Kommentar

Die Zeit har en god kommentar til Ukraina: «Putins Albtraum: Orange» (Putins mareritt: orange). Den viser en innsikt som norske kommentatorer virker avskåret fra. Kunne de ikke i det minste la seg inspirere?

Jahn Otto Johansen og Hans Wilhelm Steinfeld kan dette området. Det finnes ingen annen enn Steinfeld som kan svinge seg opp og være på høyde med begivenhter som dem i Kiev. Men innslaget i Søndagsrevyen om antisemittisme hos opposisjonen var ikke overbevisende, og ble hengende i luften.

Jahn Otto skriver at Ukraina ikke har noe kitt som holder landet sammen, og at faren for splittelse er minst like stor som i Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Sammenligningen med Jugoslavia er mest relevant, for der var det en makt som sprengte den føderale unionen med vilje. Det samme kan skje fjernstyrt fra Moskva. Men trolig er det ikke. Prisen vil være for høy. Ikke at ikke Putin er istand til det.

Aftenpostens viktigste oppslag er utvilsomt historien om Telenors vanskeligheter i Moskva: Putin «tar en Yukos» mot mobilselskapet Vimpelcom, der Telenor eier 29,9 prosent. Taktikken er den samme: skattekrav på 950 millioner kroner for 2001.

-Vi er veldig overrasket over dette kravet. Det innebærer jo en effektiv inntektsskatt på 70 prosent for året 2001! Men vi har klart å løse slik saker med myndighetene før. Da blir ikke årene 2002 og 2003 noen problemstilling, sier styreformann Jo Lunder i Vimpelcom til Aftenposten.

I tilfellet Yukos var det første skattekravet bare begynnelsen. Nå er det samlet på 160 milliarder kroner, og Gazprom står klar til å få kjernen i selskapet til spottpris.

Dette er klassisk mafiavirksomhet, og mønsteret er akkurat det samme i tilfellet Vimpelcom. Hva er forklaringen? Telenor fikk med seg en av oligarkene, Mikhail Friedman og hans Alfa Group. Det skulle gitt sikkerhet, men det motsatte er tilfelle. Friedman er kommet på kant med Kreml. Han kjøpte seg inn et annet mobilselskap, Megafon. Det likte ikke en annen eier, Telecominvest, et investeringsselskap hvor en viss Leonid Reiman var sjef. Reiman er idag samferdselsminister, og skal fortsatt ha eierintereser i Megafon. Man krysser ikke veiene til disse mafiatoppene ustraffet!

Det er Gudfaren, Medellin-kartellet og Sopranos rolled into one. Stalin var for øvrig den største av alle dons, når det gjaldt kløkt og brutalitet.

Dagens KGB-generaler har en del å leve opp til.

Erkjennelsen av den politisk-økonomiske-kriminelle elitens grep om makten og dens metoder virker ikke å ha sunket inn i vestlig offentlighet. Når Aftenpostens korrespondent får spørsmål om hvem som har forgiftet Jusjtsjenko, svarer han at det vet man ikke.

Ukraina, Yukos: det er samme story. En grådighet uten sidestykke. Metodene er brutale: giftmord, og fengsling og skueprosess mot en av verdens rikeste forretningsmenn. «Vi kan gjøre hva som helst».

Antiamerikanske journalister tar feil: Det er ikke USA som har vært mest buddy med Putin: det var tidligere Blair (før Irak), nå er det Schröder. Schröder presterte å si etter valget i Tsjetsjenia i august:
-Keine empfindliche Störungen zu erkennen. (Ingen merkbare forstyrrelser å spore)

Europa og Vesten hadde avskrevet Ukraina. Det var Moskvas bakgård, og ble respektert som det. Ingen ville utfordre Moskva, skriver die Zeits Michael Thumann.

Så skjer det noe fantastisk. Den oransje revolusjonen viser at arven fra 1989 er levende. Det amerikanske prosjektet for å demokratisere Midtøsten sliter tungt. Irakerne virker motvillige. Så kommer ukrainerne med glede og begeistring og viser at demokratiet kan komme nedenfra. De bekrefter at drømmen kan bli virkelighet. Den sammenhengen er en viktig påpeking.

Ukrainas oppstand og demokratiske gjennombrudd kom på et viktig tidspunkt, skriver Thumann. For ett år siden inngikk Hviterussland, Russland, Kazakhstan og Ukraina en handels- og tollunion. Alle fire er styrt av eliter som representerer en kontinuitet med Sovjetunionen, ikke et brudd. I de tre første landene har det vært avholdt valg, på akkurat samme måten: medier og offentlighet er støpt i samme form, og opposisjonen knekket. Det som måtte ha eksistert av spirer til et sivilt samfunn er effektivt knust.

Så kom ukrainerne i bevegelse. Russerne har vanskelig for å forstå dette: hver gang Moskva er svakt forsøker ukrainerne å danne en egen stat. Det skjedde tre ganger i forrige århundre. En provinsgrille, fnyser russerne. Selv Solzjenitsyn fraskrev Kiev retten til selvstendighet.

Georgierne har gått foran. Der tapte også Moskva. Ukraina er mer følbart.

Det ville være helt feil av EU å forsøke å utfordre Moskva østover. Det trenger heller ikke union, skriver Thumann, og kommer med en skarp observasjon: Han snakker om EUs soft power. Det er det alt dreier seg om idag. USA har hatt mye av det, men forspiller det nå i kampen mot terror, sier han. EU har arvet mye soft power fra USA, skriver Thumann. Han bedriver ikke den antiamerikanske vending som ville vært typisk i Norge og mange andre steder. Han påpeker at europeerne faktisk har arvet denne kapitalen fra USA. Den gjelder betydningen av et sivilt samfunn, rettssikkerhet, frie valg, men også valgfrihet på det kulturelle og økonomiske området. En stor pakke.

Dette skaper goodwill for EU i store deler av verden. Putins giftmord og grove valgfusk har oddsene mot seg.

For første gang har EU vist initiativ og handlekraft, observerer Thumann. Vi er enig. Etter en noe nølende start viste EU seg på høyden. Skal vi tippe at det har noe med utvidelsen østover å gjøre?

Igjen ser vi store bevegelser i det økonomisk-politiske felt. Norge står på et sidespor. Med tanke på olje- og gassutvinning i nordområdene: Hvordan skal Norge kunne hamle opp med russerne?

Milliardtrøbbel for Telenor i RusslandVerdier for milliarder av kroner er truet for Telenor i Russland, etter at russiske myndigheter igjen har gått til stormangrep på mobilselskapet Vimpelcom.

Putins Albtraum: Orange