Kommentar

Bruce Bawer bor i Oslo. Han burde være attraktiv for mediene: han er kulturskribent, skriver for amerikanske tidsskrifter og burde ha et og annet å fortelle nordmenn om Norge og verden utenfor. Han er også åpent homofil og har norsk ektefelle, også et pre i disse tider.

Men slik er det ikke. Bawer er et ikke-navn i norsk offentlighet. Hans bok «While Europe slept» ble en doldis-bestselger. Normalt ville det utløst oppslag og intervjuer. Hvorfor det ikke ble slik? Les undertittelen: How radical islam is destroying Europe from within.

Amerikanere skal være liberale i betydningen anti-Bush. De skal slå vitser om «W.», og alle skal le rått og innforstående. Han er en idiot, vi er de smarte.

Heller ikke solidariteten homofile mellom forslår. Knut Olav Åmås gjør ingen intervjuer.

Hva er det som kan overstyre alle disse kvalitetene: kultur, amerikansk, homofil, med tilhørende sans for spenningen Europa og USA? Vi vet svaret. Det sier mye om situasjonen i Norge. Det sier noe om svakhet, intellektuell fattigdom og en ny type provinsialisme. Trangvik var mer åpen enn den forstenede politiske korrektheten som tyter ut av alle kanaler.

Nå er Bawers bok kommet på dansk med et forord av Henryk Broder, og et nytt etterord av Bawer selv.

Mye har skjedd siden boken utkom i 2006, ikke minst karikaturstriden, som ble et slags vannskille, med mulighet til å revurdere da Kurt Westergaard skulle myrdes. 17 danske aviser trykket da turban-tegningen, men ikke de norske. I Norge har det ikke skjedd så mye hos eliten. Den har heller krøpet inn i hullene og gjemt seg. Den norske eliten later til å mene: «Vi skal nok vise dem når det blir alvor.» Det er som om de snakker om 9. april – «når tyskerne kommer, da skal dere få se». Slik er «Aldri mer» blitt en karikatur over store deler av Europa.

Slik tømmes verdiladede begreper for mening. Det viser seg at de ikke betyr noen ting.

Eufemismer

Man kan minnes Holocaust, samtidig som europeiske jøder igjen angripes på åpen gate.

Europeerne har vært raske til å internalisere muslimenes tabuer. Det er et av de mest slående trekk i vår tid: omskrivningen av språket, og dannelsen av eufemismer.

Bawer er en europeisk amerikaner. Han burde nettopp være en viktig røst. Fullblodsversjonen har vanskelig for å skjønne hva som skjer. Jeg tenker på Lawrence Wright, som sa at møtet med Geert Wilders minnet ham om stemningen i sørstatene på 60-70-tallet: den samme redselen for å miste kontroll og frykten for femtiden. Er det en gangbar parallell? Jeg mener nei. Likheten er ikke en gang overflatisk. Muslimene har ikke vært slaver i Europa.

Pascal Bruckner har en mer plausibel forklaring når han sier: Europa har bekjent sine synder, «de andre» har det ikke, og slett ikke befolkningene i muslimske land, som er så svake at de ikke makter det. I stedet velger de offerrollen, som også Wright snakket om: en konstant følelse av å være krenket og ydmyket. Hele historien siden ottomanernes fall er historien om konstant ydmykelse.

Hvis man begynner å ta denne versjonen på alvor, havner man selv på psykiatrisk, og det er det Europa begynner å minne om: et galehus. Man velter seg i masochistisk bot og anger, og sinte muslimer pisker den botferdige som aldri får nok. Det kalles dialog.

Bawer har bevart noe av bakkekontakten. På pajamasmedia.com skrev han nylig om følelsen av heller ikke å føle seg hjemme i USA, for mye tid har gått. Det han ser i Europa, fyller ham med lede.

Hendelser vokser ut over seg selv. Drapet på legen Stein Sjaastad på Centrumsklinikken i Oslo i 2006 ble begått av en psykotisk algerisk asylsøker, som samtidig var klar over at Sjaastad var homofil og skrev i en sms etter drapet: «Jeg er ikke idiot eller homse. Hjelp!»

Likestillingsombud Beate Gangås eller Long Litt Woon tar ikke opp hvilket inntrykk dette drapet må ha gjort på yrkesutøvende homofile i kontakt med muslimer. Det er for ubehagelig. Hele problemstillingen – at homofili er så ladet at det utøser drap – er en uutholdelig tanke, men en tanke som homofile må forholde seg til. Det gjelder deres liv.

Wright fortalte om en undersøkelse blant studenter i Saudi-Arabia: 67 prosent av guttene og 72 prosent av jentene led av depresjon. 17 prosent av jentene hadde forsøkt å begå selvmord.

I stedet for å ta dette inn over oss, bader vi virkeligheten i et overjordisk lys som minner om den berusende agitprop under Stalin. Politikerne og eliten tror det hjelper hvis man konstruerer et alternativt språk, og det skjer nå i departementet! Sannhetsministeriet er en realitet, under Hadia Tajiks ledelse.

Jeg er uenig med Bawer på ett punkt. Han skriver om jødehatet i Europa:

Når man går gennom gaderne i vor tids Oslo, mindes man, at dette er en by, hvor nulevende mennesker kan erindre, hvordan jøder blev anholdt og afskibet til dødslejre, men deres naboer blev siddende stille og roligt i deres køkkener og spiste kjøttkaker og kogte kartofler. Europæere undertrykker stadig i høj grad deres skyldfølelse over Holocaust og over deres vedvarende, irrationelle jødehad. Og der kan ikke være nogen tvil om at, at dette er betydningsfulde faktorer i Europas igangværende selvdestruktion.

Her tror jeg Bruce tar feil. Jeg oppfatter ikke at Holocaust er undertrykket, ei heller jødehatet. Tvert om. Men irrasjonaliteten kommer krypende via det nye religiøse høyre, og får næring av føleriet på venstresiden, og sammen danner de en instinktpolitikk som er uimottagelig for fornuft. Da begynner også ytre høyre å røre på seg igjen. Sammen danner de den svarteste reaksjon.

Inspirert av Henrik Gade Jensens anmeldelse i Jyllands-Posten:

En amerikaner i Europa

Sitat: Europæernes problem er, at de er opfostret til at værdsætte sikkerhed, så de med velfærdsstaten helt har glemt hvad frihed betyder. Og Bawer slutter med et citat af Benjamin Franklin: »De, der er rede til at opgive fundamentale frihedsrettigheder for at købe sig en smule midlertidig sikkerhed, har hverken gjort sig fortjent til frihed eller sikkerhed.«

Les også

-
-
-
-
-