Kommentar

Aftenposten trykker idag 2. pris kronikkonkurransen. Bidraget av Johan Brox er originalt, velskrevet og skarpt observert, hvilket gjør valget av det inkonsistente teksten til Mohammad Usman Rana enda vanskeligere å forsvare.

En god tekst skal utfordre i flere retninger. Mange vil ikke være enig i Brox argumenter for de skjulte verdier ved fellesskapsløsninger. De faller i skyggen av velferdsstatens krise, dvs. metning. Men Brox har erhvervet seg innsikt om noe vesentlig: den økonomiske kapitalen er avhengig av den sosiale, som er en skjult verdi. Hvis politikken bidrar til å ødelegge den sosiale kapitalen, bidrar de da til integrering eller segregering?

For omtrent ett år siden ga de to danske samfunnsviterne Gert og Gunnar Svendsen ut Social kapital. En introduktion .

I boken hevder de at konvensjonell økonomisk teori bare fokuserer på landenes rikdom av arbeidskraft, realkapital, utdanning og naturressurser, men overser den «sosiale kapitalen», dvs. tilliten, eller integreringen, samfunnsmedlemmene imellom.

Effektive økonomier.

På grunn av jantelov, enhetsskole og sentraliserte lønnsoppgjør er denne kapitalen større i nordiske land enn i land som USA. Dette gjør de nordiske økonomiene effektive, da staten slipper å bruke store penger på overvåking og kontroll.

Som en venn av meg bemerket: AKP skjønte aldri at væpna revolusjon i Norge betyr at folk må skyte på de gamle klassekameratene sine. Denne effekten kan vi kvitte oss med ved å innføre privatskoler.

Enkelte radikalere har for vane å dyrke franskmenns streikevilje, men går vi konfliktene nærmere etter i sømmene, ser vi at de ofte handler om velorganiserte gruppers privilegier. Sist ut er togførerne, som i høst kjempet for retten til å pensjonere seg ved fylte 50, en særordning fra damplokomotivets dager.

Det er et poeng i seg selv at Brox setter ordene integrering/segregering i en ny sammenheng og gir dem nytt innhold. Det får en til å reflektere. Og det var vel meningen med konkurransen. Eller?

Eller var poenget å skape mest mulig oppstyr/oppsikt? Man kan ikke fri seg fra tanken om at det er Åmås’ foretrukne linje, som ble ettertrykkelig markert med Jostein Gaarders famøse kronikk om Israel sommeren 2006. Premieringen av Rana følger samme mønster: debattsiden flommer idag over av innlegg mot Rana. Men det ligner på en lek. Åmås tror at alle debatter er show. Han ble svar skyldig da han på radio igår ble spurt av Kari Sørbø om han også ville premiert en nazistisk artikkel, dvs. har redaksjonen ikke bedømt innholdet i Ranas artikkel.

Hvis man skal ta Åmås i beste mening mener han at det er bedre å ta en åpen debatt, og la meningene bryne seg. Men det er noe virkelighetsfjernt over holdningen. Åmås tar ikke inn over seg hva Rana sier og står for. På P4 igår, hvor slipset sitter løsere, utfoldet han seg og viste hva han står for: Hege Storhaug ble kalt løgner og idiot. Rana fremsto som en pøbel. I NRKs Dagsnytt Atten stotret og stammet han og måtte ha hjelp til å fullføre debatten med Humanetisk Forbunds Jens Brun Pedersen. Hvorfor så ubehjelpelig? Fordi Rana og hans krets har endret kurs 180 grader. Tidligere kjørte de på at den norske stat er kristen og favoriserer kristendommen, mao. de vil ha et nøytralt offentlig sekulært rom. Her kunne de stå sammen med humanistene. Men nå sier de at det er sekularismen som er ekstrem og truer de religiøse. Det gir seg latterlige utslag som når Rana sier at en Dagfinn Høybråten ikke våger å si at hans standpunkt er begrunnet i Bibelen. Selv programleder måtte komme med en ironisk bemerkning.

For den som følger med er dette et interessant linjeskift: de islam-tro velger å skyve de kristne foran seg. Det er en nyhetssak, noe man analyserer og kommenterer, ikke premierer.


Den glemte integreringen