Kommentar

Alt tyder på at russerne ønsker å stille verden overfor et fait accompli – et fullbyrdet faktum. Den må godta russernes betingelser. Uten valg. Man sier før forhandlingene har begynt at man ikke ønsker å forhandle med president Saakasjvili.

Man har sendt villedende meldinger, mens fremrykkingen har fortsatt. President Dmitrij Medvedevs kontor sier at operasjonen er over, mens BBCs utsendte har opplevd bombingen av et sykehus i Gori.

Verden har ikke villet ta inn over seg Tsjetsjenia. Nå har verden sett de samme metoder brukt mot et suverent land. Den blir tvunget til å ta det inn over seg.

Invasjonen av Georgia vil tvinge mange til å revurdere sitt syn på Russland, på NATO, på EU, forholdet til USA, eget forsvar, og ikke minst energisituasjonen.

Flere forskere og sikkerhetseksperter sier at Den kalde krigen har gjenoppstått. Det gjelder i første rekke retten til selvtekt i nærområdene, basert på at dette er russisk interesseområde. Men som president Bush sa i Rosehaven i natt: – Slikt gjør man ikke i det 21. århundre.

Putins prinsipp er at Makt gir Rett. Men det er en helt annen Makt enn det Vesten er vant med. Putin representerer et tilbakefall til det verste i russisk tradisjon: der Makten er noe nærmest patologisk. Den gjør hva den vil, og knuser all motstand. Makten kjenner ikke borgere, kun undersåtter.

Putin har bygget KGB-staten, og det var oljeprisen og ufattelige naturressurser som gjorde det mulig. Putin har 600 milliarder dollar på bok.

Brorskap

Autoritære ledere føler en kollegialitet og gjensidig tiltrekning. De følger alle Makten, og den har sine egne lover. Derfor spiller Putin på lag med Kina og omvendt. De har gjensidig fordel av hverandre. Dette gjelder også i forhold til muslimske land, som Iran, som ellers burde sky Putin som pesten pga hva han gjør i det nordlige Kaukasus mot muslimer. Men slik virker ikke de politiske tyngdelovene. Det er viktigere at Putin er mot USA og Vesten, og Putin kan bruke Iran som stråmann, til utpressing av Vesten.

Nettopp denne avhengigheten gjorde at USA og Vesten har vist stor tålmodighet og toleranse for Putin. Men den tråden holder på å ryke. Putin har belastet den for mye. Han har redefinert den usynlige avtalen ved å invadere et annet land.

Da snakker vi om et helt annet «ball game».

Men det er omverdenen som ikke har villet se. Putin har vært konsistent: helt fra han kom til makten og startet den andre Tsjetsjenia-krigen, til arrestasjonen av Mikhail Khodorkovskij og likvidasjonen av Yukos. Symbolsk var dette en svært viktig handling. Stikkordet er «likvidasjon». KGB likviderer – personer – uansett hvor de måtte befinne seg (Litvinenko, på Millennium Hotel i London), selskaper – uansett hvor store og mektige – Yukos var Russlands største private selskap. KGB fører krig – Tsjetsjenia igår og Georgia idag, og avsetter den politiske ledelse i et land, selv om den er demokratisk valgt.

Det finnes ingen grenser for Makten. Det er budskapet.

Solzjenitsyn er død. Han døde venneløs. Ingen kom og besøkte ham lenger. Medvedev og Putin deltok i begravelsen. De greide å sole seg i glansen av kronikøren av Gulag-arkipelaget.

I russisk litteratur går en sterk følelse av tragedie. Et nytt tragisk kapittel i russisk historie er i ferd med å skrives, og det inkluderer hele verden.