetunionens kollaps rundt 1990. Å kalle dette ”stjeling” gir akkurat de rette assosiasjonene.

Den til å begynne med pregløse – nærmest ansiktsløse, ukjent som han var – Putins reise mot makten er fascinerende på de fleste måter. Apetitten kom mens han spiste, ser det ut til, og etterhvert ble den betydelig. Det eneste som mangler for å gjøre beretningen klassisk, er en scene der en mørk herre med hov fra en vakker og gammeldags balkong viser nykomlingen byen, landet og alle rikdommene; alt dette kan novisen få om han bare spiller spillet rett, hvilket i normalspråk vil si at han ser bort fra gjengse anstendighetsnormer – kall det gjerne moral – for hvordan man behandler andre, og spesielt fremmede, mennesker. For Putins regime har rikelig med svin på skogen, slik Gessen ser det, også bortsett fra de rent økonomiske sidene ved prosjektet: Kriger av det mest brutale slaget i Tsjetsjenia (og nei, sivilisasjons- eller religionskamp var ikke og er ikke det primære der), en likegyldighet med terroraksjoner på russisk jord som grenser til (minst) medskyldighet (bombeangrep på boligblokker, gisselsituasjoner der hundrevis av skolebarn eller teatergjester ender opp døde), samt systematisk krenkelse av demokratiske rettigheter både hva gjelder manipulasjon av valg og aktiv forfølgelse av rivaler og annerledestenkende. Putin er ved å gjenoppbygge et nytt Sovjetunionen om enn uten ideologien, anklager Gessen, en totalitær stat der penger og berikelse er konge, og der vanlige demokratiske spilleregler settes til side når det passer Putin og hans nærmeste.

Tro jeg på anklagene i Gessens bok? Både ja og nei. Sammenligningen med Sovjetunionen synes jeg er overdreven; hennes argumentasjon ville stått sterkere uten den. Også noen av påstandene om medskyldighet i de store terroraksjonene i Russland er jeg sterkt tvilende til; trolig undervurderer Gessen den statlige inkompetansens skapende kraft når det gjelder å frembringe elendige resultater i kritiske situasjoner. Men selvsagt kan jeg ta feil, kanskje er det min iboende norske uvilje mot å akseptere konspirasjoner som forklaring på historiske hendelser som gjør meg godtroende. Jeg innrømmer også glatt at jeg ikke kan nok om fagfeltet – til tross for betydelig lesning og bedre bakgrunnskunnskap om det russiske enn vanlig er i Norge – til å vurdere alle insinuasjonene og påstandene forfatteren og andre beske Putin-kritikere fremsetter. Men jeg vet nok om russisk historie, inklusive menneskerettighetshistorie, til å gjenkjenne i alle fall noen av samtidens lus på gangen, til å innse at mye av Putin-kritikken er berettiget. Ikke alt i Russland er så spesielt og fjernt fra det vi kjenner fra andre land at det unndrar seg vanlig granskning og vurdering. Og helt siden stoikernes tid har tenkende individer visst at det meste av både godt og ondt er allmennmenneskelig; også russere ønsker å leve fritt og trygt.

Det som har skjedd og skjer i Russland, er at en liten klikk hørende til et tynt befolkningsskikt beriker seg ublutt. Man hadde noe lignende på kommunismens tid (da velstanden og makten rett nok ikke ble mediert via penger) og ikke minst under det kapitalistiske frisleppet på 90-tallet, og intet tyder på at fortjenestene for de utvalgte nå er blitt dårligere med de høye råvareprisene som russisk næringsliv har nytt godt av de siste årene. Noen oligarker har mistet sine imperier under de økonomiske maktkampene (Khodorkovsky), mens andre har visst å smøre de nye makthaverne med tilstrekkelig romslige midler til å beholde og styrke sine posisjoner. At Putin og hans krets har beriket seg også privat på dette, finner jeg ingen grunn til å betvile selv om påstanden om at han kontrollerer en personlig formue på 40 milliarder dollar, ikke er tilstrekkelig underbygget i Gessens bok. Man kan bli rik, svært rik, på å være toppolitiker i Russland.

Behandlingen av kritiske røster innen russisk offentlighet de siste årene er også informativ for den som er villig til å se. Tidligere uavhengige medier er i økende grad blitt statlige, og om vi tror at konformitetstrykket i NRK og norske aviser representerer et demokratisk problem, så vit at dette blir for småtterier å regne sammenlignet med situasjonen i Russland. Gjenstridige journalister forsøkes først vunnet over med økonomiske midler. Hjelper ikke dette, så hender det at de trues og trakasseres, også rent fysisk. Flere er blitt drept av gjerningsmenn som aldri er blitt funnet, aldri dømt. Man mistenker at makten (inklusive KGBs arvtagere, FSB) samarbeider med den åpenbare forbryterverdenen i slike sammenhenger, og kanskje er det sant: Jeg vet ikke, men jeg holder det for sannsynlig. Samtidig er mulighetene for offentlige demonstrasjoner mot uretten mindre enn før, forhåndsgodkjenningen er vanskeliggjort og de protesterende henvises typisk til steder langt utenfor bysentra, og ikke minst viser rettsvesenet betydelig vilje til å etterkomme regjeringens (altså presidentens) og politiets ønsker. I Russland anno 2012 gjelder intet maktfordelingsprinsipp.

Dette samrøret mellom statens ulike institusjoner uten annen ideologi enn ren makt og berikelse, i nært samarbeid med kirken og med klare nasjonalistiske overtoner, er ved å bli skremmende totalitært. Det kalles i den russiske støpningen for putinisme, og det lukter ikke godt. På toppen sitter Putin, den tidligere obersten i KGB, mannen som gikk fra å være helt ukjent for de aller fleste, nærmest ansiktsløs som offentlig person, til å bli objekt for en økende persondyrkelse. På hans 60-årsdag nylig seilte en overdimensjonert Putin-kake ned langs Moskva-elven, mannens portretter fantes i stort antall på broer og bygninger og den russiske kirken hyllet ham som ”en sann russisk patriot” (hvilket snarere er beskjedent sammenlignet med ”en Guds gave til Russland”, patriark Kirills tidligere omtale av sin venn og forbundsfelle).

Jeg var blant dem som for 12 år siden håpet at Putin skulle evne å stoppe forbryterkapitalismen i Russland og bringe den stolte kulturnasjonen på fote igjen både sosialt, økonomisk og politisk. Har man dette utgangspunktet, så er man i begynnelsen villig til å se gjennom fingrene med både dette og hint i håp om at ”hovedsida er [skal være] bra” for bruke en typisk ML-formulering fra 70-tallet. Men på et eller annet tidspunkt må man begynne å stille normale krav også til den russiske statsledelsen. Da må man se sannheten i øynene: Det styret som har fått utvikle seg under Putin, putinismen, er hverken rettferdig eller demokratisk, det bærer mer og mer preg av å være et skurkestyre, enten man nå kaller det kleptokrati eller andre fine navn.

På det rent menneskelige plan slås man av hvor fort det kan gå for et anonymt individ å bli gjenstand for omfattende persondyrkelse når tilfeldighetene ruller terningen i slik retning. Makt beruser og korrumperer. Yrkesbakgrunn i KGB er neppe den beste forsikringen mot å la egennytten styre karrierevalgene ettersom mulighetene til å berike seg blir flere og større, selv om det samtidig skal medgis at nettopp Putin visst var blant de få som ikke tok imot bestikkelser i Skt Petersburgs maktelite på 90-tallet. Her står vi i såpass tidløs problematikk at det kan være berettiget å gripe tilbake til Heine for å finne en passende formulering (at poeten hadde en helt annen type situasjon i tankene, får så være): ”Es ist eine alte Geschichte, doch bleibt sie immer neu”.

Hever vi blikket, synes jeg likevel vi kan skimte en russisk fremtid der hverken kommunisme, putinisme eller røverkapitalisme er statsbærende elementer. Vi liker å tro at tyver til slutt blir tatt, at anstendighet og ærlighet varer lengst, og jeg velger å holde fast ved dette håpet. Russerne hadde fortjent noe bedre etter alt de gjennomlevde i forrige århundre, men John Waynes lov gjelder også for dem: ”You play the cards you’re dealt”. De må selv gjøre også denne frigjøringsjobben, ingen utenfra kan klare det for dem.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også