Kommentar

Da Helle Merete Brix holdt foredrag for Documents Venner i mai 2010, sa hun at det trolig bare var et spørsmål om tid før det ville bli begått politiske drap i Europa. Vi tenkte alle på Lars Vilks, Kurt Westergaard, Jyllands-Posten.

ble det begått politiske drap, i en skala vi ikke hadde kunnet forestille oss, og det var en innfødt nordmann som sto bak.

Det forandrer det hele. Det snur opp ned på alle trusselforestillinger. Samtidig forrykker det ubalansen som allerede var der, mellom en liten, artikulert opposisjon og en etablert makt som ikke ønsker å diskutere de flerkulturelle problemer på en prinsipiell måte.

I Norge er der mange som uten besvær har sagt at det var godt det var en nordmann og ikke en muslim.

Slik går det ikke an å uttrykke seg. Like lite som man kan si man er enig med Anders Behring Breivik.

Det går simpelthen ikke an, implikasjonene, moralsk og politisk, er uakseptable.

Det man kanskje mener, må være at ens nerver og psyke ikke ville tålt at det var en muslim. Ens verdensbilde ville ikke tålt det. Konsekvensene ville vært for store. Her forveksler man uten å merke det ens eget selvbilde med samfunnets interesser. Samfunnet bør først og fremst være interessert i sannheten.

Det sannsynlige ville vært at det var en muslim, og i de første timene var det flere incidenter der nordmenn gikk fysisk eller verbalt løs på mennesker man trodde var muslimer.

Dette har skremt vannet av politikere og journalister, og er skremmende, men burde ikke komme som noe totalt sjokk. Under overflaten ligger motsetningene og ulmer. Avstanden mellom angst og aggresjon er kort.

Muslimer må ha en viss fornemmelse av det. Flere fortalte at de ble livredde da de hørte nyheten om eksplosjonen i regjeringskvartalet og dro rett hjem. Plutselig åpner avgrunnen seg og man vet ikke hva som skjer.

Utøya – das ganz andere

Utøya forandret alt. Selve handlingen sprengte alle forestillingsrammer. Slik 9/11 gjorde. Dette var lille Norge, som var totalt uforberedt.

22/7 har gjort noe med Norge, men det er for tidlig å si hva.

Det man kunne forholde seg til var hvem som ble rammet: AUF-ungdommen og blant dem mange med fremmedkulturell bakgrunn. AUF ble dermed symbolet på det nye Norge.

De politiske partiene ble enige om å inngå en fire ukers borgfred.

Dramet krever medskyldige

Men mediene tok ingen borgfred. Hos dem startet jakten på de medskyldige med en gang.

Noe av det kan forklares med intense følelser, men ikke det som fulgte.

En overveiende del av journalistene abonnerer på det politiske korrekte verdensbilde, og føler seg trygge og varme i flokken. Under angrep vil fellesskap og flokk lett kunne forveksles. Journalister og medier burde være de som holdt hodet kaldt og sørget for at ikke fellesskapet ble til flokk. Men mediene gjorde det motsatte. Mens folk flest bevarte verdigheten, gikk mediene på jakt.

Man blandet bevisst begrepene høyreorientert, høyreekstrem og høyreradikal. Jeg befant meg i Danmark frem til 1. august og måtte nedslått konstatere at danske medier ikke var et hår bedre. Selv Jyllands-Posten brukte islam-kritisk og høyreekstrem om hverandre. Presiseringer, nyanser forduftet.

Jeg mener å kunne konstatere at selv om debatten er langt friere i Danmark, så er også Danmark rammet av forvirring og oppløsning.

Uforberedt

Terroren rammet oss midtskips.

Hva har skjedd? Er der noget kvalitativt nytt?

Eller er det som Bruce Bawer har sagt: det som var sant to uker før 22/7 er også sant bagefter.

Det er rigtig. Men det har kommet nogle nye sannheder til.

Hva er det?

De motsetninger der eksisterede forud er hevet opp på et høyere nivå. De er sterkere. Mer synlige.

Fremfor alt representerer 22/7 et stort moralsk press på opposisjonen og dissidenterne. Man kan henge manifestet og dens resultat rundt halsen på motstanderne. Det er en tung møllesten. Man risikerer å gå til bunns.

Klimaet er blitt et annet, folk er langt mer bange for å uttrykke sine meninger åpent. Alle blir introspektive av en slik opprivende hendelse, men medie at man blir avkrevet bot og anger er noe annet. Anger må komme fra hjertet.

Det går enda et skritt lenger når mediene lar folk stå til rette for hva de har sagt før 22/7. Det skjer med en undertone av: Tror du ikke vi vet noe om deg? Når slikt utspilles i medienes toppoppslag vil folk krype ned i hullene sine. Anger må komme fra hjertet og samvittigheten, ikke ved utvendig trykk.

Medienes og kulturelitens «kjør» mot de diffuse «kreftene» har instrumentalisert hendelsen og gitt den posttraumatiske fasen en skyggeside. Det er sterkt å beklage.

Det har skapt et klima der folk er redd for å uttrykke sine meninger.

Selvgransking er naturlig og riktig.

Men medier og kommentariatet i Norge benytter anledningen til å forsøke å innføre et nytt regime.

Reaksjonen på 22/7 skulle være at det kun finnes ett fellesskap, dvs. at gamle og nye landsmenn utgjør et naturlig hele. Men måten mediene definert dette fellesskapet på, har utelukket kritikere. Man har utdefinert noen, og ikke nølt med å rulle dem i tjære og fjær, som feks. Frp-ere som Christian Tybring Gjedde.

Norske medier har hyllet fellesskapet, men det definert det i forhold til noen som står utenfor. Noen som må utpekes og utstøtes. Uten å gjøre det eksplisitt. Det gjør det vanskeligere å forsvare seg.

Det er selvsagt en grunn til at man ikke gjør utstøtelsen eksplisitt.

Når noen utstøtes sendes det ut signaler om at man må gjøre seg fortjent til å tilhøre fellesskapet. En effektiv sosial kondisjoneringsmekanisme, og den som definerer og håndhever mekanismen får mye makt.

Dette har noen usmakelige sider.

De skumle kreftene må «røykes ut», og det er tendenser til angiveri. Det sendes brev til arbeidsgiver der den ansatte stemples og henges ut, med fatale konsekvenser for ansettelsesforhold. I en annen kontekst anmeldes folk til arbeidsgiver for meninger på Facebook. Det får noe alvorlig over seg når mediene slår dette opp, uten å se kritisk på «anmeldelsene». Man påberoper seg å være krenket. Det sies at noen av disse brevene er utarbeidet sentralt og spres med oppfordring til å anmelde og hevde seg krenket, gjerne som «forelder».

Her kan man registrere at den politiske venstresiden lærer av islamister, som er blitt eksperter på å ta en isolert sak og blåse den opp til noe mye større.

Man påberopte seg nøytralitet i karikaturstriden, og sa det var mest anstendig. Så havner man likevel på den annen side, fordi dette berører store sosiale endringer som involverer alle.

Norske medier har aldri interessert seg særlig for den kritikken av det flerkulturelle som Trykkefrihedsselskabet representerer. Norsk offentlighet aldri hørt om navn som Melanie Phillips, Pamela Geller, Daniel Pipes, Robert Spencer, Bat Ye’or, Pat Condell. Derfor sto mediene fritt til å presentere dem som de ville.

De kastet seg over counterjihad-miljøet, der ABB hadde operert og hentet inspirasjon.

Her opptrådte mediene hemningsløst. Man trakk forbindelser fra høyreekstreme, støvletrampende nynazister, og sa at dagens høyreekstreme ser ikke lenger ut som tapere. De er vellykkede intellektuelle i dress. De er ideologene som gir den åndelige føden. En av dem som ble uthengt som ideolog, fra Aftenposten til Morgenbladet, er amerikaneren Bruce Bawer. Bawer har skrevet to bøker på engelsk og disse er utpekt som islamofobe.

Dette ordet har nå fått etablert status i norske medier: det er ingen anførselstegn rundt. Men man vokter seg vel for å gi en edruelig saklig fremstilling av hva disse menneskene mener. Man har fortiet et miljø, som er bredt og variert, og når man må beskjeftige seg med det, unngår man omhyggelig å gjengi hva disse menneskene virkelig mener. De forblir karikaturer, påhengt adjektiver.

Denne retorikken er imidlertid selvforsterkende.

Når man først gir seg den i vold, skjer det noe med ens vurderingsevne.

Høyres leder Erna Solberg gikk over en grense da hun sa at hetsen mot muslimer minner om hetsen mot jøder i 30-årene. Samtidig snakket hun om hverdagsrasismen. Hun fikk det til å høres ut som halvparten av befolkningen var antisemitter. Hvordan vil det i neste omgang påvirke folks oppfatning av politikere?

Den maniske opptattheten av å oppleve seg som eller identifisere noen som dagens jøder, er et illevarslende tegn, og en arv fra 68’erne.

I muslimenes rolle

22/7 forteller oss noget som er en parallell til muslimenes situasjon: også de kunne når som helst bli rammet av lynet – dvs. terroren begått av noen av deres egne.

Nu er vi i samme situasjon: også vi kan når som helst bli rammet av at en høyreekstrem begår en eller annen handling, formodentlig ikke like stor, men sensibiliteten er nu større for politisk vold fra høyre. Det er noe vi må ta høyde for og ta inn over oss.

Hva gør vi med det?

Det etablerte gjør nettopp det man har beskyldt de såkalte islam-kritikere for: man holder alle på høyresiden ansvarlig for hva ekstremister foretar seg.

Det er utrolig at man ikke ser parallellen.

For en tid tilbake satt undertegnede i møte med norsk PST og snakket om faren for en høyreekstrem trussel i Europa. Parallellen til 60-og 70- og 80-årene er slående: den gang fantes en bred venstrebevegelse som venstreekstremismen sprang ut av. Det var visse problemstillinger som var felles, de ekstreme trakk dem bare mye lenger.

Slik er det også nå. Det er visse problemstillinger som er felles, men ekstremistene har gitt opp, de tror ikke på demokratiet og tar saken i egne hender, med vold, presis som RAF og Røde Brigader gjorde.

Men der finnes ikke stor vilje til den slags selvkritikk hos dagens elite. Det utgjør et stort problem.

Gamle myter

Da 22/7 inntraff trådte der noen automatiske reflekser i sving hos den venstreliberale elite: fienden står alltid til høyre. Jonas Gahr Støre sa det: volden har alltid kommet fra høyresiden.

Dette er politisk mytologi. I Danmark har dere tatt et oppgjør med at ondskapen kun finnes på høyre fløy, det har man ikke i Norge.

Men det er myter med stor kraft og som man har behov for. 22/7 har regenerert myten, og bevist i all sin gru, at fienden står til høyre. Man har heller ikke kviet seg for å vekke til live nazi-bildene, som er det sterkeste symbolet på ondskap vi kjenner. Det er utrolig at ansvarlige samfunnsdebattanter og politikere kan benytte en slik drepende karakteristikk.

Så kan man let slip the dogs of war. Da sier man at alt er tillatt. For hva gjorde man ikke for å stanse nazismen? Det ligger noen farer innebygd i nazi-metaforen som alle burde se.

Hva kan man gjøre?

Grobunnen for høyreekstremisme i Europa er selvsagt motstanden mot det flerkulturelle, fremst som ideologi, men også som realitet, i den grad man nekter å diskutere problemene. Dette kan lett føre til paralysis/lammelse og depresjon hos seriøse mennesker, og flere befinner seg nettopp i en slik tilstand i Norge.

Ved å føre en saklig debatt, gjør man det mulig for folk å delta.

Hvis det ikke skjer, hvis det innføres sanksjoner og meningskontroll, finnes det et potensial for eskalering.

22/7 gjør at Norge slynges inn i en internasjonal konfliktlinje, som USA kjenner godt etter 9/11. Terror er det som får amerikanere interessert i Europa. Hvordan kunne en slik hendelse skje i det fredelige Norge? Det spørsmålet kommer ikke til å forsvinne så lett.

Verden vil kreve en forklaring. Og størrelsen på hendelsen og dens kontekst gjør at Norge mister kontrollen med den. Det vil ikke være vi i Norge som bestemmer hvordan den skal defineres. 22/7 inngår i en mye større sammenheng som er utenfor vår kontroll.

Ord og handling

22/7 er også vår karikaturstrid, for det spørsmålet som vil komme tilbake igjen og igjen er spørsmålet om forholdet mellom ord og handling. Vi ser noen illevarslende tegn til at man setter likhetstegn mellom ord og handling. Mest ekstremt er dette uttrykt av leder av Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapouli, som snakker om «talehandlinger».

Hvis man definerer ord som handling er man på vei over i tankeforbrytelser.

I samme retning går definisjonen av den nye rasismen, som hevder at den erstatter rase med kultur.

Dette er begreper uten begynnelse og slutt, og gjør definisjonene helt vilkårlige, dvs. avhengige av den eller de som har makt til å definere.

I dagens Norge åpner dette for skumle scenarier.

Man har i kjølvannet av 22/7 definert noen problemstillinger som setter fra før av svake stemmer i offentligheten i en enda svakere posisjon.

Det forvandler 22/7 tilet Damoklessverd som henger over de kjente, artikulerte kritikere av det flerkulturelle. Vi får skylden for vreden, bitterheten og hatet som rettes mot politikere, forskere og journalister. De kan ikke ta de anonyme og tar i stedet “oss”. Det skal en viss motstand og hemning til for ikke å gå i den fellen, til å motstå fristelsen til å slå tilbake og derved miste respekten for den uhyrligheten 22/7 var. Man må besinne seg, og konsentrere seg om å forstå hva 22/7 var og hvilke følger det får.

Det finnes oppmuntrende tegn til at folk forstår og skjer forskjeller, og ikke skjærer alle over en kam.

Det paradoksale er at de som etter 9/11 var mest opptatt av å få frem at muslimer ikke måtte skjæres over én kam, nå ikke har noen betenkelighet med å gjøre det samme med kritikere av den flerkulturelle ideologien.

Det skal stor styrke til å bevare den indre balansen. Til ikke å la seg forføre. Vreden er en form for forføring, et svar på provokasjonen.

Vi skal være der, for folket, men også for den venstreliberale elite som svikter og har gått seg vill. Hver eneste dag vil de utkjempe en kamp med seg selv: tvilen vil melde seg. Vi skal være der slik at deres indre stemme kan få næring, slik at de vil våge å lytte med sitt gode øre.

Jeg mener det er noe av det viktigste vi kan gjøre for fremtiden.

Vi skal vokte ordene: Søren Krarup snakket om danskenes førstefødselsrett. Jeg har kommet frem til at det viktigste er å forklare hva det betyr at Norge – og Danmark – er et kristent land.

Dette er det ømmeste punkt, og det viktigste. Her ligger humanismen begravet.

Det ord jeg ender opp med er nåde. Det finnes ikke i det flerkulturelle vokabular. Men det finnes i det kristne Danmark og det kristne Norge.

 

Foredrag holdt i Trykkefrihedsselskabet i København, tirsdag 6. september.

Finnes også på video http://snaphanen.dk/2011/09/07/efter-utoya/

Les også

-
-
-
-
-

Les også