Kommentar

Knut Olav Åmås er den første kommentatoren post-Grünerløkka som har forstått betydningen av Shabanas prosjekt og hvilken fare hun svever i. De som skjøt har også forstått det, men ikke forstå-seg-påere innen medier og akademia.

Rehman har forstått mer av hva som står på spill i kulturkonflikter i dagens Norge enn Khalid Hussain. Han har laget en velmenende, men tannløs film som ikke vil endre noen ting for noen. I motsetning til Rehman har han ikke forstått at kulturkonflikter «er tragiske, de blør og de gjør jævlig vondt», som hun sa i sin tale.

Det er mulig å se hennes stunt i Haugesund som primitivt. Jeg betrakter både det og løftingen av mullah Krekar som virkningsfulle politiske handlinger. For reaksjonene på stuntene er det viktige her. De blottlegger bl.a. fundamentalismens latterlige sider.

Mange nekter å se saken fra Shabanas ståsted, hva hun prøver å vise. Typisk var Kari Sørbøs introduksjon i «Her og Nå» igår: -Er Shabanas rompe et symptom på norsk ytringsfrihet?

På en slik spørsmålsstilling får man selvfølgelig bare ett svar. En av dem var KrFs Lars Rise, som overhodet ikke så noen verdi i rompestuntet. Det var da mer alvorlige ting å ta seg til. Ytringsfrihet har med friheten til å ytre seg å gjøre. Det verbale budskap.

For KrF er det selvfølgelig vanskelig å forstå at i dagens kulturkonflikter er det kropp og kjønn som er slagfeltet. Dette har jo også KrF hatt problemer med. Det er kanskje ikke så rart at KrF-representanten ikke skjønner noen ting. Det var faktisk representanter for kristen-Norge som forsto fatwaen mot Rushdie. Man driver ikke satire med hellige tekster.

Men de ellers så ikke-religiøse og tolerante opinionsdannerne har vanskeligheter med å forstå Shabana. Hadde hun vært Laurie Anderson hadde de jublet; hvit, kritisk til det offisielle USA, ironisk, avantgarde. Men Shabana er mørk, etnisk, fra Pakistan, og banner og bruker stygge ord, og viser rompa, slik at pakistanere ser rødt. Hun sier de behandler kvinnene sine som kveg. Den slags liker ikke de kule hvite, og jeg bruker hvit kulturelt, ikke som hudfarge.

Er det virkelig slik at vi ikke tolererer et indidvid, en original, fordi det ikke passer inn i våre forestillinger? Shabanas prosjekt er å være seg selv, som Åmås ganske riktig skriver:

Shabana Rehman bruker egne erfaringer og observasjoner når hun skriver; hun tror ikke på noen motsetning mellom det personlige og det saklige. Hennes insisterende, aggressive stil gjør hennes form like kraftig som hennes innhold. Hun har påvirket mange diskusjoner med sine knyttnever av noen Dagblad-artikler.

Kjernen i hennes prosjekt er ikke å være representant for noen, men et fritt enkeltmenneske som argumenterer for ytringsfrihet og absolutte rettigheter overfor all gruppemakt, fundamentalisme og menneskefiendtlighet.

Det er det mange som blir provosert av. Åmås siterer en skotsk-norsk forsker som beskylder Shabana for å bekrefte alle våre fordommer om innvandrere. Han minner også om debatten i Aftenposten for noen år tilbake, da Shabana ble beskyldt for å skygge for andre stemmer fra innvandrermiljøene!

Nå skal Shabana til New York et år, kan Åmås fortelle. Det er sikkert godt for henne. New York Times har allerede hatt en stor artikkel om henne. Regn med mer krutt – hvis hun kommer tilbake.

En drøm om frihet
POLITISK OG FARLIG. Shabana Rehmans prosjekt er dypt politisk – og fortsatt vanskelig å forstå for mange. Både forskere og minoriteter forvrenger henne.