Kommentar

Selv på valgdagen fortsetter norske medier og eksperter å dømme valget nord og ned. Hva kan det komme av?

Oberstløytnant Terje Torsteinson er ikke alene med sin forakt for USA og bagatellisering av valget.

Samme sentiment uttrykker en annen ekspertkollega, Henrik Thune ved NUPI.

– Ta Irak-valget med en klype salt

«Valgresultatene fra Irak må foreløpig tas med en stor klype salt. Det som så langt foreligger av resultater, er rene antagelser, sier forsker Henrik Thune ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt NUPI til NTB.
Thune mener at Irak fremstår som stadig mer splittet, og at gjennomføringen av et valg ikke markerer noe brudd med denne tendensen. Resultatet av valget var også temmelig lett å spå på forhånd, fremholder han.»

Aftenpostens John Hultgren fra dagens avis, med undertittel «Lav valgdeltakelse ventes»:

«Et spørsmål er derfor om valget, som skulle forene befolkningen i et demokratisk Irak, i realiteten vil utvide kløften mellom landets befolkningsgrupper snarere enn å redusere den. Et annet spørsmål er hvilken legitimitet valgresultatet vil ha. Ikke stor, hvis man skal tro kommentatorene i aviser rundt i den arabiske verden.
– Okkupasjonsmakten bruker den midlertidige regjeringen i et forsøk på å dekke over sine kriminelle handlinger, en regjering som av Human Rights Watch nylig ble anklaget for å stå bak brudd på menneskerettighetene.»

Det er ikke tilfeldig at man siterer arabiske kommentarer som troverdige. For sikkerhets skyld slenger man på Human Rights Watch for å stjele litt av deres kredibilitet.

Hultgren, Per A. Christiansen, Odd Karsten Tveit, Lars Sigurd Sunnanå, de har alle satset på stabilitet og pragmatisme, dvs. de arabiske herskerne som sitter ved makten. Det ser ikke ut til å ha streifet dem at de kan havne i historiens bakevje.

De er ikke alene. Store deler av den europeiske eliten er i samme båt.

Nik Gowing ledet igår en meget interessant debatt fra Davos om USA og verden. For USA svarte Joseph Biden, John McCain og Joseph Nye bl.a. Journalist og skribent Timothy Garton Ash var innleder. Han slo fast at det var mye å kritisere USA for, men Europa må se fremover og spørre: hva kan vi bidra med. Ash fortalte fra sine erfaringer i Kiev imder dem orange revolusjonen at USA hadde gjort mye mer bak kulissene enn EU. Han sa han skammet seg på EUs vegne. Likevel var det flere EU-flagg på plassen foran parlamentet. Hvorfor? Fordi Ukraina vil med i EU.

Ash advarte mot en en politikk som bare går ut på «Bush-bashing». Den tiltrekker seg mye irrasjonalitet.

Den samme historiske bakleksa har vi kommet i i forhold til Palestina-konflikten. De norske ekspertene har dømt Mohammed Abbas nord og ned før han har forsøkt. De har også fradømt ham muligheten til å forsøke. På område etter område inntar vi posisjoner som fører oss i ubehagelig selskap. I Irak er vi farlig nær ved å havne på terroristenes side, mot det irakiske folk. Overdrevet? Det er visse posisjoner som innebærer visse valg, og disse valgene fører andre med seg. Umerkelig skjer det en glidebevegelse, og man havner et helt annet sted enn man hadde tenkt seg.

Det er grunn til å være bekymret for Norge.