Sakset/Fra hofta

Dagbladet syntes åpenbart at gapestokk-oppslaget Søppelmennesker av Eivind Trædal var et smart grep.

Nå har de gjentatt det. Denne gang med Halvor Fosli, Unni Wikan og Walid al-Kubaisi.

Alle tre er avbildet på samme måte; som et portrettgalleri. Men tittelen gjør det mer til et shootinggallery: Frykten for de andres frihet.

Dette er mennesker som frykter andres frihet. Slik ser de ut, merk deg ansiktene, synes oppslaget å si.
Stikktittel: Illiberale intellektuelle.

Artikkelen foregir å omhandle demokratiet i Midtøsten. Men det er bare ved første blikk. Det Henrik Thune er opptatt av er å fortelle leserne hvilke forferdelige mennesker dette er som stiller spørsmål ved utviklingen i Egypt.

Slik sett føyer han seg inn i et mønster etter 22/7, der man er opptatt av å avsløre og ta mennesker.

Jeg har aldri helt blitt klok på om Thunes enkle forklaringer skyldes uforstand eller ideologisk forblindethet.

Han mangler ihvertfall vanlig folkeskikk. Thune er blitt tilsendt en streng fra Facebook. Det er det flere som har. Men Thune publiserer sitater fra den i avisen. Hvis noen hadde vært i tvil: Alt som skrives på Facebook må anses som offentlig.

Men Thune gjør noe annet: han presenterer uformell, spontan meningsutveksling på FB som reflekterte standpunkt som Thune kan tillate seg å tolke og legge frem som bevis.

Det er det som er vemmelig med denne nye tendensen til defamering: man står i en usynlig rettssal og skal ha mennesker dømt.

Alle de tre er fornuftige, normale mennesker. Her presenteres de som illiberale, mennesker som ikke unner andre, eller stoler på at de tåler demokratiet. Det er grovt.

Thune sammenligner med da de farvede fikk stemmerett i Sørstatene, og da kvinner fikk stemmerett. Han bruker uttrykket «veien frem». Veien kan bare gå fremover, og disse skeptikerne faller i samme kategori som de som motsatte seg eller fryktet stemmerett for kvinner og svarte.

Er det en gyldig analogi til islamistenes triumfer i Tunisia og Egypt?

Hvis man som Thune insisterer på at Det muslimske Brorskap er som kristendemokratene i Europa på 50-tallet, er det muligens det. Men det finnes andre tolkninger som er minst like troverdige som Thunes og de legitimerer Fosli, Wikan og Kubaisis reservasjoner.

Thunes artikkel i Dagbladet er en forkortet utgave av et essay i Samtiden. Hvor har Thune vært de siste månedene? Hvilket fenomen er det han beskriver?

synes en ny form for demokratibekymring nå å være på frammarsj. Denne gangen ikke fra vestlige utenrikspolitikere, men, overraskende nok, fra intellektuelle og akademiske miljøer. Det siste året har det faktisk vært sånn at man som avisleser har følt behov for å gni seg i øynene. En rekke lærde, kloke mennesker – flere med lang livserfaring fra Midtøsten – har etablert seg som kritikere av Den arabiske våren. De har gått inn for å bevare status quo i Egypt – ikke fordi de ikke tror på demokratiske institusjoner som sådan, men fordi de frykter at unge mennesker skal løpe av sted med sin nyvunne demokratiske frihet og gi makten til politiske bevegelser som står oss fremmed.

Dette er en fremstilling som savner grunnlag. Under revolusjonen i Egypt ble det fremført betenkeligheter. Disse har til overmål vist seg korrekte. Det er stor grunn til bekymring for Egypts fremtid. 43 utlendinger fra NGO’er sitter arrestert for å ha arbeidet for demokratisering og de skal stilles for retten. Forholdet til USA står i fare. Demokratibekymring er noe høyst reelt i avisredaksjoner og utenriksdepartement verden over. Likevel får Thune det til å høres ut som om det er reaksjonære tanker i hodene til noen intellektuelle som er ute av sync med samtiden.

Thunes forenkler de tres posisjon til ugjenkjennelighet.

Både Wikan, Fosli, al-Kubaisi og en rekke andre formulerer en intellektuell posisjon som i praksis motsetter seg demokratisering av den arabiske verden.

Forskjellen er at Thune stoler på islamistene. Det gjør hverken Fosli, Wikan eller Kubaisi.

Men Thune nøyer seg ikke med å konstatere uenighet. Han vil ha trekløveret dømt for å være umoralske, herretenkere, som ikke unner egypterne demokrati. De er ikke verdige.

Den mest åpenbare forklaringen er enten frykt for politisk islam, et skjevt og overdramatisert bilde av Det muslimske brorskapet, eller mistillit til det arabiske folkeflertallet.

La oss snu på flisa: Thune argumenterer som Brorskapet. Det er religiøs bolsjevisme.

Uansett er ikke posisjonen ny. Wikan og al-Kubaisis bekymringer er parallelle med det som har vært den egyptiske politiske elitens selvforsvar, og deres sosiopolitiske begrunnelse for autokratiet. Posisjonen faller også farlig nær en form for il-liberal intellektualitet som preget deler av norsk intelligentsias syn på autoritære regimer på 1970-tallet.

Trekløverets bekymringer er «parallelle» med den egyptiske elitens selvforsvar. Her er Thune ute på dypt vann. Hvis man tenker som Erasmus Montanus. Men hvordan kan bekymringer for islamistene være lik elitens rettferdiggjøring av undertrykkelse? Hvis ikke målet er å inkriminere de tre? Thune tenker som en aktor. Han finner noe som «ligner». Han konstruerer likheter hvor ingen er. Dette har vært bolsjevikenes foretrukne metode. Derfor stinker oppslaget. Det er ikke debatt, det er uthengning.

Så er det Thunes tur til å tone flagg:

Demokrati vil bety flere islamistiske regimer, med mange store utfordringer på veien. Men Det muslimske borskapet er ikke ytterliggående. Det er en konservativ muslimsk massebevegelse ikke ulik europeiske kristendemokratiskepartier på 1950-tallet, milevis unna Iran og radikale islamister.

Akkurat. Milevis.

Henrik Thune er seniorforsker, for tiden prosjektleder ved Utenriksdepartementet. Tidligere NUPI.

Kollega Ola Tunander skandaliserte seg selv ved å trekke inn Israel i en 22/7-analyse. Hva slags tankebaner er det utenriksforskerne befinner seg i?

Trædals artikkel ble behandlet i:
68′erne ved milepælen