Kommentar

Debattredaktør Knut Olav Åmås har med valget av Mohammad Usman Ranas kronikk om rett til islamisme, lagt opp til en røre som idag eksploderer i hans egne spalter. Debatten kjører langs to spor, og den ene berører ham selv som menneske.

Det er befriende å se at det ennå finnes mennesker i dette landet som ser klart og tør å si det. En av de gledeligste tegn har vært utviklingen til tidligere Klassekampen-journalist Jon Hustad, som i et lite innlegg får sagt hva det dreier seg om.

I mellomkrigstiden unngikk Aftenposten å trykke karikaturer av Adolf Hitler for ikke å fornærme det tyske folk. Men de slapp til nazistene i spaltene. Nå unngår Aftenposten å trykk karikaturer av Muhammed for ikk å fornærme muslimer. Men de slipper til islamister i spaltene. Ikke nok med det: de gir dem til og med priser.

Stort klarere kan det ikke sies. Professor emeritus Asbjørn Aarnes ser også Ranas list for hva den er: en rettferdiggjøring av religiøs tro og praksis, uansett hva den består i. Dette er humanismen totalt fremmed.

Disse ordene som setter ting på plass står i petit-spalten. Det er ikke den type debatt Åmås ønsker. Den er «klassisk». Han vil ha show. Derfor har Hanne Nabintu Herland fått hovedoppslaget: Debatten er ensidig med undertittel: Mohammad Usman Rana har nøyaktig samme rett til å fremme religionsfrihet som andre har til å fremme f.eks. de homofiles kamp.

Nabintu Herland er en løs kanon på dekket. Hun svinger mellom det helt gode og det helt forferdelige. I dag er hun forferdelig. Hun velger å forsvare Rana ut fra at han kun vil ha retten til å utøve sin religon. Hun mener den retten er truet!

Det som skiller et demokratisk samfunn fra et totalitært, er retten til åpenlyst å være uenig.

Nå er vel ikke Ranas rett spesielt truet siden han får førstepremien i kronikkonkurransen? Nabintu Herland har det med å sparke. Men man skal passe seg for hvem man sparker. Denne gang sparker hun de homofile.

Nabintu Herland hevder et konvensjonelt og lettvint standpunkt: de homofile er ikke lenger undertrykt, tvertimot de sitter i maktposisjoner og utøver meningsterror. Nå er ikke Oslo San Fransisco, og man må ikke forveksle Norge med et designkontor. Spesielt ikke etter at muslimer har begynt å utøve trykk, mot sine egne og utbryterne. Nå vil de ha aksept for at homofile er et avvik, og skyver kirken foran seg. Det er en sleip strategi.

Så går Nabintu Herland over til å angripe personer. Først Hege Storhaug fordi hun våget å trekke homofile inn i debatten.

Det viktige er ikke å fjerne et minoritetsuttrykk som Rana, men å respektere at han har nøyaktig den samme rett til å fremme religionsfrihet som Storhaug har til å fremme de homofiles kamp. Eller må absolutt alle mene nøyaktig det samme om alt her i landet?

Det er tonen, kontantheten og det militante språket: Nabintu Herland har snakket om majoritetstyranni og totalitært diktatur! Dette er samme jargong som Rana og hans likemenn dyrker. De aggressive ofrene. Det er trist å se at Nabintu Herland forfaller til samme aggressvitet.

Men hardest tar hun Sar Azmeh Rasmussen, en kjent islam-kritiker, som for kort tid siden sto frem som homofil. Religion og seksualitet er følsomme temaer. Opptrer Nabintu Herland varlig?

Sara Azmeh Rasmussen påstår i Aftenposten 23. februar at norsk offentlighet gang på gang er sjokkert over at muslimske ledere bidrar så lite til nyanseringer når de fremholder homofili som et avvik. Her er poenget: Hvorfor skal de nyansere noe som helst? Homofili er et avvik i islam. Punktum.

Sjokkerende intoleranse.
Det som faktisk er sjokkerende er å se med hvilken intoleranse Rasmussen gang på gang demoniserer religiøse mennesker og ukritisk nedvurderer religionsfrihetens rolle i et demokrati. Denne type diskriminering og latterliggjøring av minoriteter må opphøre.

Dette er over the top. Homofili er ikke et avvik i islam. (Det er i kristendommen). Homofili eksisterer ikke i islam. Derfor er homofile rettsløse. Det vet Nabintu Herland. Likevel velger hun å rette skytset andre veien: mot de som våger å stå frem og solidarisere seg med muslimske homofile. Det er grovt.

Nabintu Herland vet godt at de som står frem og forsvarer Ranas syn på homofile legitimerer brutal og voldelig praksis rundt om i verden. Der hvor slike syn godtas gir man en håndsrekning til innvandrerguttene som trakasserer homofile på skoler og åpen gate. Det skjer også i Norge.

Nabintu Herland må irritere seg over Azmeh Rasmussen. Hennes synlighet, og mulig hennes «ut-av-skapet»? For å få ram på henne allierer hun seg med islamistene, bruker deres språk, og snakker om «demonisering av religiøse mennesker» og «nedvurdering av religionsfrihetens rolle». Alle som har fulgt Azmeh Rasmussen vet at det er løgn. Hun har forsvart enkeltmennesket og våget å vise frem seg selv som menneske. Noen blir provosert av det.

Åmås

Men denne «saken» har også en annen side og det er debattredaktøren som setter Nabintu Herlands innlegg på trykk med bilde av den narsisstiske femi-islamisten som etter eget utsagn trives best i Armani-dresser.

Knut Olav Åmås kjører et destruktivt spill. Denne gang er han selv involvert. Islamisme er ikke en lek med ord. Det er blodig alvor. Noen av oss har prøvd å fortelle Åmås at der hvor Ranas «verdier» blir satt ut i livet er det ikke plass til homofile som ham. Han velger likevel å premiere en artikkel som er et angrep på «sekularismen» i samfunnet. Det er denne «sekularismen» som gjør at en som Åmås kan stå frem som helt menneske. Men Rana kaller den «ekstrem», dvs den har gått for langt. Han ønsker den skal oppveies, balanseres av at religion får større plass. Tror Åmås det er tilfeldig at Rana bruker biskop Kvarme og hans homo-reservasjon som eksempel på «diskriminering» av de religiøse? Det infantile forsøket på å vise at menneskerettighetene er opphevet til noe absolutt,og derfor hevet over kritikk, burde også vært et alvorlig varsel. I agitasjon mot «relativismen» i samfunnet ligger et ønske om at menneskerettighetene ikke skal være absolutte. De skal kunne balanseres av «sannhet», dvs religion. Hvis ikke Åmås gjennomskuer dette burde han ta seg en studiepause. Eller er det slik at Åmås trykker dette vel vitende om rabalderet som kommer? Da vil jeg kalle ham kynisk og destruktiv. Samme tanke slo meg under Gaarder-artikkelen, og later nå til å ha funnet sin bekreftelses.

Ekstra ille blir dette når det går ut over en person som Åmås har båret frem. Åmås har gitt Azmeh Rasmussen en plattform, som islam-kritiker, og som menneske som har stått frem med noe meget personlig: hennes seksualitet. Det medfører et stort ansvar. Det er ikke noe man leker med. Nå har Åmås sluppet inn rovdyr som river henne i filler. Det er sirkus. Forstår Åmås hvilke krefter han slipper løs?

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også