To artikler illustrerer et fenomen som er vanskelig å plassere. De har med omvendelse å gjøre, og da ikke beskrevet utenfra, men liggende i teksten. Hvordan forholde seg til dette?

Sindre Bangstad tar et voldsomt oppgjør med Unni Wikan og hennes forsvar for Walid al-Kubaisi i Morgenbladet: Internt oppgjør

Mohammad Usman Rana og Sara Azmeh Rasmussen rykker ut mot ensidig kritikk av «muslimer» ( Rom for alle stemmer). Også de bruker Kubaisis film om Det muslimske brorskap som referansepunkt.

Problemet med disse artiklene og forfatterne av dem er at de har metabetydninger: Bangstad har lenge markert seg som apologet og fellow traveller for den fremadstormende islamismen. Angrepet på Wikan er likevel et skille: Det minner om personangrepene i Sovjetunionen. Han mistenkeliggjør henne, sår tvil om hennes integritet og spør om hun vet hva hun gjør når hun åpner døren for de illegitime islamkritikerne.

Legitim og illegitim kritikk går som en rød tråd gjennom begge artiklene. Forfatterne mener motstanderne er illegitime. Det er deres rett. Men når temaet er islam og islamisme, får dette en spesiell betydning. Det er noe som kan få konsekvenser.

Slik er verden blitt. Det er et faktum at det betyr noe helt spesielt om en som forsvarer islam, eller enda verre, islamismen, anklager noen for å fremføre illegitime meninger. Ganske enkelt fordi mange muslimer ikke skiller mellom ytring og person. De vil først forby ytringen og så fjerne/eliminere personen. Som regel skjer det med frykt. Den er effektiv nok, men for de mest ekstreme er ikke dette nok. De vil drepe personene og skyr ingenting for å nå sine mål.

Kognitiv dissonans

Rana og Azmeh Rasmussen er hverken de eneste eller de første som har reagert på Stockholms-bomberen og Jyllands-Posten-terroristene på en merkelig måte. Selv den liberale og intelligente Dilsa Demirbag-Sten skrev merkelige saker: «Låt oss inte falla i fällan kollektiv skuld»

Det finnes store logiske brister i deres resonnementer. Ingen tolker nynazistenes handlinger som uttrykk for en større gruppes meninger, ganske enkelt fordi det ikke finnes noe tegn til at de har legitimitet. Tvertimot.

Det finnes derimot ganske mange tegn på at muslimske ekstremister har legitimitet, og at det ikke finnes vanntette skott mellom ulike avskygninger. Man har visse grunnleggende forestillinger felles, og disse virker som følelsesmessige bånd, selv mellom liberale som Dilsa Demirbag-Sten og ekstremister. Det er ytterst deprimerende.

At Mohammed Usman Rana har slike synspunkter er velkjent. Men at Sara Azmeh Rasmussen skriver en kronikk sammen med Rana, viser at noe skjer med folk.

De forlater det rasjonelle, som de hevder å forsvare, og krysser en usynlig grense der forsvaret av liberale verdier blir til det motsatte.

Rana har tidligere vist at han behersker denne tungetalen. Han har sin egen definisjon av liberal. Slik blir Ayaan Hirsi Ali eksempel på det illiberale. Fra en fyr som Rana er det kun aparte, men når også Azmeh Rasmussen setter sitt navn under slike tanker, er det noe mer.

Man vil redefinere hva det vil si å være liberal på islams premisser.

Man kan spørre, en passant: Har dette vært Ranas oppgave i Aftenposten fra begynnelsen av? Er alliansen mellom transseksuelle og ateistiske Azmeh Rasmussen og Rana et tegn på at Stanghelle og Åmås har lykkes? Rana har vært avisens hus-islamist, og Azmeh Rasmussen har gjenom Åmås delt sine seksuelle transformasjoner. Nå forenes de i en ny mutasjon: en islamsk liberalitet. En liberalisme som hevder å forsvare det åpne samfunn.

Men til tross for våre grunnleggende uenigheter, blir vi likevel bekymret over negative tendenser. Vi mener at det økende stigmaet mot muslimer og svekkelsen av liberale verdier, ikke gir gode forutsetninger for ryddig og konstruktiv debatt og en god og harmonisk samfunnsutvikling.

Dette er Ranas språk, slapt, klisjefylt. En blanding av en kjedelig søndagsskolelærer og politiker, fylt av moralisering. Tonen er sur og streng.

Hvem er «muslimen»? Vi spør hvem de er som er tilslørt av det stereotype begrepet «muslimene» som er på vei til å erobre Europa. Vel å merke deltar mange av dem i denne krigen uten å være det minst vitende om det, gjennom å bære et barn eller be i moskeen. Vi to er av «dem», to individer i den grå massen «muslimer». Den store avstanden mellom oss er egnet til å illustrere at mangfoldet i denne samfunnsgruppen vi tilhører er et faktum.

Rana har tidligere antydet på radio at det ligger personlige problemer bak Azmeh Rasmussens islam-kritikk, og har blitt kraftig provosert av at hun har kalt seg sekulær muslim. Nå står de begge frem som «muslimer». Det er underlig, bisarrt.

Det opprører oss derfor at seriøse debattanter til stadighet blir puttet i den ene eller andre båsen, beskrevet som «islamistenes løpegutt» eller «Vestens hale». Slike stempler blir aldri dokumentert fordi de rett og slett ikke er dokumenterbare. De springer ut fra fordreide virkelighetsforståelser om komplott og agenter. Den beste måten å unngå disse fallgruver er kunnskap og nyanser.

Dette er typisk Rana-språk: her gir han en innrømmelse, ved å anerkjenne at «Vestens hale» (et totalt ukjent uttrykk) også er et negativt stempel. Men så dukker legen frem. Alt dette skyldes «fordreide virkelighetsforståelser om komplott og agenter». Man kan bare tenke seg hvordan det vil være å leve i et samfunnn der folk som Rana har mye makt. Dette er sovjetspråk, man venter bare på sprøyten.

Det venstreorienterte rasisme-evangeliet og islamismen er en dødelig cocktail.

Det spesielle med islamismens budskap er dens flathet. Man avfeier visse problemstillinger og forsøker å kriminalisere dem. F.eks.: Hver gang Rana hører ordet demografi, sier han at kritikerne ser på muslimske barn som ugress. Dette er et maoistisk klassekampbegrep har har lånt fra Marte Michelet.

Rana og Azmeh Rasmussen vil tvinge leserne til å anerkjenne at muslimske innbyggere er like gode borgere som noen.

Og uansett hvor mange barn som fødes til muslimske foreldre i dag, er det snakk om norske, skandinaviske og europeiske borgere som kommer til å utvikle seg i ulike retninger livssyns- og verdimessig.

Men sorry, slik oppfatter ikke europeerne det. De er dypt bekymret, og bomben i Stockholm og Jyllands-Posten-terroristene bekrefter deres verste anelser.

Walid al-Kubaisis film ble belyst av disse hendelsene. At Rana sto opp og slynget sin avsky mot filmen, er ikke overraskende, men at Azmeh Ramussen nå deltar sammen med ham er dypt forstemmende.

Vi snakker om en omvendelse, en som er vendt tilbake til islam. At dette skjer nettopp når religionen går av hengslene, er «formørkende». En skulle forvente at liberalere som Dilsa Demirbag-Sten ville si: Nå må muslimene enten vise kraftig at de er mot terroren i religionens navn eller finne seg i generalisering. I stedet kritiserer de det åpne samfunnet, som hittil bare har tatt imot og tolerert.