Nytt

Skammens mur var opprinnelig betegnelsen vest-tyskerne brukte om Berlin-muren. Uttrykket har de siste årene dessverre fått en morbid renessanse. I dag brukes skammens mur om sikkerhetsgjerdet som Israel har latt bygge på Vestbredden for å hindre død og terror mot israelske borgere.

Det er sjelden nordmenn får høre om Midtøsten-konflikten sett fra Israel, men NRKs Ukeslutt 12. juli var et unntak.
Innslaget siterte norsk-israelske Silje Rubin som bor i Tel Aviv. Programlederen siterte Ruben på at hun er livredd. Typisk nok begynte Ukeslutts første innslag fra Midtøsten likevel med Sidsel Wold i Gaza, men umiddelbart etter Wold kom Silje Ruben til orde. Hun er musikkstudent i Tel Aviv, og hun berettet om hvordan rakettene påvirker livet hennes, og hvordan israelske barn er traumatiserte av all bombingen.

Den siste uken har vi jo så vidt sovet. Alarmen går, så har du 90 sekunder på deg til å finne et sikkert rom og være der til raketten har falt, eller er blitt stoppet av Iron Dome. Du må vente 10 minutter til det er helt stille. Det er en veldig skummel sitasjon å være i. Det finnes jo byer i sør-Israel hvor du rett og slett har 15 sekunder på å finne dekning. Det er 15 sekunder på å redde livet ditt – mer eller mindre. Det er utrolig traumatiserende for både barn og eldre mennesker, selv for meg – jeg er jo norsk! Jeg studerer musikk, og må bli vekket midt på natta av alarmer og sirener og løpe ut enten i trappeoppgangen eller inn i bomberom og håpe på at bomben ikke treffer meg.  Jeg drømmer jo om sirener nå.

Første gangen alarmen gikk var ikke nå. Jeg bodde i Ashkelon som ligger nær Gaza. Jeg bodde der de første fem månedene jeg var i Israel. Tel Aviv er sikrere enn Ashkelon. I Ashkelon går jo alarmen hvert femte minutt. De drar på jobb, og det som er med israelerne er at de er så vant med situasjonen at de fortsetter hverdagslivet. Jeg som norsk er stressa til de grader. Går en rakett, går de ut av bilen og legger seg ned på magen og tar hendene over hodet og håper på det beste. De fortsetter å leve livet sitt. Raketter flyr innpå dem hvert femte minutt. De drar på jobb, og det er utrolig traumatiserende, men de har blitt vant til det. De må leve videre. De kan ikke bare sitte hjemme slik som jeg har gjort. De må fortsette livet, og de må klare å fungere som et vanlig menneske.

Til tross for sirener, raketter og usikkerhet har ikke Silje vurdert å reise hjem til Norge, annet enn på ferie til det roer seg.
Men hva er det Silje er mest redd for? Det er ikke rakettene og sekundene hun har på å komme i sikkerhet. Hun har vennet seg til rakettene og alarmene. Hun ligger våken om nettene og nærmest venter på at sirenen skal gå av. Men det er ikke raketter som skremmer mest…

Det som skremmer meg mest er intifada som har vært tidligere også. Hvor det kommer selvmordsbombere og sprenger seg i buss og på kaféer. Jeg studerer jo i Tel Aviv, og jeg tar jo bussen til skolen nesten hver dag. Bare tanken på at den bussen jeg setter meg på kan plutselig eksplodere. Det er en veldig, veldig skummel og urealistisk situasjon for meg å leve i. Og jeg håper virkelig bare at det tar slutt snart.

Sikkerhetsmuren som Israel har latt bygge, har redusert denne terroren som Silje frykter mest av alt med over 90 prosent. Likevel blir denne sikkerhetsmuren eller sikkerhetsgjerdet (det er faktisk 90 prosent som er gjerde og ikke mur) fordømt som skammens mur av organisasjoner, foreninger, politiske partier og enkeltpersoner.

oslo.thewall

Bildet: Symbolsk markering: The Wall ved Jakobs  (kulturkirke)  i Hausmanns gate Oslo. (foto: Kaspar Hauser)

Det finnes altså mennesker som mener det er en skam med en mur som redder israelske liv fra terror og islamsk jihad. Var det noen som sa skam?

Les også

-
-
-
-
-
-