Nytt

Aftenposten har som mål å integrere islamismen. Det gjør det uhyre vanskelig når man møter kunstneriske produkt som filmen om Det muslimske brorskap. som er kategorisk: For å forstå filmen må man erkjenne hva brorskapet handler om. Det kan ikke en journalist i Aftenposten ta inn over seg, det vil rive over ende tilpasningens merkestolper.

Dermed må journalisten vakle og vingle mellom å være feks. filmkritiker og politiserende.

Kjersti Nipens anmeldelse av Walid al-Kubaisis film er avslørende for dette dilemmaet: Nipen kan ikke slakte filmen uten å gjøre vold på seg selv som filmanmelder. Anmeldelsen er usammenhengende, og helt uten mål og mening. Hun åpner med å rose Kubaisi for hans engasjement, men sammenligningen med Michael Moore er fullstendig mal apropos. Etter denne oppvarmingen – for Aftenposten kan per definisjon ikke slakte filmen direkte – kan Nipen servere kritikken. «Så bra er jo filmen ikke.» Det er slik man skriver når man har vikareriende motiver.

Enten er Nipen en særdeles kunnskapsløs person om emnet, eller hun ønsker å tekkes sine herrer. Kubaisi blir tatt ned flere hakk, han blander «skitt og kanel» og henfaller til konspirasjonsteorier. Det var akkurat det Aftenpostens hus-islamist Usman Rana slynget ut under visningen på Vika kino torsdag kveld.

Nipen har en egen måte å kombinere ros og angrep på (min utheving):

Intervjuene er gode, og demonstrerer enkelt og direkte at al-Kubasis jakt på mørkemenn og deres nettverk ikke er en ren spøkelsesjakt, og at debatten han vil reise med filmen, er viktig og høyst aktuell.

Islam og islamisme

Derimot mener jeg andre aspekter ved filmen motvirker dette målet. For filmen er også et sterkt personlig dokument, i seg selv ikke noe galt. Walid al-Kubaisi åpner filmen med en kjærlighetserklæring til friheten han fant da han flyktet fra Irak til Norge, og som han nå frykter er i ferd med å forvitre under presset fra islamismen. Men filmskaperen nøyer seg ikke med å legge frem agendaen med egne ord. Andres utsagn og handlinger blir tolket inn i endetidsbildet på måter som smaker mer av ivrig retorikk enn realitet, med påtrengende og patosfylte ord og bilder som forsøker å underbygge hvordan Det muslimske brorskap etter sigende infiltrerer Europa innenfra.

Et anonymt vitne tjener som sannhetsvitne til fremstillingen, men sammensausingen av ulike elementer gir assosiasjoner til et konspirasjonmakeri som ikke tjener filmens argument. Samtidig blir bruken av muslimske demonstranter i sakte film et billig triks som motarbeider filmens uttalte mål om å skille mellom islam og islamisme.

Dette er et bakholdsangrep med manipulerende metoder: Nipen bruker klisjeer som «mørkemenn» og «spøkelsesjakt», ord som er utenpåklistret og irrelevante. Hun roser al-Kubaisi for engasjement og personlig stemme, men hevder at det er han som manipulerer når han bruker andre for sine formål. Dette er en anklage som skyter fullstendig over mål. Men Nipen virkelig at al-Kubaisi har brukt de han intervjuer på en uredelig måte. Al-Kubaisi har vitterlig ikke tolket noe som helst, han lar objektene snakke fritt.

Nipen omtaler en kjent og viktig tidligere islamist som er frafallen, og som ikke kan stå frem av fare for sitt liv, men som bruker sitt rette navn, som «et anonymt vitne».  Hun skriver at han «tjener som sannhetsvitne». Nei, han tjener ikke, han er sannhetsvitne. Men Nipen forsøker å ødelegge hans troverdighet og dermed filmens. Det er alvorlig. Det er ikke spøk dette her. Det var det flere i salen som visste. Al-Kubaisi vet det. Men Aftenpostens anmelder mener al-Kubaisi driver konspirasjonsmakeri. Hun velger samme ståsted som islamistene i salen.

Filmen viser bilder av jentene som marsjerte i Paris gater mot hijab-forbud. Det var en skremmende opplevelse for mange. Hijaben er Brorskapets varemerke, men Nipen mener denne footage var «billige triks» som diskriminerte alle muslimer.

Jo mer jeg studerer teksten jo mer graverende finner jeg Nipens anmeldelse. Hun forsøker å diskreditere filmen,, rett og slett. Den er for god til å slaktes fullstendig, derfor må det skje ad omveier. Det gjør det enda mer kvalmende, for Nipen har ikke noen gyldige argumenter å føre i marken, kun insinuasjoner, grove påstander. Bak ligger en avvisning av filmens hovedbudskap. Nå får vi bekreftet hvor Aftenposten står. Nok en gang.

Aftenposten: Å tenne fakler med et brennende hjerte