Kommentar

Mikael Jalving har den senere tid hatt noen fremragende artikler om Danmark og Europa. Om hva som bærer et samfunn og et demokrati, hva som får det til å fungere. Et velfungerende samfunn kommer ikke av seg selv. Det oppstår ikke av flotte ord og viljeserklæringer.

Et særkjenne ved Jalvings penn er en egen retorikk, en egen humor. Den setter ting på spissen, er ironisk. Den forutsetter at leseren forstår forskjell på spøk og alvor, og blandingen av de to.

Men til min forskrekkelse har jeg merket at det gjør man ikke lenger i Norge. Gravalvoret har satt inn og legger seg som en tykk skodde over offentligheten. Visse ting kan det ikke spøkes om. Shabana Rehman hadde for noen år siden noe av det samme som man finner i Danmark.

Det danske grin

Derfor ble hun bejublet for mullah-løft og rumpevisning (test: husker noen hvorfor hun viste rumpa under filmfestivalen i Haugesund? Det var for å demonstrere en blodløs film om integrering, der den norske svigersønnen konverterer) Hennes siste stunt av samme kaliber var da hun truet med å tenne på en Koran på Litteraturfestivalen på Lillehammer. William Nygaard satt med ansiktet i hendene. Shabana ville make a point, men i Norge oppfatter man ting bokstavelig. De trodde hun skulle gjøre det.

I Danmark har man Farshad Kholgi, en iraner som sjonglerer, spøker og rekker tunge til alvorsmenn. Det er sjov. Det er grin. Det er det danske grin.

ET samfunn som blir redd for humor har problemer. Humor er ikke noe man kan diktere, det springer ut av situasjonen. Kunstnere tolker og tar humoren på sparket, de beskriver noe, og folk vet når det treffer. Hvis noen begynner å definere hva som er humor, skjer det noe med humoren.

Jeg konstaterer at i Danmark finner man en humor – som Kholgis og en retorikk som Jalvings – der ironi inngår som noe selvfølgelig. Men for å kunne bruke den må man forstå Piet Heins ord om at Den der kun tager sjov for sjov og alvor kun alvorligt han har faktisk fattet begge dele lige dårligt! Man må ha bevart evnen til å forstå blandingen, hva som er hva. Humor er alvor, og i alvoret er humoren. Men slik er det ikke lenger i Norge. Vi sitter igjen med alvoret.

Det gjør oss fattigere. Denne mangel på humor var det også som gjorde at vi ikke forsto karikaturstriden. Tegningene var humor, og jeg vil tro det like mye var retten til humor som danskene forsvarte.

En annen og verre konsekvens er at vi ikke lenger forstår hva folk sier og mener: jeg har ved flere anledninger opplevd at meninger ikke blir forstått på sine egne premisser, men tillagt betydninger som ikke finnes i teksten.

Siden 22/7 har dette eskalert, for nå ligger det også en skrekk bak: assosiasjonsevnen utnyttes. Hvis mange og innflytelsesrike nok gjentar bestemte assosiasjonsrekker vil disse oppnå en viss form for troverdighet. Man trenger bare trykke på noen knapper, så vil de sprette opp i lesernes hoder. De slås med skrekk. Da hjelper det ikke hva som står og hva som menes. Det er de andre som definerer hva du mener og står for.

Da begynner det å stå om fornuften.

Jeg har hatt noen opplevelser med at folk leser en helt annen mening inn i artikler enn det som står. Ofte i svært generaliserende vendinger, uten noe forsøk på å gå i clinch på redelig måte, det minner mer om eksorsisme.

Det positive er at denne maktbruk er så tydelig og kraftig at den påkaller sin egen motkraft: den provoserer folks skepsis, deres suverenitetsfølelse. Folk misliker å bli fortalt hva de skal mene.

Men det nytter ikke å knytte neven i bukselommen som Bjørn Nilsen en gang skrev i et dikt. I dag betyr det å tømme seg på sosiale medier.

Denne «tømming» inngår lett i en symbiose med ensidigheten.

Man må forsøke å nekte å la seg kondisjonere. I så måte er humor og ironi sterke midler. Man må insistere på ordenes egenverdi og kraft. Ikke la seg tukte.

I så måte må nordmenn igjen se til Danmark. Danskene deler gjerne.