Kommentar

Tilfellet ville at jeg idag fikk en lang ventetid på et bilverksted, som gikk med til avlesning med god samvittighet. Her fikk jeg bruk for Fouad Ajamis råd om å gjennomskue skjulte strategier, og ikke la seg bløffe. Hva sikter jeg til: Aftenposten levde en gang opp til navnet om solid bakgrunn for egne meninger. No more. Når vi bruker så mye tid på den, er det både på grunn av dens posisjon, og som målestasjon for den uerklærte propagandakrigen mot USA, på vegne av det norske folk.

Ajami har et godt eksempel, det han kaller bona fide-angrep. Folk som først forsikrer at de er på samme side som deg, før de serverer argumenter som peker i en helt annen retning. Han siterer USA-kritikere a la redaktøren av Le Monde som forsikrer at de fordømmer 911, før de begynner å ramse opp alle feilene USA har begått. De sier som Zahid Mukhtar: jeg kan forstå deres (Attas) sinne og reaksjon.

Det er denne metoden som preger Aftenpostens policy i disse dager: Beskrivelsen av Ukraina er dempet, ja, nesten kjedelig, man får ikke noen følelse av dramaet som utspiller seg. Det fikk jeg først ved å høre Jan Brøgger i Dagsnytt Atten med Steinfeld: han greide å gjøre det forståelig at dette er ukrainernes historiske sjanse til å skape sin egen histore og bryte 900 års russisk dominans. Det er en revolusjon det er snakk om. Den orange revolusjon. Plutselig har Ukraina rykket opp mange plasser, fra protestbevegelse mot et valg, til revolusjon med historisk sus. (Da er det utrolig å høre gørra til Erling Lægreid, som lissom skulle være kritisk.)

Gå så til Kristin Nilsens story om hoderulling i CIA. Den er full av dramatiske adjektiv. Overdrevne sådanne. Her spares det ikke på konfekten, men beskrivelsene er overdrevne, storyen mister seriøsitet.

Neste: Hultgren om Fallujah. Hos dette arbeidsjernet har vinkelen hele tiden vært at USA er på ville veier. Norge og Europa vet bedre, og vil gjerne hjelpe USA tilbake på sporet, men nå må de først lære på den harde måten. Hultgren har vært systematisk negativ i sin vinkling av alt amerikanerne har foretatt seg. Han jukser ikke med sitatene, men er selektiv.

Ut fra historien skulle man tro at Aftenposten ville være kritisk til Ukraina og sympatisk til USA, og man later som om det er tilfelle. Men i realiteten spiller man the blame-game overfor USA.

Så den første leksen er å lære å betakke seg for den fake-sympatien. Den er kvelende og den er falsk.

La oss ta et par eksempler: Knut Magnus Berge var i Bagdad før krigen, og rapporterte noe forlegent derfra. Hva var det han var så forlegen for? At han ikke visste noe særlig om landet? Eller var det Saddam-oppasseren som sto ved hans side? Den hørte vi aldri noe om. Den berømte Bagdad-bloggeren Salaam Pax sa det verste irakerne visste var journalister som ikke fortalte at alt de gjorde ble passet på og styrt av Saddam.

Per A. Christiansen går for å være en kjenner av Midtøsten, en som siterer hva arabiske aviser skriver. Kritikken av USA i Midtøsten har fått bred plass i Aftenposten. Aldri ville de finne på å skrive at antiamerikanismen er blitt en trosartikkel, en lynavleder og en refleks, som truer de arabiske landene selv, fordi den hindrer forandring, på samme måte som overfokuseringen på Palestina-konflikten.

Financial Times hadde et bilag om Egypt denne uken, velskrevet. En artikkel omhandlet pressen. Den begynte slik: Da redaktøren for en sterkt venstreorientert ukeavis ble arrestert midt på natten, jult opp og etterlatt naken på en motorvei utenfor Kairo, var det kun én avis som satte det på forsiden: Al Masri Al Youm. Her fikk offeret, Alim Halim Kandil lov å si at han trodde innenriksministeriet sto bak. I de statsdominerte avisene ble hendelsen omtalt på notis-plass.

Redaktør og administrerende direktør Hesham Kassem sier det er Egypts første uavhengige avis på 50 år. Han er menneskerettighetsaktivist, sto også bak anerkjente Cairo Times, som måtte stenge.

Bak den nye avisen står noen av Egypts rikeste mennesker og største selskaper. De vil at landet skal ha en «paper of record», en avis som er pålitelig, liberal, intellektuelt og i økonomisk stoff. En avis de kan stole på.

Kassem sier han stilte visse betingelser for å ta jobben. Han var ikke villig til å være redaktør for en avis som går inn for ødeleggelsen av staten Israel. Heller ikke ville han delta i hylekoret som sier at hele verden er mot araberne. Han ville at avisen skulle vise at Egypt bør bli med i det globale samfunn. Avisen er også den eneste i Egypt uten en religiøs side.

Egyptiske aviser kan ha overskrifter som: USA ønsker å skrive om Koranen.

Det er en inngrodd skepsis til privat initiativ blant egyptere flest. Statlig styring og kontroll regnes som pålitelig og trygt. Forsøk på reformer av det offentlige støter på sterk motstand. Korrupsjonsskandaler i forbindelse med privatiseringer har ikke gjort situasjonen bedre.

Al Masri Al Youm skal tjene nasjonen, ikke de styrende.

Det sier mye om innstillingen at journalister i Egypt foruten å skrive også selger annonser. Det skaper mange muligheter for korrumpering av yrket. Journalistene truer med å skrive negative ting, hvis de ikke får annonser. Næringslivet kjøper annonser som en garanti mot negativ omtale. En av investorene bak den nye avisen spurte om de også kunne risikerer kritikk!

Artikkelen om pressen og Ajamis ordspråk om at «folket følger herskerens religion», sier mye om hvor offentligheten i den arabiske verden er orientert: det blir derfor helt misvisende når vestlige journalister siterer egyptiske aviser som bevis på hva araberne mener.

Det utrolige har skjedd at Aftenposten, en liberal-konservativ paper of record, i løpet av noen år er blitt som egyptiske Al Ahram. Kjedelig og dobbeltkommuniserende.