Sakset/Fra hofta

Å springe til bomberommet er blitt en rutine for Tel Aviv-ere flest. Etter å ha sett hvordan Iron Dome tok ned de foregående 900 raketter, er jeg overhodet ikke nervøs eller engstelig idet jeg igjen blir vekket opp alt for tidlig og må springe til bomberommet for 14. gang. I det jeg reiser meg opp for å slenge på meg morgenkåpa, kjenner jeg noen voldsomme smerter i ryggen, rommet segler og jeg detter mot veggen uten idé om opp eller ned. Men det var ingen rakett som slo ned.

Forklaringen er at når jeg sover så stresser kroppen min i stedet for å slappe av – i dag var stresset i rygg og nakke så sterkt at det trykket på alle nervene i ryggraden min, jeg svimlet og klarte nesten ikke å holde meg på bena.

Jeg forklarer det slik for meg selv at underbevisstheten min vel sørger for en reaksjon, for jeg føler meg slett ikke nervøs eller engstelig. Kanskje er det dette som kalles traumatisk stress? Fire raketter ble skutt ned denne morgenen, jeg tror jeg har hørt ca. 30 store booom den siste uka, men har gått i surr i tellingen.

Mange Tel Aviv-ere møter allikevel rakettregnet med et skuldertrekk, nyheten og spenningen over det hele har lagt seg. Alt blir en vane, også det å bli beskutt av raketter. Kanskje også israelere flest er over gjennommsnittlig robuste etter årevis med militærtrening. Men der er også en seig mentalitet av ”bussines as usual” og ”vi lar oss ikke skremme”. En av de mest typiske reaksjonene er vitsing rundt at man alltid kan stole på ”the Hamas alarmclock”, at Hamas skremmer med å sende hjemmesnekrede pappraketter, og selfies fra bomberommet som viser folk i festlig stemning. En venn av meg fortalte at da han var på kafé i går og alarmen gikk, så gadd ikke folk å gå til bomberommet. En venninne reagerte med irritert irettesettelse, om at det ikke var farlig da jeg noen dager tidligere mistet lysten til å gå ut etter alarm nummer to den dagen. Men etter at alarmen har gått, så får også de fleste en telefon eller tekstmelding. Er du OK, hvor er du, går det bra? Det er ingenting som varmer mer enn å kjenne at noen bryr seg om hvor akkurat du var.

Men det er også venner som forteller at barna deres reagerer med engstelse, sover dårlig, ikke vil gå på skolen og er kvalme. I bomberommet og på kafeer møter jeg også folk som kjemper med gråten og sier de er veldig redde. Venner forteller at de er slitne fordi de blir vekket midt på natten av mer enn bare bomber, folk som har angst og vil snakke. Folk er redd for ikke å høre alarmen hvis de sover, redd for ikke å nå til bomberome i tide og redd hvem andre som kan begynne å skyte raketter mot Israel. Jeg hørte om folk som tok første fly ut, og de som reiste til Jerusalem fordi Hamas skyter mindre der.

Allikevel så opplever ikke Tel Aviv-ere noe sammenlignet med israelere i sør. Bersheeba som har opplevd 6800 raketter de ti siste årene og byen Askelon rammes av et par raketter i uken. Og også denne gangen er det den allerede traumatiserte befolkning hvor 40 prosent lider av post-traumatisk stressyndrom som må bære reaksjonene aggresjonen mot nasjonen Israel på sine kropper.

Det er vanskelig å forstå denne konflikten selv for en ekspert på internasjonale relasjoner, hvordan skal en fem år gammel jente forstå. Barn og unge lider i denne delen av Israel, men de er glemt av verden og ofret av staten Israel. Som en venn sa: “Myndighetene har sviktet befolkningen i sør for freden, men skyter de på Tel Aviv blir det bråk”. Israel har vært og er under diplomatisk press fra en verden som sympatiserer mer med 22-åringen som skyter rakketter, enn en fem år gammel jødisk jente som ikke tør å leke ute igjen. Under det hele vokser fiendebildene for hver rakett som kommer, og hatet leker med to befolkningers hjerter.

Allikevel hører jeg sjelden israelere si stygge ting om palestinerne, tvert imot vil de gjerne understreke for en utlending at de har ikke noe imot dem. Men har null tillit til dem, tror ikke på at de ønsker fred og forbinder dem med urban terrorisme. Bølgen av selvmordsbombing, bomber som gikk av på busser, kjøpesentre og i fruktdisker før muren ble bygget for ti år siden, sitter sterkt i Tel Aviv-eres minne. Raketter er kanskje ikke så farlig når man har Iron Dome, men det er ingenting som vekker så stor angst i Tel Aviv som en veske uten eier – det skaper panikk.

Selv sitter jeg og venter på flere svært uønskede og stressende raketter, men tenker også at det kanskje er til det gode at det ikke ble våpenhvile. At Hamas fremdeles har 90 prosent av våpenlagrene sine intakt er neppe en langvarig hvile for Israel. I følge det gjeldende internasjonale paradigme er det slik at hvis en part i en konflikt vurderer at han er overlegen militært og på andre måter, og motparten ikke kan regne med internasjonal hjelp er det forventet at den overlegne parten velger krig. Israel viste seg moralskt overlegen i internasjonal sammenheng da de sa ja til våpenhvile i en situasjon hvor de er fullstendig overlegne, hovedstaden deres under beskytning og befolkningen under konstant terrortrussel. Ikke å resolutt knuse en slik motpart i en slik situasjon, er uvanlig i internasjonal politikk. At Hamas sa nei til en overlegen parts utstrakte hånd til våpenhvile og fred, er i vestlig forstand uforståelig, men viste etter mitt skjønn en forherligelse av død og ødeleggelse. I internasjonal politikk er det en teori som sier at noen ganger må krigen få rase seg ferdig, for at freden skal bli endelig.

 

 

Zahra er pseudonym til en norsk kvinne som bor i Tel Aviv.

Les også

-
-
-
-
-

Les også