Sakset/Fra hofta

Walid al-Kubaisi har rørt ved noe farlig: han har vist potensialet som finnes i at innvandrere til Norge bruker deres kunnskaper til å fortelle norsk offentlighet om hva som foregår. I verden, i Norge.

For det må han straffes. Ikke bare straffes, han må kompromitteres, diskrediteres, slik at hans meninger blir ugyldige. Slik er kampanjen som rulles ut.

Det minner sterkt om hvordan kunstnere ble «snikmyrdet» i det gamle Sovjet: al-Kubaisi kunne ikke angripes frontalt av feks. Aftenposten. Fordi han utvilsomt besitter store kunnskaper om den regionen som er bakteppe for filmen om det muslimske brorskap. Derfor kan man ikke si rett ut at den er dårlig. Det blir for drøyt. Derfor åpnet anmelder Kirsti Nipen med å rose al-Kubaisi for hans brennende engasjement. But here’s the rub. Engasjement kan som kjent gjøre blind, og Nipen har selv lagt an ballen hun så dundrer i mål: konspirasjonsmakeri.

Ordet er sagt, stikkordet som legitimerer videre angrep. Andre kan følge opp med tyngre skyts.

Klassekampens korrespondent i Kairo, Amal A. Wahab, «beviser» i lørdagens avis at al-Kubaisi har manipulert sine intervjuobjekter. Dette er den mest effektive måten å drepe filmen på: Den er sterk, folk blir rystet av det de hører og ser. Hvordan «avlive» en slik film? Ved å beskylde filmskaperne for manipulasjon. Ikke bare beskylde, men få de samme personene til å ta avstand fra filmen og fordømme den som et falsum.

Det har Amal A. Wahab greid. Hun har levert varen. Problemet er bare at det er noe Wahab suger fra eget bryst. Det er hennes politiske agenda. Man trenger ikke være spesielt årvåken for å merke hvordan hun formulerer spørsmål og legger ord i munnen på de hun snakker med.

Korrespondent i Kairo

Det høres besnærende ut: korrespondent i Kairo. Det er slikt som gir inntrykk av at Klassekampen åpner seg mot verden, gjør noe nytt. Men i virkeligheten gjør avisen det motsatte: den har bevart den leninistisk-stalinistiske agendaen som i tanke, ord og gjerning underordner all moral Saken. Klassekampen har aldri opphørt å ha en antidemokratisk kjerne. I Amal A. Wahab har de funnet en islamistisk journalist. Leninismen strekker hånden ut mot islamismen, og det er ingen tilfeldighet: islamismen er ideologisk beslektet, også historisk.

Leninismen har overlevd i Norge på statlige tilskudd. Her er nok et paradoks: al-Kubaisi har også blitt statsstipendiat. Men det er så mange flere av ML’erne: og de opererer som uformelt nettverk, og avisen deres får 14 millioner i året i pressestøtte, ellers kunne ikke Bjørgulv Braanen utbre sine meninger.

Det finnes paralleller mellom ML-bevegelsen og Brorskapet: de fleste ML’ere har tilpasset seg, men de er ikke nødvendigvis frafalne. De har bevart noen av de samme refleksene, som er anti-amerikanske, og anti-israelske, og de har fremfor alt aldri tatt noe skikkelig oppgjør med sin fortid.

Det gjør at de «gjenkjenner» islamistene som åndsbrødre: de arbeider på samme konspirative måte, med en skjult agenda. Felles er en grunnleggende oppfatning av annerledeshet, av å være mot det bestående, av å ha et ønske om å realisere sine mål. De drømmer de samme drømmer om makt, de er antidemokratiske, og hver gang de får sjansen fører deres styre til diktatur.

Organisasjon og krig

Lenins genius var organisasjonsmodellen, forestillingen om avantgarden, brorskapet, kameratskapet, «solidariteten» som uthulet og utnyttet arbeiderbevegelsens, uegennytten, og evnen til å binde enkeltmennesket til organisasjonen i en blanding av underkastelse, tjeneste og følelse av å være utvalgt.

Man kan bare konstatere at det funker. Islamismen er som leninismen: man kan være hvor som helst i verden, og likevel gjenkjenne en «bror».

Men når Klassekampen har en slik korrespondent i Kairo arbeider ikke Wahab for norsk offentlighet, hun arbeider for den leninistisk-islamistiske alliansen. Hun fører krig mot sine fiender, og Walid al-Kubaisi er nå utpekt til fiende.

Det er viktig å gjennomskue dette spillet, og forstå at krigen utkjempes på alle fronter. Kubaisi har demonstrert i praksis hvilket potent våpen menneskene fra den arabiske og muslimske verden representerer hvis de velger å kjempe for frihet og toleranse. De kan kodene, de beviser samtidig i praksis at muslimer kan leve i demokratiet på demokratiets vilkår.

Dette er et uhyre viktig eksempel. Derfor må Walid diskrediteres, både faglig og menneskelig. Han er en juksemaker.

Koptere

Wahab skrev nylig en sak om koptiske demonstrasjoner i Giza utenfor Kairo. En demonstrant ble skutt og drept av politiet. Det var en alvorlig demonstrasjon. Bakgrunnen var at myndighetene hadde gitt tillatelse til bygging av et kultursenter, men ved inspeksjon fant man at tegningene var fraveket og bygget ble ikke godkjent. Wahab skriver at mange nå mener at kopterne tror de er hevet over loven og kan tillate seg hva de vil. Dette vekker irritasjon, skriver hun.

Det er et stykke billig propaganda, og det er rettet mot en gruppe mennesker som kjemper for sin eksistens. Kopterne presses fra alle kanter. Islamistene har gjort dem til skyteskive, og myndighetene saboterer dem ved hver korsvei. Å få bygget en kirke eller skole er en sann pøvelse. Man saboterer ved formalia, som i dette tilelle.

Wahabs skriverier mot en undertrykt minoritet burde mane til ettertanke: de kristne blir forfulgt i den muslimske verden som aldri før. Denne undertrykkelsen begynner å vekke oppsikt i Vesten. Hvordan kan muslimene forvente å få innfridd alle sine krav om religionsfrihet og særkrav i vestlige land, hvis de ikke en gang tillater elementære rettigheter til kristne i muslimske land?

Slik er Wahab med på å polarisere og eskalere en kritikk. Hun viser på en negativ måte sammenhengen mellom muslimer i Vesten og kristne i Egypt: hun argumenterer i realiteten for flere minaret- og burkaforbud i Europa. Selv bærer hun hijab.

De fleste tenker ikke på at de leser et stykke krigspropaganda når de åpner en norsk avis, finansiert av deres egne skattekroner. Men slik er det. Dag ut og dag inn.

Denunsiering, avstandtaken

Amal A. Wahab har oppsøkt Gamal A. Banna, yngste bror av Brorskapets grunnlegger Hassan al-Banna. Gamal er med årene blitt noe av en internasjonal kjendis. Både pga sin familiehistorie og intellektuelle rolle, og alder.

Whab har med filmen til Gamal, som ser halvparten. Men først har Wahab fortalt om filmens budskap. Står det til troende? Ikke slik Wahab gjenforteller den. Der fremstår den som en konspirasjon om at Brorskapet vil overta Europa.

Men det er mange måter å forstå en slik plan på. Den som lytter vil forstå at både al-Kubaisi og hans islamist-kritikere beskriver et komplekst fenomen. Finnes det noe blueprint? Både og, men det spiller ingen rolle: resultatet blir det samme.

Wahab gjør filmen grov og enkel, og dermed blir det lett for Gamal å ta avstand fra den.

– Mine uttalelser kan ikke forstås som en del av en konspirasjonsteori som ikke finnes, men som er skapt av folk som al-Kubaisi. Jeg kan ikke tas til inntekt for en slik paranoid teori, sier han til Klassekampen.

Al-Banna har et klart standpunkt når det gjelder hijab – det er ikke en religiøs plikt, men en tradisjon importert, først og fremst fra Golfstatene. Derfor er «det naturlig at jeg mener kvinnene ikke gjør noe uislamsk ved å ta den av i Europa, om dette bidrar til bedre integrering», sier han.

– Mine uttalelser om hijab kan ikke tas til inntekt for at hijaben er et slags våpen for islamistene, sier en tydelig irritert Banna og legger til:

– Al-Kubaisis misbruk av mine uttalelser og manipuleringen av dem er så grove at det grenser til forfalskning.

Mannen, som mener at hijaben ikke har noe med islam å gjøre, understreker likevel at den muslimske kvinnen er bedt om å kle seg anstendig, og derfor «er det ikke riktig av en muslimsk kvinne å, for eksempel, hoppe ut i vannet i bikini».

Hvorfor?

Men gitt at sitatene er korrekt gjengitt. Hva kan forklare dem? Frykt og prestisje. Gamal var i det lekne hjørnet da han snakket med Kubaisi: han lot tankene sveipe over islamsk historie, og sa det ikke hadde skjedd noe på tusen år. Han sa muslimene var som apekatter. De bare hermet, kunne ikke skape selv.

Inn detter en journalist med hijab som lurer på om han vet hva han har bidratt til. Gamal værer fare, og slår retrett. Det er purt overlevelsesinstinkt. Han husker kombinasjonen vestlig media og islamister: han ønsker ikke huset sitt brent, han ønsker ikke å få ødelagt sitt elfenbenstårn. Et kjent navn er ingen beskyttelse.

Men dette skriver selvsagt ikke Wahab og det finnes ikke fnugg av indikasjon på at hun er klar over disse forholdene. Hun er selv den som frembringer trusselen og skaper frykten. Hun er selv soldaten med hijab, derfor slår Gamal retrett også på dette punkt. Det er farlig å fordømme og delegitimere islamistenes viktigste symbol.

Gamal illustrerer hvor vanskelig det er å være intellektuell i Egypt: han vil gjerne være på talefot med vestlige, men må ta hensyn til islamistene, hvis han skal leve i landet. Om det så betyr å falle seg selv i ryggen.

Gamal vet utmerket godt at Yusuf al-Qaradawi og Brorskapets Mahdi Akef snakker med mange tunger, og at de uttaler seg om muslimene i Europa på en måte som viser at de drømmer om makt. Men også dette må Gamal ta avstand fra.

For arabisktalende, som al-Banna, er det lett å forstå hva al-Qaradawi sier, som ikke er tatt med i sitatet som i filmen der teologen sier at «islam kommer til Europa igjen … uten vold». Al-Qaradawi legger nemlig til « … at det kan skje gjennom misjon».

– Det er ingen overgrep i dette. Jeg mener også at det ikke er utenkelig at mange i Europa vil konvertere til islam, dersom den presenteres riktig. Islam er en praktisk religion, uten et presteskap og med stor individuell frihet, sier han, overrasket over at ønsket om å drive misjon forstås som en plan om å overta Europa.

Her gir man inntrykk av manipulasjon, mens man selv er den store manipulator. Det gis inntrykk av at ordene ikke er riktig oversatt, det er en klassisk innvendig som også ble brukt av Basim Ghozlan, eller at det er ufullstendig. Å snakke om «dawa» misjon er en unnvikende manøver, for «misjon» betyr her moskeer bygget for saudi-arabiske penger og imamer som sprer hat og ekstremisme. Det er hva misjon betyr i praksis. Venstresiden kalte ellers slik oppførsel for kolonialisme og imperialisme. Nå har vi fått kolonisering og imperialisme i Europa og venstresiden er ivrige forbundsfeller. Offisielt, uoffisielt er mange urolige. Det handler om deres eget land og barnas fremtid.

At Mahdi Akef ikke liker å se seg selv på film, overrasker ikke. Men også han snakket om «dawa». Han sa at islam kommer til å vokse seg stor i Europa, takket være muslimenes høyere fertilitet. (Dette i seg selv er et fenomen som ikke må nevnes, tvert imot så fremheves det fra apologetene at muslimenes fertilitet synker til europeisk nivå etter en generasjon. Men folk ser noe annet med sine egne øyne. Når en islamistisk ideolog med åpne øyne skryter av høye befolkningstall, er det noe som gjør inntrykk, og det vet Klassekampen/Wahab).

Akef fortsatte med at europeerne med sin hedonisme og sekularitet kommer til å få nok av sine «governors», han sa ikke regjeringer, han sa «guvernører», altså herskere, ikke-demokratiske ledere. Det er hans forståelse av Europa. Og så kommer de til å omfavne islam som tilbyr stabilitet, sikkerhet, autoritet, moral osv.

Akef bedyrer at de ikke planlegger maktovertakelse, men respekterer folkeviljen. Det samme gjorde en hvilken som helst kommunistisk eller nazistisk leder. De uttalte seg på samme måte. Før Machtergreifung, før statskuppet, før den lovlig valgte forsamling ble sendt hjem.

Dette mønsteret er helt tydelig. Det finnes ingen grunn til ikke å påpeke det. Alliansen Lenin-Mohammed er en høyst levende realitet (og Lenin er mer korrekt enn Marx)

Wahab fortsetter til den eneste kvinnelige journalisten i filmen, Karima Kamal, som også blir «sjokkert» når hun hører om den egentlige agendaen i filmen. Selvsagt gjør hun det, når hun får den forklart av Wahab. Men kanskje Kamal som Gamal værer fare og kryper i skjul. En kvinnelig kritisk journalist lever farlig i Egypt.

Wahab får Kamal til moralsk og intellektuelt å defamere Kubaisi: hun er skuffet over å ha blitt «brukt».

Hun er også innom lederen av det sosialistiske Tagammu-partiet, Refaat al-Saeed, som heller ikke var informert om agendaen for filmen. Nei, selvsagt var han ikke det, for den finnes ikke i den formen Wahab presenterer den.

Vannskille

Filmen om Brorskapet blir et slags vannskille. Den viser hvor folk hører hjemme. De som angriper filmen, viser hvem de foretrekker, hvem som er deres forbundsfeller: en islamistisk bevegelse med utopisk karakter som ønsker å innføre religiøst diktatur, eller et demokrati med plass til alle. Men skal dette demokratiet overleve må det føre kamp mot dem som vil ødelegge det.

Det er hovedbudskapet i filmen, og reaksjonene har bekreftet at alt som sies i filmen er korrekt.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også