Gjesteskribent

Utviklingen i Midtøsten går med supersonisk hastighet. Khaled Mashaal er kommet til Gaza. Hamas-lederen feirer en rekke ting: sin første retur til Gaza siden 1967, 25-årsjubileet for grunnleggelsen av islamistbevegelsen som hele verden har satt på terrorlisten, gleden ved å ha sendt raketter helt til Tel Aviv og Jerusalem ved hjelp av varene levert fra Iran, og ikke desto mindre ha fått Det muslimske brorskapets Egypt med seg i forhandlingene om å overtale Israel til ikke å gå inn i Gaza for å avslutte krigen.

Det er noen som sier at Mashaal ved å dra sin vei fra Damaskus etter opprøret mot Assad (palestinerne er sunnier og opprørernes naturlige allierte) har lagt grunnlaget for et kjøligere forhold til Iran, men enn så lenge fortsetter våpnene å strømme inn i Gaza gjennom Sudan og Sinai og andre ruter.

Ved å ha forlatt Syria betraktes Mashaal likevel som en mulig hemmelig forhandlingspartner for Israel. Men hvorfor i all verden skulle Hamas være interessert i fred når de surfer på en slik medgangsbølge? Det er derimot verdt å merke seg at Fatah for første gang har bestemt seg for å delta i feiringene til Hamas, som ikke er noe annet enn gjentatte krav om Israels utslettelse.

Tilnærmingen mellom disse to fraksjonene finner sted i krigens og den tredje intifadaens navn, stikk i strid med de europeiske drømmene om at FNs styrking av Abu Mazen ville bidra til fredsprosessen. I gledesscenene på Vestbredden etter seieren i FN ble Hamas-bombene lovprist («O, Kassam: bomb Tel Aviv», roper folk; også «Palestina skal bli fritt fra Jordan-elven til Middelhavet»). Fatah-lederne spår en ny intifada. Og det er Fatah som beveger seg i Hamas’ retning, ikke motsatt.

Det var ikke annet å vente slik Abu Mazen ordla seg under sin FN-tale, hvor han snakket om Israel som en «kriminell apartheidstat», og tok opp igjen anklager som «aggresjonskriger» og «krigsforbrytelser» mot landet som hele verden, i motsetning til Hamas, håper at han vil inngå fred med. I stedet har vi både Hamas og Fatah i Gaza, glade for å være sammen og planlegge nye kriger.

 

Opprinnelig i Il Giornale.