Kommentar

Norske medier har gjort Muhammed-tegningene utelukkende til et spørsmål om krenkelse av «1,3 milliarder muslimer», til tross for at mediene daglig bringer meldinger som viser at islam er i dyp krise. Hvorfor er det ingen som forsøker å se de to tingene i sammenheng?

Det åpner for langt større forståelse hvis man tør å ta for seg krisen i islam. Eller er det slik at ikke bare billedforbudet, men også tanken, har fått grenser som ikke må overskrides?

Det finnes en skole i Norge som fremstiller alt muslimer gjør som en reaksjon på provokasjoner. På Vestbredden og i Gaza skyldes ekstremismen Israels okkupasjon. På verdensbasis er det USAs politikk: Guantanamo, Abu Ghraib, invasjonen av Irak.

Danmark har nå blitt en del av gjengen: Jyllands-Postens «provokasjon» og Fogh Rasmussens «arroganse» er gjort til standardbegreper. De fortjener det de får, stort sett.

Den neste nå som skal svertes med denne kosten er Bjarne Håkon Hanssen for sine forslag til innvandringsregler, som kopierer, ja, nettopp – Danmark! Opp i den sorte gryte med Hanssen!

Selv Hamas’ seier kan de flørte med. Den vendes til et angrep på USA som har bedt om demokrati i Midtøsten. Nå er det gjennomført til punkt og prikke, men USA liker ikke resultatet! Når Kvartett-møtet i London gjentar kravene til Hamas om anerkjennelse og nedlegging av våpnene, heter det at Condi nok hadde for stor innflytelse.

Det palestinske folk har valgt Hamas, ingen tvil om det. Men ordet legitimitet er noe mer enn bare et rent flertall. Det krever også at de nye makthaverne overholder visse prinsipper. Derom hersker det stor tvil.

Iran interesserer man seg bare måtelig for. Dekningen er sporadisk, tilfeldig. Stein Tønnesson innkalles som ekspert. Selv han er ikke sikker på at Iran på det nåværende tidspunkt holder på med atomvåpen! Det kan komme senere. Alle skriver at iranerne står bak prestestyrets atomplaner. Bush er like provokativ og krigshissersk som Iran. Eller han latterliggjøres som svak og maktesløs.

Ingen steder gis det inntrykk av at dette handler om vestlige interesser, at verden kan stå på randen av noe meget alvorlig.

Man nekter å se en sammenheng mellom det messianske styret i Iran, Hamas’ valgseier, Brorskapets overraskende gode resultat i Egypt, islamiseringen i Indonesia. At Taliban og Al Qaida har gjenoppstått i grenseområdene mot Afganistan ble ikke kommentert, til tross for at Musharraf var her, liksom man ikke vil gå inn i Syrias likvideringer i Libanon, og strømmen av jihadister gjennom Syria og Saudi-Arabia og inn i Irak. Man synes amerikanerne godt kan steke i sitt eget fett, men tenker ikke på at det er Europa som er mest utsatt når jihadistene vender hjem.

Man ønsker ikke å se den dypere krisen i islam, som er den manglende evnen til å komme opp med et svar på moderniteten. Mange muslimer er gått i baklås, og gått tilbake til «rene» versjoner av islam, som er de mest intolerante og rigorøse retninger, både innen shia- og sunni-islam. Disse lever av sin strenghet, mot seg selv og de andre, og alle er påvirket av denne strengheten, enten de er moderate eller fanatiske jihadister. Sentrum har flyttet seg.

Nå har vi store muslimske kommuniteter i Europa, og annen- og tredjegenerasjons innvandrere føler seg tiltrukket av en radikal, renset umma som er global. De bryter med foreldrenes tradisjonelle religion, og vil ha en «moderne, streng» versjon, en som kan konfrontere Vestens sedløshet.

Nylig sa PST-sjef Jørn Holme at man må holde øye med disse ungdommene. Det er blant Europas egen innvandrerungdom faren for nye terrrorister finnes. Dette er en opplest og vedtatt innsikt, for lengst. Likevel ble Holme sablet ned av medier og innvandrerrepresentanter, og tillagt synspunkter han overhodet ikke har.

Man ønsker ikke å vite, og slår aggressivt mot alle som forsøker. Under det hele ligger Den store Angsten.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også