Kommentar

Alle som forstår at Europas skjebne avhenger av religiøse stridigheter i Midtøsten, bør studere Abu Bakr al-Baghdadis preken i stormoskeen i Mosul sist fredag.

(Den ligger her i teksten versjon. )Det er liten tvil om at dette er ekte vare. Irakerne påstår at de hadde såret ham dødelig i grensebyen Qaim noen dager tidligere og at han var blitt ført til Syria. Men det er en høyst levende mann som står frem og han taler med den autoritet som bare den har, som vet at han er leder.

ISIS hadde nettopp proklamert kalifatet – Den islamske staten, og al-Baghdadi er den nye kalifen.

Skal man forstå hva dette handler om må man sette seg litt inn islamsk teologi. Al-Baghdadi snakker til hjertene og refleksene: Det er én vei, sharia, proklamert av Allah, og menneskene er hans slaver. Kun når de oppfyller sin plikt kan de oppnå velsignelse og ære på jorden og i himmelen. De som ikke er mottakelige skal bekjempes. Med sverd. Den hellige måneden Ramadan er ekstra egnet til det. Det finnes bare én måte å leve på: jihad.

Budskapet går rett hjem til de som er oppdratt innenfor troen og som trenger en mening med tilværelsen. Al-Baghdadi tar elementer som allerede finnes og er velkjente, og spisser dem. Han gjør det plausibelt at muslimer skal stride for Allah, mot de vantro, jøder og kristne.

Det er snakk om tilgivelse og rettferdighet for den som bøyer seg, men ingen er i tvil om hva som venter de som ikke gjør det.

Før Mosul ville man ledd av en slik proklamasjon av kalifat og kalif. Men nå ler ikke verden lenger og det er heller ikke noe komisk ved al-Baghdadi. Han er en mann man skal ta på dødsens alvor.

Jihadistene sammenligner seg med Mohammed og hans arme, og de eksplosive erobringene etter hans død. ISIS snakker om at de skal marsjere til Roma. Det høres heller ikke like latterlig ut som tidligere. ISIS krever Spania tilbake. Muslimene okkuperte Spania i 400 år, like lenge som dansketiden – eller kanskje dagens politisk elite vil unngå et ord som «okkupert»? Det forbeholdes de palestinske områdene. Dagens islamister legger merke til slike nyanser. De oppfatter det som ettergivenhet, hvilket det også er.

For jihadister og mange islamister tilhører all jord som noensinne har vært waqf – innviet muslimsk jord – islam, til evig tid. Det kan ikke gjøres u-islamsk igjen. Men de er kanskje uenige om måten det skal skje på, ved voldelige eller ikke-voldelige midler.

Disse tankene som for noen år siden ville blitt avvist som det rene sprøyt, er det ikke lenger. Men man taler foreløpig ikke høyt om det, av redsel for å skremme seg selv og fornærme muslimene.

Slik viser man at man er både redd og svak og også dette noteres.

Selvsagt er Israel muslimsk land, derfor skal hele Palestina befris, fra Jordan-dalen til Middelhavet.

VGs Per Olav Ødegård rekapitulerer konflikten mellom palestinere og Israel. Isprengt i referatet ligger en bombe:

I dag støtter bare en av fire palestinere en tostatsløsning, ifølge en meningsmåling utført av et amerikansk institutt. 60 prosent sier målet er å «gjenopprette det historiske Palestina fra elven til havet», altså fra Jordan-elven til Middelhavet.

Palestinerne har gjennomgått en radikalisering, dvs. en islamisering. Hamas ville i dag vunnet frie valg på Vestbredden. De vant Gaza i 2005. Det har altså skjedd på under ti år.

Nå ser palestinerne sin sjanse til å få drømmen realisert – å få feid jødene på sjøen. Det er et uttrykk fra PLOs tid og enda tidligere. Nå ville nok utfallet blitt enda blodigere.

Palestinerne blir oppildnet av ideologien bak slakteriene i Syria og Irak. Det er et ubehagelig faktum, men blir ikke mindre sant av den grunn. Liksom Yasser Arafat i 1991 under den første Golf-krigen valgte Saddam Husseins side, til vestlige støttespilleres store forlegenhet. Saddam hadde truet med å brenne av Israel med sine Scud-raketter. Det var nok for Arafat. Det fikk ikke hjelpe at titusenvis av palestinere arbeidet i Golfen og sto utsatt til hvis Saddam led nederlag.

Den samme hensynsløsheten ser vi idag i Hamas framferd. Likevel hausses Israel opp som den umenneskelig. Det klinger hult, og det begynner å minne om Arafats galskap.

Den i Vesten, særlig Europa, som på ramme alvor mener det er Israel som er fienden, har ikke forstått noen ting.

Hamas er en forlenget gren av Brorskapet og Brorskapet har vært rugekasse for jihadbevegelser og grupper hvorav ISIS er den siste og mest suksessfulle. Det sier noe om et vakuum i etablert makt i Midtøsten, og en appell, som denne gang er like sterk i Europa som i mange muslimske land. Mest oppsiktsvekkende: Vi begynner å gjenkjenne det samme vakuum i Europa som i Midtøsten.

Vestlige ledere er skremt stive. Men forsøker å holde masken. De tror etterretning og politi skal gjøre jobben for dem.

Men det er en umulig oppgave. Kampen kan bare vinnes hvis man våger å se realitetene i øynene.

Det gjør ikke Barack Obama. Han går utenom, følger den dialoglinjen som sier at reaksjoner skal være proporsjonale. Det er en meningsløs standard når vi snakker om jihad. Rakettene mot Israel kan ikke måles ut fra tit-for-tat, dvs. like for like. De skal måles ut fra hva de signaliserer: total krig, og et uttalt ønske om utslettelse.

Det er det Israel forsøker å si med sine aksjoner: Stans! Og de forsøker å ta ut ledelsen og strukturen.

De kunne ha skrudd av strøm og vann. Hamas og Gaza er avhengig av en nasjon de nekter å anerkjenne. Bare dette faktum sier alt om galskapen og Hamas hensynsløse provokasjoner. Det er nettopp eskalering de vil ha, samtidig som de sier til Israel: – Dere våger ikke eskalere. Det tør dere ikke. Dere er ikke så destruktive som oss.

Hamas ønsker å lokke Israel inn i deres dødsspiral, som selvmordsbombere som metode er uttrykk for. Det er en høyst reell risiko for alle som slåss med jihadister. Hvordan bekjemper man noen som elsker døden høyere enn livet?

Av tunge historiske, politiske og religiøse årsaker er Israel blitt den frie verdens frontlinje mot islamismen. Det fikk en amerikansk kommentator til å bemerke at Benjamin Netanyahu er den frie verdens leder, ikke Barack Obama. Det lyder vanvittig i politisk korrekte norske ører, men det er noe i det, og dette «noe» bør vi lytte til hvis det også skal gå oss vel.