Sakset/Fra hofta

Yusuf al-Qaradawi er et navn de fleste nordmenn stiftet bekjentskap med under karikaturstriden som begynte for fem år siden. Etter at stemningen mot Danmark og Norge var blitt pisket opp etter offentliggjøringen av tegningene, var det nettopp Qaradawi som utropte fredag 3. februar 2006 til en «vredens dag», som til tross for hans formelle ikkevoldslinje blant annet endte med nedbrenningen av Danmarks og Norges ambassader i Syria. Og Den norske kirkes mest skamfulle øyeblikk i nyere tid fant sted noen dager senere, da Oslos domprost Olav Dag Hauge reiste til Qatar for å overbringe Selbekks fremtvungne beklagelse, og i den forbindelse uttalte at Qaradawi var en fredelig og langt fra ytterliggående person, enda han betraktes som så farlig at han hverken kan reise inn i USA, Storbritannia eller Schengen.

Den egyptiskfødte, skriftlærde predikanten, som har sitt eget populære program på Al Jazeera, forsvarer selvmordsangrep på israelske sivile og mener at Holocaust var Guds straff over jødene; han foreskriver dødsstraff for homoseksualitet, utroskap og frafall fra islam, og har skrevet at en mann har rett til å slå sin kone. Tatt i betraktning hans sterke posisjon innenfor islam i Europa, er Qaradawi sannsynligvis den personen på planeten som stikker flest kjepper i hjulene for sameksistensen mellom muslimer og Europas innfødte befolkning, hvilket forøvrig kommer sterkest til uttrykk i hans spådom om at «islam skal vende tilbake til Europa som erobrer og seierherre».

Selv om han har lagt seg til en mindre aggressiv måte å snakke på, er det lite som tyder på at han har gått bort fra noe av dette. Etter alle solemerker er Qaradawi altså en person som enhver europeer av god vilje burde avvise og betrakte med den aller største mistro og skepsis, en holdning som også burde bli hans tilhengere til del. Han er en fiende av sivilisasjonen og en religiøs mørkemann, hvis uttalelser fra en kristenfundamentalists munn ville ført til at den europeiske offentligheten spiste vedkommende levende.

Forstemmende er det derfor at Inger Anne Olsen i en kommentar i Aftenposten viderefører avisens skammelige tradisjon med å tegne et tilsynelatende balansert portrett av denne mannen. Man har nok merket seg at mistenksomheten mot Qaradawi er voksende, og en viss kledelig skepsis gis det også plass til i kommentaren. Men den tar ikke klart stilling, og i den grad det finnes antydning til noe slikt, er det helst i Qaradawis favør. Oppfatningene om ham presenteres som om de var likeverdige hypoteser: Er han en muslimsk Billy Graham eller en voldsfanatiker? Olsens manglende stillingtagen kommer klarest til uttrykk ved at en rekke forskere viser frem både «mørkemannen og den lyttende modernisten», en tvetydighet som gjentas i hele artikkelen og som Olsen gjør til sin egen. Ikke desto mindre er tonen gjennomgående positiv, og en viss sympati for Qaradawi skinner igjennom. Han er «verdens mektigste muslim» må vite, en «vitenskapsmann med stor autoritet», en «begavet kommunikasjonsstrateg», og dessuten «uavhengig».

At Qaradawi ennå ikke har svart Islamsk råd på spørsmålet om henrettelse av homoseksuelle, tones ned med en forsikring om at han har vist fleksibilitet tidligere, som om en eventuell taktisk innrømmelse av midlertidig respekt for vestlige lover på dette punktet skulle være en slags gladnyhet. Det gis inntrykk av at han egentlig er god på bunnen, at han må være forsiktig med ikke å provosere dem som er enda mer konservative enn ham selv, at han tross alt er en slags partner vi kan komme til forståelse med. Og det er denne konklusjonen som avrunder artikkelen. Det går nemlig fremover. Qaradawi kaller ikke lenger Europa for «krigens hus». Vi skal bli sittende igjen med forståelsen av at dette nok vil gå seg til.