Av Bruce Bawer

I for­rige måned holdt jeg en tale i Roma om hvor­dan den angi­ve­lig libe­rale multi­kul­tu­relle ideo­lo­gien har mulig­gjort spred­nin­gen av en dypt illi­be­ral fun­da­men­ta­lis­tisk islam, med all dens bru­ta­li­tet og – blant annet – vol­de­lige homo­fobi i Europa. Da jeg retur­nerte til hotel­let, ringte jeg min part­ner hjemme i Oslo, bare for å bli klar over at han rett før hadde blitt kon­fron­tert med to mus­limske ung­dom­mer, hvorav en hadde spurt om han var homo­fil. Fyren var i ferd med å trekke kniv da bus­sen kom akku­rat i det rette øye­blik­ket, men han spar­ket part­ne­ren min da han gikk på bus­sen. Hvis bus­sen ikke hadde kom­met da den gjorde, kunne møtet ha gått mye verre.

For ikke så vel­dig lenge siden var Oslo et kjø­lig Shan­gri-la av skan­di­na­visk selv­di­si­plin, sty­rings­venn­lig­het og respekt for loven. Men i de senere år har stygge end­rin­ger fun­net sted, der­iblant et økende antall vol­de­lige over­fall på hom­ser. Som­meren 2006 ble vitne til en bølge av hit­til ukjente dimen­sjo­ner av dem. For­bry­terne, vel­dig dis­propo­sjo­nalt, er unge mus­limske menn.

Det er ikke bare Oslo, selv­føl­ge­lig. Pro­ble­met angår meste­par­ten av Vest-Europa. Og anek­do­tiske bevis anty­der at slike for­bry­tel­ser er dra­ma­tisk under­rap­por­tert. Min egen part­ner valgte å la være å rap­por­tere over­fal­let. Jeg opp­ford­ret ham til å gjøre det, men han hev­det at det ikke ville gjøre noen for­skjell. Han hadde anta­ge­lig rett.

ANNONSE

Årsa­ken til øknin­gen i antal­let over­fall på hom­ser i Europa er klar – og det er den samme årsa­ken som øknin­gen av antall vold­tek­ter. Som antal­let mus­li­mer i Europa vokser, mens antal­let mus­li­mer født og opp­vokst i Europa også øker, opp­fat­ter mange mus­limske menn Europa som en del av Ummaen (den mus­limske ver­den) og føl­ge­lig tror de at de har rett og plikt til å hånd­heve sha­ria-loven i byene hvor de lever, og at enhver aggre­sjon fra deres side med all sann­syn­lig­het kan foregå ustraf­fet. Slike menn tren­ger ikke nød­ven­dig­vis være aktivt reli­giøse for å føle at de har carte blan­che til å over­falle åpent homo­file menn og ikke-under­kas­tede kvin­ner, hvis fri­het til å leve sine liv som de vil er blant de mest iøyne­fal­lende sym­bo­lene på Ves­tens tross av hel­lige lover.

Multi­kul­tura­lis­ter vil ikke erkjenne dette. Så selv om det fore­kom­mer bru­tale over­fall på hom­ser, er det få jour­na­lis­ter som skri­ver om dem. Og blant de som gjør, er det få som opp­ly­ser om at for­bry­terne er mus­li­mer. De som gjør det, for­kla­rer det med at disse for­bry­ter­nes over­fall er en despe­rat respons på under­tryk­kel­sen av dem selv. 

Bort­sett fra at Europa, som langt fra å under­trykke mus­li­mer, til­byr fri­het og offent­lig vel­ferd som langt over­går det som er til­gjen­ge­lig i noe mus­limsk land. Bort­sett fra at få, om noen, euro­pe­ere – spe­si­elt ikke homo­file men­nesker – begår over­fall på mus­li­mer. Bort­sett fra at inn­vand­rere som er hin­duer eller bud­dis­ter, eller inn­vand­rere fra Sør-Ame­rika eller Kina, ikke føler noe behov for å rea­gere på sin “under­tryk­kelse”. Nei, over­fall begått av mus­li­mer blir all­tid kon­stru­ert som defen­sive – som uttrykk ikke for makt, men for svak­het, ikke av aggre­sjon, men av hjelpe­løs­het. Å antyde at for­bry­terne, langt fra å være fra­gile, føl­somme bloms­ter som har blitt dre­vet over gren­sen av noe vi har gjort, er bøl­ler dre­vet av en over­vei­ende følelse av mus­limsk supre­macisme og en dypt­gå­ende malise – begge deler hold­nin­ger de har blitt omhyg­ge­lig til­lært hjemme, på sko­len og, ja, i mos­kèen – er ver­bo­ten.

En vel­kjent respons er: “Vel, ikke-mus­li­mer ban­ker opp hom­ser også!” Jepp – san­ne­lig gjør de det. Det var imid­ler­tid en liten stund der homo­sek­su­ali­tet var på vei til å bli et ikke-tema i meste­par­ten av Vest-Europa. I Amster­dam sent i nitti­årene ble jeg gle­de­lig over­ras­ket over å opp­dage at når grup­per av hete­ro­file ten­årings­gut­ter gikk forbi homo­file par, så gikk de bare forbi uten noen som helst reak­sjon. Synet av homo­file men­nesker ver­ken opp­rørte, moret eller for­vir­ret dem; det fami­liære, usikre beho­vet for å svare på åpen homo­sek­su­ali­tet med en slags avstands­ta­gen, ned­set­tende ord eller ges­ter – og gjen­nom det for­sikre hver­andre og seg selv om egne hete­ro­sek­su­elle pre­fe­ran­ser – var rett og slett ikke en del av disse ung­dom­me­nes hold­ning. For meg var det en bemer­kel­ses­ver­dig opp­le­velse. Amster­dam så for mitt ved­kom­mende der­for ut til å være ledende i en ny bølge av pro­gres­siv utvik­ling av den men­nes­ke­lige sivi­li­sa­sjon.

Akk, i dag er den helt klart det mot­satte. Antal­let rap­por­terte over­fall på homo­file i Amster­dam øker jevnt år for år. Nes­ten halvt mus­limsk er byen i front i kam­pen mel­lom demo­krati og sha­ria, under hvil­ken – i til­felle noen har glemt det – homo­sek­su­ali­tet kan med­føre døds­straff. Det har blitt så ille i byen at til og med de sta­dig poli­tisk kor­rekte til en viss grad har erkjent at noe har end­ret seg og fort­satt er i end­ring. Etter at en gruppe mus­li­mer i Amster­dam over­falt Chris Crain, redak­tø­ren av avi­sen The Wash­ing­ton Blade for homo­file, i mai 2005, inn­røm­met lede­ren for Neder­lands største orga­ni­sa­sjon for homo­fi­les ret­tig­he­ter at Amster­dams tole­ranse for homo­file “for­svin­ner som sand mel­lom fing­rene” og at “hom­ser og les­biske nå er mindre vil­lige til å gå hånd-i-hånd fordi de kan­skje kan bli ban­ket opp.”

Jeg kan bekrefte at det er sant. Like­vel kla­rer ikke poli­ti­kere, jour­na­lis­ter, akti­vis­ter og andre som klyn­ger seg til den multi­kul­tu­relle ideo­lo­gien å erkjenne det islamske fun­da­men­tet for denne pøbe­l­at­fer­den. I ste­det til­byr de det samme non­sens som ble ser­vert av en tals­mann for Human Rights Watch etter til­fel­let med Chris Crain: “Det er frem­de­les en eks­tra­or­di­nær grad av rasisme i det neder­landske sam­fun­net”, sa tals­man­nen. “Hom­ser blir ofte ofre for dette når immi­gran­ter tar igjen for for­skjells­be­hand­lin­gen de må lide under.”

Så kraf­tig er beslutt­som­he­ten om å vende seg vekk fra den enkle sann­he­ten at Amster­dams bor­ger­mes­ter Job Cohen nylig bestilte en stu­die ved uni­ver­si­te­tet i Amster­dam. Dens for­mål: å finne ut hvilke moti­ver som lig­ger under øknin­gen i angrep på homo­file menn og les­biske kvin­ner begått av neder­landsk-marok­kanske menn i Amster­dam. “Noen fors­kere”, skrev en repor­ter for UPI, “mener at de [mus­limske homse-bashere] lan­ger ut etter lokale hom­ser på grunn av følel­sen av å bli stig­ma­ti­sert i det neder­landske sam­fun­net.” Med andre ord, som den fritt-talende, norske inn­vand­rings­eks­per­ten Inger-Lise Lien sar­do­nisk sa da jeg viste henne artik­ke­len, “det er over­falls­man­nen som er det vir­ke­lige offe­ret.”

Cohen ser ut til å handle ut fra ren kynisme. Dette er tross alt den samme bor­ger­mes­te­ren som har tatt til orde for at Neder­land bør imøte­komme mann­lige mus­li­mer, en imøte­kom­men­het som blant annet vil til­late dem å under­trykke sine koner, søstre og døtre – selv om han ikke har vært helt klar på akku­rat hvor han vil trekke gren­sen (Juling? Vold­tekt? Tvangs­ek­te­skap? Kjønns­lem­les­telse? Æres­drap?). Gitt Cohens eks­tra­or­di­nære prag­ma­tisme, later det til at det trygt kan antas at Cohen er mer enn vil­lig til, i nav­net til Fred i vår tid, å vende seg vekk med respekt­full dis­kre­sjon når mus­limske gjen­ger ban­ker livs­skiten ut av en til­fel­dig “soper”.

Ved en tid­li­gere anled­ning banet en annen bor­ger­mes­ter, London‘s Ken Livings­tone, vei for denne utvik­lin­gen. Da han var vert for den reli­giøse lærde Yusuf al-Qara­dawi, som støt­ter hen­ret­telse av homo­file, hyl­let Livings­tone ham som “pro­gres­siv”. Da homse­ak­ti­vis­ter påtalte bor­ger­mes­te­ren for hans lat­ter­lige benev­nelse, slo Livings­tone til­bake ved å offent­lig­gjøre en lengre rap­port som hvit­vas­ket Qara­dawi og sver­tet hans kri­ti­kere som rasis­ter.

Selv om euro­pe­ere i posi­sjo­ner beslutt­somt for­nek­ter fakta om mus­limske hold­nin­ger til homo­fili, fort­set­ter ledende euro­pe­iske mus­li­mer å minne oss på hva de hold­nin­gene inne­bæ­rer. Ta Nor­ges Asghar Ali, nest­for­mann i Islamsk Råd (IRN). Ali, som også hadde høye stil­lin­ger i hen­holds­vis Arbei­der­par­tiet og det mek­tige trans­port­for­bun­det og har arbei­det som råd­gi­vende kapa­si­tet i det stat­lige Like­stil­lings- og Dis­kri­mi­ne­rings­om­bu­det, så ut til å være en modell for vel­lyk­ket assi­mi­le­ring. Men i en debatt arran­gert av en stu­dent­or­ga­ni­sa­sjon for homo­file i novem­ber 2007, nek­tet Ali å ta avstand fra døds­straff for homo­file. På spørs­mål om saken svarte lede­ren for IRN, Senaid Kobi­lica, at norske mus­li­mer trengte å dis­ku­tere temaet og kon­sul­tere reli­giøse auto­ri­te­ter. “Dette er en pro­sess som er under­veis,” sa Kobi­lica, “så jeg ber om for­stå­else og respekt for det fak­tum at jeg ikke kan kom­men­tere ver­ken min per­son­lige hold­ning eller hold­nin­gen til Islamsk Råd i Norge.” For­stå­else og respekt, altså, for hans uvilje mot å si rett ut at han ikke mener at homo­file bør myr­des.

Kan­skje yngre, godt utdan­nede mus­li­mer er mer opp­lyste? En annen del­ta­ger i debat­ten i Oslo, leder for mus­limsk stu­dent­sam­funn Muham­mad Usman Rana, sa at han per­son­lig ikke støt­ter døds­straff for homo­file, men at han ikke ville kri­ti­sere andre lands prak­sis. “Det er uhel­dig­vis en tendens i Norge til å degra­dere reli­giøse men­nesker,” for­klarte Rana uni­ver­si­tets­avi­sen Uni­ver­si­tas. “Det er på grunn av en eks­trem seku­la­risme i den norske offent­lig­he­ten. Jeg håper at vår del­ta­gelse [i debat­ten om døds­straff for homo­file] vil bidra til et mer nyan­sert syn på islam. Den norske offent­lig­he­ten må bli mer libe­ral.” Igjen er det angri­perne – eller i dette til­fel­let wan­nabe-bød­lene – som er de vir­ke­lige ofrene.

Muli­gens er ikke den norske offent­lig­he­ten “libe­ral” nok for Rana, men det euro­pe­iske etab­lis­se­men­tet er sta­dig det. Selv om Kobi­li­cas mot­vilje mot å for­dømme hen­ret­telse av homo­file for­år­sa­ket et kort­va­rig opp­styr i mediene, har ikke den norske regje­rin­gen gjort noen for­søk på å trekke til­bake IRNs årlige øko­no­miske sub­si­dier på en halv mil­lion kro­ner. Repre­sen­tan­ter for regje­rin­gen og jour­na­lis­ter fort­set­ter å behandle IRN med høf­lig­het, å se rådet som repre­sen­tant for norske mus­li­mer og å late som om IRN er en mode­rat stemme. Så fort opp­sty­ret rundt hen­ret­telse av homo­file døde hen, retur­nerte poli­ti­kere og andre raskt til man­traet om at islam er fre­dens reli­gion.

Det er svært klart hva som fore­går – og hvor det er på vei. Europa er på vei mot isla­mi­se­ring, og har nådd et punkt på veien der homo­fi­les rett til liv, fri­het og jak­ten på lykke blir direkte utford­ret, både av kniv­bæ­rende bøl­ler i gatene og av stats­fi­nan­sierte kjelt­rin­ger hvis orga­ni­sa­sjo­ner alle­rede nyter en myn­dig­hets­sank­sjo­nert kvasi-auto­ri­tet. Sha­ria-lover er kan­skje frem­de­les et frem­med kon­sept for noen vest­lige men­nesker, men de stir­rer euro­pe­iske hom­ser rett i fje­set – og peker mot en skrem­mende frem­tid for alle frie men­nesker. Pim For­tuyn så det komme for mange år siden; fleste­par­ten av dagens euro­pe­iske ledere nek­ter frem­de­les å se det til tross for at det skjer rett foran øynene deres. 

Bruce Bawer er skri­bent og for­fat­ter, og har blant annet gitt ut boken While Europe Slept. Artik­ke­len First they came for the gays er over­satt til norsk og gjen­gitt i sin hel­het med for­fat­te­rens venn­lige til­la­telse.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • promethevs.myopenid.com

    Et sør­ge­lig eksem­pel på hvor­dan drøm­men om et mulit­kul­tu­relt sam­funn blir et mare­ritt av utrygg­het for van­lige men­nesker.

    Dess­verre kan vi ikke vente at jour­na­lis­ter, fors­kere, poli­ti­kere skal inter­es­sere seg for dette pro­ble­met, av den enkle grunn at de i almin­ne­lig­het ikke inter­es­se­rer seg for van­lige menns­ker, men kun for sitt eget image. Image­mes­sig er det som kjent vik­tig å være “tole­rant” og det fal­ler de fleste lett å tole­rer vold­tek­ter og over­fall i det minste så lenge det ram­mer andre.

    Kom­bi­nér en slik “tole­ranse” med opp­fat­nin­gen om at over­falls­man­nen er det egent­lige offe­ret (han føler seg lite respek­tert, er opp­rørt over USAs poli­tikk, pale­stina­kon­flik­ten osv) og man har den per­fekte resept for å bort­for­klare hele saken.

    Det er for­ståe­lig at folk ikke gid­der anmelde, men for sta­ti­stik­kens skyld er det vik­tig. Kan­skje homo­fi­les inter­esse­or­ga­ni­sa­sjo­ner kunne registre over­fall, slik at man i det minste får en viss over­sikt over omfan­get?

  • bencruachan.myopenid.com

    Flere enn jeg som har grun­net litt på den der tanke­gan­gen med at “gjer­nings­man­nen er offe­ret”?
    Jeg spør, for så vidt jeg kan se er det der noe man har blitt tutet ørene fulle med de siste 30–40 årene – det var ikke sånn før?
    Hvor kom­mer denne satans anti­tenk­nin­gen fra?
    I mitt hode kob­ler jeg etter noen minut­ters fun­de­ring sam­men med tanke­gan­gen om at “Men­nes­ket er grunn­leg­gende godt”….
    Noen her som kan hjelpe meg å dra noen slutt­sat­ser?

  • cassanders.myopenid.com

    @Bencruachan
    den libe­rale “begrun­nelse” for at gjer­nings­man­nen helt eller del­vis egent­lig er offer ble påpekt, dis­se­kert og dis­kre­di­dert alle­rede for ca 50 år siden av Ber­trand Rus­sel.
    Essayet “on the superior vir­tue of the oppressed” fin­nes blant annet i sam­lin­gen “Unpo­pu­lar Essays”. Det er ikke sik­kert du fin­ner hans klart anti-reli­iøse hold­nin­ger spi­se­lige, men hans ana­ly­ser har både dybde og pre­si­sjon.

    Jeg skulle mene at utsagn som “Men­nes­ket er grunn­leg­gende godt” (vel­me­nende huma­nis­tisk) er like dårig obser­vert som “Men­nes­ket er grunn­leg­gende ondt(syndig) (reli­giøst pes­si­mis­tisk). Men­nes­ket er van­lig­vis begge deler –i varie­rende grad.

    Cas­san­ders
    In Cod we trust

  • bencruachan.myopenid.com

    Se der ja:)
    Men det er noe mer med den dob­belt­tenk­nin­gen som gir meg tvil­somme asso­sia­sjo­ner.
    Et eksem­pel: Nylig avdøde Sol­s­je­ni­tyns søn­ner vaks opp i Ame­rika. Men siden han ikke ville at de skulle miste mors­må­let, lot han dem gjen­nom hele opp­veks­ten memo­rere et rus­sisk­språk­lig dikt hver dag. Og det fun­ket: Selv om søn­nene har levd hele sitt liv i USA, er de i dag fly­tende i rus­sisk.
    Når det gjel­der språk er det en ting, for det er ikke ting som går på ens grunn­leg­gende vur­de­rin­ger.
    Men skjer så med en når en får slike små grunn­leg­gende bud­skap inn i små drypp: litt her og litt der, typ “Det er synd i dem”. “Gjer­nings­man­nen er offe­ret”. “Han er bare mis­for­stått”. “For­ståe­lig rasisme”. osv, osv.
    Det sies at de små dryp­pene kan uthule en stein. Hva skjer når sånne små drypp gjen­nom masse­me­dier får lov å påvirke folk over len­gere tid?

  • Vi kan vel sende våre takk­si­gel­ser til tid­li­gere jus­tis­mi­nis­ter Inger Louise Valle som star­tet dette racet.

  • Wil­liam E

    Multi­kul­tu­rens apo­lo­ge­ter, som feks Gule på denne inter­nett­si­den, vil aldri svare skik­ke­lig på argu­men­tene til Bawer. At mus­li­mer er over­re­pre­sen­terte når det gjel­der vold mot homo­file og vold­tek­ter, det bort­for­kla­res med at det i disse grup­pene er en stor over­vekt av unge menn. Sta­ti­stikk er der­et­ter lett å for­falske til sitt eget skrudde ver­dens­bilde.

    Når man videre peker på at dette ikke er et hold­bart argu­ment fordi man ikke har de samme pro­ble­mene blant feks bud­dhis­tiske og hin­du­is­tiske inn­vand­rere, så hus­ker jeg at Gule pres­terte å lire av seg noe sånn som at “sys­te­met” muli­gens dis­kri­mi­nerte mus­li­mer mer enn andre. 

    Jeg har kom­met til den kon­klu­sjo­nen at det fak­tisk ikke er noe vits i å argu­men­tere mot folk som er for­kjem­pere for det multi­kul­tu­relle esk­pe­ri­men­tet. Dette “ekpe­ri­men­tet” har for­lengst eks­plo­dert i disse hel­skrudde pro­fes­sor­nes ansikt, og nå står de der, både Gule og blå, og prøver å redde….ansikt.

    Disse har et for­fer­de­lig opp­blåst ego, og for disse å inn­rømme at de hadde feil, er verre enn å se Norge bal­ka­ni­se­res i rekord­fart. Dette er ikke så rart da de i årtier har hjerne­vas­ket seg selv til å tro at mot­stan­dere av det multi­kul­tu­relle eks­pe­ri­ment er rasis­ter, nazis­ter, fascis­ter og brunt grums(kjært barn har mange navn). I deres for­skrudde ver­den er der­med å skifte stand­punkt ikke bare å ta feil, det er å gi rasis­tene og fascis­tene rett.

    Det er videre ikke bare fore­stil­lin­gen om det multi­kul­tu­relle eks­pe­ri­men­tet i seg selv, og deres egen rolle som en etter­krigs­ti­dens Oscar Schind­ler, som leg­ges i grus. Det å ha feil, og plbe­sen rett, gjør at hele kort­huset ram­ler. Det er den svin­dyre cafe-laten som nytes over kaffe­dis­ken på en dritt­kafe med mer­ke­lig arki­tek­tur og fancy fransk navn, en kaffe hvor kaffe­bøn­nen selv­sagt er øko­lo­gisk dyr­ket og fra Gua­te­mala.

    Det er de hånende blik­kene de ser­ve­rer “arbei­derne” for å føle seg selv bra, de samme arbei­derne som de selv har frekk­he­tens nåde­gave til å si de repre­sen­te­rer når de stil­ler til valg i par­ti­ene SV, AP og Venstre. Det er pale­stina­skjer­fet. Det er de avan­serte ordene de bru­ker, som kan virke impo­ne­rende for det utrente øre, men bare blir tra­gisk når man etter­hvert fin­ner ut at de tel­ler ca 20stk som blir resir­ku­lert like ofte som Hotel Cesar.

    Det er den tra­giske musik­ken som består i sut­rede femi­dot­ter som kla­gende syn­ger om hvor hardt livet er, eller hys­te­riske kvin­ner som skri­ker og opp­fø­rer seg vul­gært, er stygge, og kler seg som en blan­dig av lud­der og Wen­che Foss. Det er bøkene som som uten tvil må være skre­vet av folk i Speedrus. Det er fil­mer som Don­nie Darko som ingen for­står, men der­for er kult og hippt. Det er kuns­ten, som kan bestå i å pisse på en bløt­kake og tol­kes det som et geni­alt state­ment mot kri­gen i Irak. 

    Ærlig talt, hvor­for gid­der vi i det hele tatt? Disse vi argu­men­te­rer mot tåler jo for fan­den ikke engang å se et 17.mai tog bare bestå­ende av norske flagg. Makan til rasis­tisk, bekla­ger, ra-sis­tisk.

    Jeg per­son­lig synes Hun­ting­ton gikk langt da han siterte dema­go­gen i “Dead Lagoon”: 

    There can be no true fri­ends wit­hout true ene­mies. Unless we hate what we are not, we can­not love what we are. These are the old truths we are pain­fu­lly redis­cove­ring after a cen­tury and more of sen­ti­men­tal cant. Those who deny them deny their family, their her­itage, their cul­ture, their bithright, their very selves! They will not lightly be for­gi­ven.”

    Men fak­tum er at mens multi­kul­tu­rens hev­der at dette sita­tet er alt de kjem­per mot, så er de i san­het orde­nes største for­kjem­pere. Den eneste for­skjel­len er at de multi­kul­tu­relle ret­ter sitt hat mot de mindre­ver­dige arbei­der­ra­sis­tene, de dumme, de lite utdan­nede, i sitt eget land. Disse dje­velske FRP’erne som har den frekk­het å ikke øns­ker å se nasjo­nal­sta­ten Norge bli revet i fille­bi­ter.

  • sverres.myopenid.com

    Det er ikke lett å si hvem de kom etter først, om det var homo­file, lett­kledde kvin­ner, film­ska­pere, teg­nere, for­fat­tere, jøder, redak­tø­rer, filo­so­fer, san­gere, poli­ti­kere, fra­falne, for­leg­gere eller andre som etter­hvert har blitt fritt vilt om de skulle våge å frem­stå på noen som helst måte i strid med gjett hva. Her er ingen kon­kur­ranse om å være først, men det triste fak­tum er at der trenges ikke vel­dig mange opp­ju­lin­ger, sky­tin­ger, kniv­stik­kin­ger, vold­tek­ter, trus­ler før man opp­når å for­andre folks adferd slik at den blir mer i tråd med gjett hva. 

    Det offent­lige rom, som engang var vårt fel­les frie rom, er ikke len­ger fritt.

  • monisten.myopenid.com

    Da pale­sti­nerne gikk til valg, og valgte Hamas frem­for demo­kra­tiet, ville jeg finne ut av Hamas.

    Jeg hadde sett bilde av homoak­ti­vis­ten Tor­stein Dale, som gjorde V-tegn sam­men med en av Hamas minis­tere, og jeg hadde også lest Hamas’ senior­le­der uttale at “homo­file er syke og per­verse men­nesker.”

    Det første jeg fant, var at pale­sti­nerne drev med gro­teske over­grep mot sine homo­file (som all­tid, også blant homo­file, var det men­nene det ble snak­ket om), og at dette hadde pågått i alle årene med Akp som frem­ste for­sva­rer av pale­sti­ner­nes ret­tig­he­ter.

    Hvor­for?

    Hvor­for har ikke Tor­stein Dahle tatt opp dette?

    Hvor­for har ikke norske aviser skre­vet om dette?

    Vi snak­ker her om 30–40 år med sen­sur, med selv­sen­sur om et tema som uan­sett må komme frem.

    Og hva med Tor­stein Dahle, en vel­me­nende og men­nes­ke­lig per­son, som her sit­ter og ski­ter i eget reir?

    Nei, jeg for­står det ikke. Hvis ikke… Midt­østen er et reli­giøst område, og venstre­si­den skap­re­li­giøse.

  • Ultron

    monis­ten:
    Hvis ikke… Midt­østen er et reli­giøst område, og venstre­si­den skap­re­li­giøse.

    Venstre­si­den er jo alle­rede nå mer pre­get av islamsk reak­sjo­nær tanke­gang enn den er av den marx­is­tiske revo­lu­sjo­nære. Det er bare et spørs­mål om tid før homo­file og kri­ti­kere (dvs. van­tro) blir et like stort pro­blem for venstre­si­dens “kamp mot isla­mo­fobi” (dvs. kamp for poli­tisk islam), som det rike for­ret­nings­menn og “fien­der av folket” var det for kom­mu­nis­tene.