Ståle Pettersen 
På vår vei til Tel Aviv tirsdag begynner rakettangrepet fra Iran, og vi søker naturligvis dekning. Tilfluktsrommet er varmt og støyfullt. Barn gråter. Men jeg observerer et ukuelig, sammensveiset folk med en stolthet og hardførhet du aldri får høre om i de største mediene, og som tenker på og lider med gislene.
Logg inn for å lese videre (abonnenter).
Støtt Norges viktigste uavhengige medium!
Bli abonnentPluss-artikler blir åpnet 72 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.
