Gjesteskribent

Av Sara Azmeh Rasmussen

I morges var jeg på et frokostmøte med temaet religionens plass i det offentlige rom. Det ble sagt mye interessant og fornuftig, men da islam ble tatt opp skjedde det som pleier å skje i nærmest enhver norsk debatt om islam. En tilhører stilte det viktige spørsmålet om islam var et problem, ikke bare for det moderne Norge, men først og fremst for muslimske land, og om ikke den konservative tolkningen som i dag hersket i disse landene kunne tjene som en forklaring for vitenskapelig, teknisk og økonomisk stagnasjon.

Som svar tegnet Lars Gule et glansbilde av islam hvor debatten om skille mellom religion og politikk hadde pågått i muslimske samfunn til alle tider. Han mente at sekulariseringen var et faktum, også i muslimske land, og at til og med Iran gjennomgikk nå en opplysningstid. Trusselen fra fundamentalister og voldelige islamister mot det demokratiske liberale samfunn, både i form av ideologisk kamp og fysiske angrep og selvmordsaksjoner, skulle ifølge Gule imøtegås med argumentasjon og debatt, jeg minner, med fundamentalister og religiøse ekstremister. Kampen mot terror var en feil metode, slo Gule fast.

Dette er symptomatisk for norsk debatt om islam. Hovedproblemet med debatten er at den er polarisert og ikke-prinsipiell. På den ene siden har vi høyresidens frykt for det nye og fremmede, der iblant er en overdreven frykt for islam og forandringer i eget samfunn som ligger til grunn for hele argumentasjonen.

På den andre siden har vi venstreintellektuelle kulturrelativister som undervurderer faren ved islamisme og forsvarer retten til å være forskjellig. De forsøker å motarbeide en fordomsfull og rasistisk fremstilling av islam og muslimer, men ender opp med å forsvare inhumane og undertrykkende ideer og praksiser. De står for en overdreven reaksjon på høyresidens frykt.

Slik blir debatten lite konstruktiv. Den ene sidens standpunkt bekrefter den andres. Utfordringen nå blir å finne et tredje alternativ som kan balansere debatten, benekte høyresidens frykt når den er ubegrunnet, uten å gå til det andre ytterpunktet å forsvare undertrykkelse i kulturens navn.

Prinsippet er alltid å forsvare det liberale demokratiet mot fiendtlige elementer, enten de er muslimer, kristne eller hører til andre trosretninger eller ideologier.
Vi liberale og demokratiske muslimer befinner oss i en vanskelig situasjon i dag. I muslimske land er det så godt som umulig å ta opp kritiske spørsmål om islam. Vi blir enten tiet eller sendt i eksil. Her i Vesten møter vi to steile fronter, den postmodernistiske kulturrelativistiske på den ene siden, og tilhengerne av teorien om sivilisasjonens sammenstøt på den andre siden.

Så i tillegg til den harde kampen mot islamister, fundamentalister, undertrykkende regimer i våre opprinnelsesland og seiglivede anti-humanistiske forestillinger og praksiser i egen kultur, må vi også jobbe mot to fronter her i Vesten. Det er en så vanskelig og tung oppgave at det er all grunn til pessimisme, dessverre.

Essensialistisk forståelse av islam

Først må jeg si at jeg reagerer på den utbredte essensialistiske forståelsen av islam som en voldelig og primitiv religion. Islam har i likhet med alle andre religioner ingen fast og vedvarende karakter. Det finnes store motsetninger i både Koranen og tradisjonen etter profeten og igjen mellom disse to grunnleggende kildene. Som andre religioner er islam barn av sin tid og produkt av en historisk sosial og politisk kontekst. De mange fremtredelsesformene for islam opp gjennom historien viser at den er åpen for tolkning.
Men det er ingen tvil om at dagens form for islam som har flest tilhengere er reaksjonær og radikal. Islam er likevel ikke en totalitær ideologi. Det er derimot islamismen. Vi må skille mellom religionen, som selvsagt må være gjenstand for kritikk, og en politisk fascistisk bevegelse som truer verdens stabilitet og fred og ønsker å avskaffe demokratiet.

Høyresiden

Slik jeg tolker virkeligheten så synes jeg den nykonservative høyresidens frykt for og kritikk av islam og muslimer er helt berettiget, men det som svekker deres argumentasjon er forenklingen og tendensen til å redusere mennesker til sosiale roboter uten evne eller vilje til å bevege seg bort fra den opprinnelige etniske og religiøse gruppen eller ha selvstendige meninger. En annen beslektet svakhet er at de nykonservative lukker øyne for mangfoldet som finnes i hver kultur og gir inntrykk av at verden er delt inn i ugjennomtrengelige blokker og at disse er i krig med hverandre. I realiteten finnes det totalitære og reaksjonære krefter i alle disse «blokkene». Det gjelder også for de demokratiske og liberale.

Venstresiden

Høyresidens linje står i sterk kontrast til venstresidens søte uforstyrrede søvn. Venstreintellektuelle undervurderer faren ved islamismen slik deres forgjengere undervurderte faren ved nazismen og kommunismen. Det finnes mange som den dag i dag ikke har tatt et oppgjør med sine politiske sympatier overfor morderiske diktaturer, og de fortsetter i samme linje. De forsvarer illiberale bevegelser mot det liberale demokratiet ved bruk av argumenter som tilsynelatende bunner i omsorg for mennesker og forsvar for frihet. Men hvilke mennesker forsvarer de og hvilken frihet? De forsvarer islamister, fundamentalister og patriarker mot enkeltindivider. De forsvarer kollektivers rett til å undertrykke individer og innskrenke deres valgmuligheter, særlig kvinner og barn. De forsvarer frihet til å motarbeide det frie samfunn. Og de tror at de jobber for fred og demokrati.

Ideologisk kamp

I dag er vi vitne til en konfrontasjon med store dimensjoner. Det er en innbitt kamp mellom religiøse fundamentalister, hovedsakelig islamister, som forsøker å opprettholde et «hellig» totalitært samfunnssystem på den ene siden, og krefter som forsvarer det liberale demokratiet på den andre siden.

Denne ideologiske striden manifesterer seg stadig vekk. Nå er ytringsfriheten i fokus igjen. En svensk kunstner ville teste det kunstneriske uttrykkets vilkår og tegnet Muhammad som en hund. Reaksjonene lot ikke vente på seg og var på ingen måte forskjellige fra tidligere konfrontasjoner, etter Salman Rushdie, Theo Van Gogh, Vedbjørn Selbekk, for å nevne noen. Det var ikke et spor av endring i posisjonene etter en mangeårig pågående debatt.

Lars Vilks

Nestleder i Islamsk Råd klarte i redaksjonEn enda en gang å vise forakt for alt det demokratiske samfunn er grunnet på. Igjen hørte vi om sårede religiøse følelser, om at provokasjonen var unødvendig og om at ytringsfriheten burde begrenses. Vi fikk en deprimerende reprise hvor man likestilte en ytring med voldshandlinger og drapstrusler av den mest primitive arten.

Fundamentalister nøyer seg ikke med å kue muslimer i muslimske land og kreve lydighet av dem. De krever i tillegg at ikke-muslimer som er borgere i ikke-muslimske land bøyer seg og følger deres religiøse regler. Det er å gå altfor langt! Og det sjokkerer meg at mange ikke ser alvoret i dette og hva som står på spill!

Det er riktig at det på kort sikt aldri er klokt å provosere. Men provokasjon er et viktig og nødvendig virkemiddel som utfordrer det gamle og konvensjonelle, og stimulerer til nytenkning og forandring. Hvis ikke Vilks og andre frie sjeler demonstrerer sitt forsvar for demokratiet og står på sitt, kan det beste sosiale og politiske systemet verden har kjent bli historie. Så alvorlig er det!

Passiv aksept

Jeg ble veldig opprørt da jeg fikk nyheten om drapstruslene og tenkte at noe måtte gjøres. Så jeg tok en telefonrunde og prøvde å mobilisere moderate muslimer til en støtteaksjon for ytringsfriheten. Jeg sendte E-post til generalsekretær i Islamsk Råd som han har unngått å svare på. Nå må jeg dessverre si at det ikke blir noen støtteaksjon hvor muslimer, som har flyktet fra sine krigsherjede og fattige land, og som er blitt tatt imot med åpne armer i vestlige demokratier, står sammen med demokrater og markerer et krystallklart ståsted.

Det er bare å innrømme at skillet mellom islamister og muslimer begynner å bli meningsløst fordi flertallet av muslimer enten støtter islamistene, med forskjellige begrunnelser, eller stilltiende aksepterer islamistenes herjinger og økende innflytelse. Passivitet i en verden som er truet av en totalitær og voldelig bevegelse er uforsvarlig. Derfor mener jeg at vi muslimer kollektivt bærer en stor del av ansvaret for den økende skepsisen mot oss, og for ustabiliteten i verden.

Muhammed

Så lenge muslimske religiøse dogmer er hevet over enhver kritikk, kommer krenkelser mot enkeltindivider i muslimske land til å fortsette. De religiøse og kulturelle elementene som har ført til sosial, intellektuell, vitenskapelig, teknisk og økonomisk stagnasjon kommer til å bli styrket for hver gang de liberale taper et slag.

Nå vil jeg gjøre min plikt overfor muslimer, og samtidig min plikt overfor demokratiet og vise min uforbeholdne støtte til Lars Vilks. Ved min fulle fem, og med vitende og vilje, vil jeg si at Muhammad var en krigsforbryter og en voldtektsmann, og det må jeg bli sitert på i media. Dette er det minste jeg kan gjøre hvis jeg fortsatt vil kalle meg humanist og demokrat.

Sara Azmeh Rasmussen

Les også

-
-
-
-