Gjesteskribent

Etter en drøy uke i Israel, med det klare formål å suge til seg inspirasjon, samt å snakke med flest mulig for å skape seg et bilde av hvordan folk i Israel har det; hvordan de opplever trusselen fra muslimene, og hva de tenker om forholdene for jøder ute i verden, først og fremst i Europa er det et mangefasettert bilde som trer frem.

Bildet blir spesielt tydelig i relieff til det bildet vi alle må forholde oss til i Norge. Nyhetsleverandørenes nærmest konsekvente pro-palestinske holdninger, en politisk aktivisme, også fra statsfinansierte medier, som nærmest er i særklasse i verden, har vært medvirkende årsak til at flere nordmenn man har møtt opp igjennom årene har holdninger man ikke skulle tro var mulig å ha i et rikt, demokratisk land i 2015. Sterkt forenklede og mange ganger rett og slett uriktige oppfatninger uttrykkes med den største selvfølgelighet, som for eksempel at «Israel må slutte å stjele land fra palestinerne» eller at «bare Israel trekker seg tilbake til linjene fra 1967, så vil det bli fred.»

israel.willy

Vårt møte med vanlige folk i Israel har vært alt fra tilfeldige bekjentskap, folk man møter på restauranter og lignende, til ortodokse, dypt troende jøder, fra vanlige folk til religiøse ledere. Flere av de vi møtte denne gangen var messianske jøder, gjerne med en tilknytning til norske kristne. Også nordmenn som bor i landet, med sine forskjellige tilknytningspunkter, mer eller mindre assimilert, har fortalt deler av sine historier.

En vanlig reaksjon når israelere treffer ukjente og hører de er fra Norge, er at de blir litt reservert. Norge har markert seg som en hard motstander av Israel, og selv folk som ikke er veldig interessert i politikk, har nok vanskelig for å se logikken i dette. Virkeligheten er for dem en helt annen enn folk i Norge greier å forestille seg, uansett politisk syn. Men når de hører hva man står for og at man arbeider mot antisemittismen, og at man sprer faktaopplysning og informasjon om virkeligheten, forandrer det seg. Flere ganger har skepsisen forsvunnet, og det har utviklet seg til en svært hyggelig og lang samtale.

Virkeligheten for en israeler er som nevnt ganske annerledes enn hva vi norske er vant til. Dette går fort opp for en når en ser familiefaren som har fått sprengt bort beinet sitt, kanskje i en antiterror-aksjon. Eller man står i kø på apoteket og legger merke til den sterkt brannskadde mannen foran en. Hele den ene hånden mangler. Den andre mangler nesten alle fingrene. Ørene er borte, og det er også noe galt med beina hans. Kanskje han skjuler et mekanisk bein under klærne? Kona bærer handlevesken. Slikt gjør inntrykk. Israelerne lever med terrortrusselen slik de har gjort siden staten ble opprettet i 1948. Når mødrene her sender sine unge sønner i militæret, er det ikke i forvissning om at de kommer trygt tilbake, som her. Hver dag er alvor. En dag er det kanskje slutt for deres sønn.

Vi fikk et overblikk over mye av hva som rører seg da vi møtte et vennepar som vi treffer hver gang vi er i Jerusalem. De er begge journalister fra Norge, og har bodd i Israel i omtrent 10 år. De har mange kontakter internasjonalt, og mer enn en gang har deres vurderinger om hva som vil skje, vist seg å slå til. Over en middag i en hyggelig og livlig restaurant ikke langt fra Ben Yehuda og Yafo Street i Jerusalem, en av de få som ikke er Kosher i denne religiøse metropolen, springes det elegant fra en løssluppen harselas med de siste konspirasjonsteoriene, som er så fantastiske at man må le, til mer alvorlige, men for dem dagligdagse, som at «noe må gjøres med Hamas, igjen.»

For her bygges jo fortsatt tunneler inn mot israelske sivilsamfunn. Her rustes jo fortsatt opp for midler som Vesten villig øser ut over denne gruppen høyst spesielle arabere, så man i høyeste grad blir delaktig i terrorfinansiering, Norge intet unntak. Det uttrykkes fortvilelse og oppgitthet over at forsvaret aldri gis ro til å gjøre ferdig jobben sin mens de først holder på, slik at både israelere og palestinere kan spares for disse evinnelige krigene. Hadde IDF fått gjøre det de skulle, nemlig å avvæpne Hamas, hadde det kanskje vært nok med den ene i 2008-09.

Ryktene om at Egypt kan komme til å angripe Hamas, tror de derimot ikke noe særlig på. Det vil koste for mye, både økonomisk og politisk. Riktignok har landet satt hele Hamas, ikke bare den militære grenen, på terrorlisten, og dette får nok sine følger.

Samtalen omfatter løsning på de fleste små og store problemer, og vi blir flere ganger oppfordret til å kjøpe oss et lite krypinn i Israel. – Hvem som helst kan kjøpe, du trenger ikke å konvertere, spøkes det med. Det samme forslaget får vi i Tel Aviv senere i uken, denne gang med et konkret tilbud. En venn av en venn skal selge en ganske ny, liten leilighet i Tiberias. De aller fleste israelere ville bo på aksen Tel Aviv – Jerusalem om de fikk velge, og landet er bitte lite. Så to timer i bil får ned prisen. Kanskje et krypinn i Bibelens land hadde vært verdt en snau million?

israel.willy2

Vi har utvidet vennekretsen siden sist vi var i landet, og felles venner oppdages i skjæringspunkter. En jødisk marinesoldat, en kommandosoldat i Shayetet 13, en enhet som nærmest kan sammenlignes med de amerikanske Navy Seals, ble observert mens han snakket norsk, og en av sønnene til vårt vennepar oppdaget at han og marinesoldaten hadde tilknytningen til Norge til felles. Dette bringer oss til ørkenhovedstaden Be’er Sheva, hvor en norsk kvinne har bodd i flere tiår. Her trives hun, dette landet elsker hun, og bare tanken på å reise tilbake til Norge vekker sterke følelser. Hun er så oppgitt over mediastormen mot landet hennes. – De viser ingen forståelse for oss som lever oppi dette, sier hun. – De tror vi ønsker krig. Hun forteller hvor rystet hun blir når hun ser TV fremstiller hennes landsmenn som krigshissere og som aggressive.

Vi går ut på balkongen. Høyt oppe i en bygning helt i sørenden av byen har vi utsikt tre veier. I sør ser vi ørkenen. Selv her bygges det. Stadige utvidelser, familiehus, veikryss, boliger. Det er en hektisk byggeaktivitet for å kunne romme de nye puljene av jøder som kommer. Og flere ventes. Mot vest ser vi nesten til Gaza. Førti minutter med bil, og man er ved utgangspunktet for rakettregnet.

Hun viser oss bomberommet som er i leiligheten. De som har eldre boliger, har ikke slike, og må slippe alt de har når rakettene kommer. Be’er Sheva er utsatt når jihadistene utøver det de ser på som sin hellige plikt. – Nordmenn skulle bare vite, sier hun, – at de har forpliktet seg til å utslette oss. Det står i charteret til Hamas! Enhver som vil, kan lese det.

Soldaten som er nevnt over er vokset opp med sine brødre, sin norske mor og jødiske far, og har til sammen gitt åtte år av livet sitt til de israelske forsvarsstyrker, i en spesialenhet som er fryktet og respektert i hele verden. Av naturlige grunner kan han ikke fortelle detaljer, men han har vært med på skarpe operasjoner i både Libanon, Syria og Gaza. Han forteller om kameratskap, om tette bånd mellom dem som blir plukket ut til spesielle oppgaver.

Når hans nest yngste bror reiser i det militære om en uke, er det derfor ikke bare stolthet som får morens hjerte til å banke ekstra hardt. Visst er hun stolt, men vissheten om alvoret, den mange ganger dødbringende virkeligheten som israelere lever under, gir avskjeds-sabbathen en ekstra tyngde. Hun forteller hvordan hun mer enn en gang har vært våken om nettene når hun visste sønnen var der ute i mørket et sted, for å utføre livsfarlige og vanskelige oppdrag for landet sitt. Netter i bønn til jøders og kristnes Gud. Så langt har hun blitt bønnhørt.

Vi treffer en jødisk lege i samme by. Han har mange interessante historier på lager, historier som du aldri vil høre i et land som Norge. Ikke har vi forholdene rundt, og ikke har vi den demografiske sammensetningen som genererer fortellingene. Han elsker sine pasienter, og forteller med stor varme om en kvinne som har gjort dypt inntrykk på ham. Legen beretter med en slik varme og lunhet at det rører og griper oss som sitter og hører på.

Sprengladningen fra en selvmordsbomber som dukket opp på en buss hvor hun var passasjer, har revet bort deler av halsen og ansiktet hennes, noe som naturlig nok gjør henne lett kjennelig i mengden. Men denne kvinnen gir ikke opp, og ber vår venn legge inn et ord for henne når nye studenter skal tas opp ved universitetet hvor han underviser. Det er slik at rundt 20 % av studentene kan velges på personlig egnethet, i tillegg til dem som får studieplass som følge av gode karakterer. Hennes pågangsmot og ubrytelige vilje imponerer og rører flere enn vår venn, og etter mange vanskeligheter får hun en plass, og begynner sine studier.

Etter noen år med jevn fremgang får kvinnen kreft. Men god medisinsk behandling og en ukuelig vilje får henne på bena igjen, og snart er hun i gang med studiene igjen. Vår venn er hele tiden hennes allmennlege. I Israel betyr dette som vi skjønner, en mildt sagt variert praksis.

Tiden går, og til tross for sviktende helse og den store skaden etter terroren, får vår studerende heltinne en kjæreste, og blir gravid. Vår venn er ingen troende mann, og har stor sans for abort når det synes å være en farbar vei. Han ser umiddelbart de potensielle problemene i dette tilfellet, og kommer forsiktig med hentydninger om at han er der og kan hjelpe med henvisning dersom hun ikke vil ta risikoen med graviditet og fødsel.

Men denne jenta er ikke tapt bak en vogn. – Når ikke en selvmordsbomber eller kreft greier å ta livet av meg, så skal jeg sannelig ikke la en graviditet ta meg, var svaret han fikk. Her tok vår venn en pause, drakk litt te og pusset brillene sine. Han spurte oss, nesten litt forlegen, om vi ble forstyrret av hans hebraiske aksent. Vi forsto at mannen var en bereist og ettertraktet foredragsholder, og måtte bare smile. Engelsk med hebraisk aksent kan minne litt om franskmenn slik de snakker engelsk, så det er bare veldig sjarmerende.

Nei, saken var at jenta ikke bare fødte en datter. Men denne datteren var, slik vår venn legen fremstilte den lille skapningen, nærmest jordens åttende underverk. – At jeg kunne få meg til å nærmest anbefale abort, sa han. – Hun er noe av det vakreste jeg har sett.

Nå var kvinnen hans kollega, og fremdeles pasienten hans, og de hadde et helt spesielt forhold, slik man bare får når man opplever store ting sammen. Som legen uttrykte det: – Only in Israel.

En annen av hans pasienter gjennom mange år var en eldre arabisk kvinne. Hun bor i Nablus, og gjennom årene har det utviklet seg et sterkt vennskap, basert på respekt og aktelse. Kvinnen kommer fra en ansett familie, og også mannen hennes er pasient hos vår venn.

En dag kom kvinnen til rutineundersøkelse utstyrt med et blåmerke i ansiktet som for legen var svært overraskende. – Nei, jeg slo meg på en dør hjemme, lød det hule, lett gjennomskuelige svaret. Hun bare vinket avvisende med hånden når han prøvde å få det ut av henne.

– Vel, hun kan ikke tvinges til å fortelle noe, tenkte han. Men han følte seg sikker på at det var en av hennes nærmeste som hadde slått henne. Rett før hun skulle gå, nikket hun med en nærmest unnskyldende smil.

– Han måtte, sa hun. Det var, som han hadde tenkt, mannen hennes som hadde dradd til henne med flat hånd.

Vår venn ba om å få lov til å ringe mannen hennes. Joda, det var ingen problemer i så henseende.

– Du må komme til meg en tur, sa han til araberen. – Jeg må snakke noen ord med deg.

Ektemannen hennes kom på legekontoret, og vår venn så på ham, og sa: – du vet, det er ingen ting, ingen forhold, som ikke kan løses ved at vi snakker med hverandre. Han undret seg innerst inne, for han kjente denne mannen som en forsiktig og god mann. Han hadde aldri hatt ord på seg for å være voldelig eller vanskelig på noen måte. Han satt stille og hørte legen snakke. Det var ingen opphisselse eller sinne å spore. Araberen var helt rolig og lot legen sin snakke ferdig.

– Ja, jeg vet det, sa mannen. – Men hun ydmyket meg foran hele familien min. Min mor var der også.

I hans kultur var en slik offentlig ydmykelse i familien noe av det verste som kunne skje, noensinne. Det kunne simpelthen ikke passere. Det var ingen andre muligheter tilbake, slik han så det, enn å gi sin kone, en eldre kvinne, en saftig ørefik så hun fikk blått merke i ansiktet.

Men igjen, hvor finner man slike historier, annet enn i Israel. En arabisk pasient i fortrolig samtale med sin jødiske lege om mishandling i hjemmet.

Only in Israel.

israel.willy3

En drøy times busstur fra Jerusalem ligger Hebron. Byen har enorm religiøs betydning for jøder og kristne, ettersom patriarken Abraham kjøpte en eiendom her, hulen hvor han og Sara ligger begravet. Også muslimer har adoptert de hellige stedene som sine.

Byen ligger i åsene i Judea, i det omstridte området som man kaller Vestbredden. Byen er befolket av arabere, – man snakker om rundt 250.000. Men i tillegg er det et lite antall jøder her. Denne tilstedeværelsen har en interessant og fryktelig historie bak seg. Muftien i Jerusalem, Amin Al-Husseini, utnevnt av britene i 1921, igangsatte en aksjon mot jødene som bodde i byen, side om side med muslimene.

23. august 1929 begynte opptøyene som skulle føre til et tidevende for jødene som bodde her. Moskeene ble åsted for hatefulle og flammende taler, og muslimer strømmet ut i byen og angrep jødene hjemme i deres egne hjem. Yeshiva-studenten Shmuel Rosenholz ble knivstukket og steinet til døde. Britene, som skulle sørge for ro og orden, gjorde ingen ting for å beskytte jødene. Tvert om rådet kommandøren dem til å holde seg innendørs.

Neste morgen, 24. august, mens det fremdeles var Shabbat, begynte det som skulle bli en massakre. Tusenvis av arabere angrep jødene med kniver, økser og høygafler. De brøt seg inn i hjemmene, og med den råskap som vi nå begynner å bli vant til også i Vest, slaktet de ned uten å vise noen barmhjertighet. En aldrende rabbi ble torturert til døde, og huset hans ble påtent. En annen ble drept sammen med kona. En farmasøyt som alltid var parat til å hjelpe folk som hadde det vondt, jøde som araber, ble torturert og drept av flere titalls arabere, etter at de først hadde voldtatt og drept datteren hans mens han måtte se på.

Familien Slonim ble alle utslettet, bortsett fra lille Shlomo på ett år, som overlevde til tross for alvorlige skader. Enda en rabbi ble drept, av hammerslag mot hodet hans. Haim Eliezer Bobnikov, rektor på en skole i Tel Aviv, og kona Penina, som var på ferie hos barna i Hebron, ble torturert til døde mens deres to barn, en gutt på åtte og en jente på tolv, lå gjemt i et skap. De hørte på mens foreldrene ble drept. Rabbi Zvi Drabkin ble stukket med kniv til innvollene hans falt ut. Bazel Lazerowski og datteren hans på fem år ble slaktet.

Råskapen hadde, den gang som nå, ingen grenser. Liba Segal ble voldtatt for øynene på sin ektemann og sønn. Så ble de to drept mens hun så på, og de fortsatte med å amputere fingrene hennes. Bakeren Noah Immermann ble puttet i en brennende ovn og stekt levende. Datteren til R. Moshe Goldschmid kom ut av skapet hvor hun hadde gjemt seg, bare for å se faren hengende over en brennende primus. Øyehulene hans var tomme. De hadde skåret ut øyeeplene.

Jødene tryglet om barmhjertighet, men det var ingen nåde å få. Under ropene vi kjenner så godt nå, «Allahu akbar» (Allah er den største) og «Itbah al Yahud» (slakt jødene) ble de torturert og slaktet ned, gamle mennesker, småbarn, kvinner. Blodet rant bokstavelig talt i gatene.

Det skal nevnes at et lite antall arabere, blant mange tusen, gjemte noen av jødene, og derfor reddet deres liv.

Terroren spredte seg i hele landet, og i alt ble 133 jøder drept i denne voldsbølgen, av dem 67 i Hebron. Det lille jødiske samfunnet i byen flyttet stort sett til andre steder, og Hebron var etter 1929 nesten tom for jøder. En og annen familie prøvde å få livet i gang igjen, uten særlig hell. Delingsplanen i 1947 tvang også disse til å forlate byen.

Transjordan (senere Jordan) okkuperte området i 1948, og forsøkte å slette alle spor etter jødisk tilstedeværelse. Det jødiske kvarteret ble jevnet med jorden, og ruinene av Avraham Avinu-synagogen ble brukt som stall for sauer og geiter.

Men i 1967, gjenerobret Israel Hebron. Shlomo Goren, sjefsrabbi i IDF dro selv til Makpelah-hulen og åpnet portene og heiste det israelske flagget over bygningen. En liten gruppe aktivister fikk adgang til å leie Park Hotel, og begynte arbeidet for å reetablere jødisk tilstedeværelse i denne historisk viktige byen. Det opprinnelige jødiske kvarteret var fullstendig ødelagt.

Alle israelske regjeringer skal ha hatt som mål å reetablere det jødiske samfunnet i Hebron. Det ble etablert en ny by like ved Makpelah-hulen, Kiryat Arba, som er det historiske navnet på byen før den ble kalt Hebron. Men regjeringen som tok initiativ fulgte ikke opp, og det gikk svært sent med byggingen. I dag har byen rundt 7.000 innbyggere, og har noen av Israels fineste utdanningsinstitusjoner.

Synagogen ble etter mange og harde tak med uvillige regjeringer, gjenoppbygget i 1980, og i området rundt er det blitt bygget en del boliger, en barnehage og en yeshiva. Kommunens kontorer ligger også her. I 2001 ble en liten baby myrdet, og som flere ganger etter terror, ble folk ansporet og man gjorde igjen krav på sine eiendommer og begynte bygging.

Vi besøkte Noam Arnon, talsmann for det lille jødiske samfunnet i byen. Det var påfallende hvor avgjort han var i sitt svar da vi spurte hvordan vi kunne hjelpe jødene i byen. Senter mot antisemittisme sender tidvis penger for å hjelpe til. Men penger var ikke primært det Arnon ønsket.

Han viste oss et kart over byen, som viser hvordan araberne har tilgang til 98 % av byen, mens jødene kan bevege seg i kun 3 %. I det jødiske bittelille området går en hovedgate, Kong Davids gate. Denne kaller araberne Shuhada-gaten. Shuhada betyr «martyr» på arabisk. Gaten har med andre ord fått navn etter de araberne som har myrdet jøder, slik araberne (mis)tolker ordet.

Det er en bevegelse på gang for å få gaten gjenåpnet (israelerne stengte den for arabere av sikkerhetsgrunner.) Palestina-arabere og deres sympatisører har store mengder demonstranter som holder seg i nærheten og viser sin tilstedeværelse. Det jødene først og fremst ønsker, er at noen som støtter dem i deres krav om jødisk tilstedeværelse i denne for dem viktige byen, kunne komme og bare være der med dem, vise at noen støtter dem, demonstrere overfor det internasjonale samfunnet at jødene med sin rundt 4000 år gamle tilstedeværelse i byen, også har rett til å være der. Det jødiske samfunnet i Hebron kan kontaktes her.

Som Arnon sa: – Vi hater ikke araberne. Vi ønsker dem ikke bort. Vi vil bare leve her uten å risikere å bli drept. Dette er vår historiske grunn.

Det er i dag sterkt overtall av soldater. Rundt 4 soldater må til for å beskytte én jødisk person i byen.

At bussen vi kjørte med hadde skuddsikre ruter og sideplater, ble for øvrig nevnt i en bisetning av den vennlige mannen som brukte en masse av sin tid og viste oss vei på busstasjonen. Før han løp videre for å rekke sin egen buss, spurte vi om det ikke var farlig i Hebron. – Joda, men man beskytter seg, sa han smilende, og dro opp dressjakken så vi kunne se pistolhylsteret den skjulte. Only in Israel.

Tilbake til kysten var vi invitert til et norsk-jødisk par bosatt omtrent midt i Tel Aviv. Her er husene svært små, ettersom de opprinnelig var bygd som midlertidige boliger for flyktningene fra Jaffa i 1920 og 21, da araberne angrep jødene, og mange flyttet til Tel Aviv. I et hus som nå hadde form omtrent som en container, bare litt større, viste de hvor veggene hadde stått den gangen bygningen ble reist. Det var bare ett rom. Her spiste og sov man. Toalett var bygd vegg i vegg, men man måtte ut for å komme inn dit. Nå var det en grei stue med kjøkkenkrok, et par soverom og et bad. Alt på ett plan.

Paret praktiserte messiansk tro, det vil si at hun var kristen, han var messiansk jøde. Jødene liker ikke misjonærer, mens enhver kristen er pålagt å gjøre alle folkeslag til disipler, og messianske jøder blir sett på som overløpere. Ingen lett stilling å være i, selv om det selvsagt er trosfrihet i Israel.

Men det var en interessant og hyggelig opplevelse. Vi fikk et innblikk i noen spesielle synspunkter og traff hyggelige mennesker og spiste god mat med god drikke.

Noe av det som gjør Israel og jødene spesielt, er den varmen man omsluttes med, ofte av helt fremmede mennesker, når de får følelsen av vår støtte. I Tel Aviv møtte vi denne gangen en servitør på en restaurant i Bograshov-gaten, en lang handlegate som går nesten fra stranda og Ben Yehuda-gaten opp til et kjøpesenter ved King George. Gaten har mange bra restauranter, og litt avhengig av hva man trenger av påfyll, får man det man ønsker her.

Simon, en ung mann på 25, var født i Mexico, men hadde gjort Aliyah – immigrert til Israel – for fem år siden. Han hadde hørt om den økende antisemittismen i Norge, men ble blank i øynene da han fikk høre hva vi drev med. Det er en uhyre spesiell opplevelse som varmer. Det er noe genuint, noe du føler mer enn du ser, en kontakt som oppstår, en forståelse. Vel var han en ung mann, men han hadde vel også, som så mange andre jøder, opplevd å føle seg uønsket og utenfor.

Men her i deres eget land, føler de seg hjemme, om de er ortodokse av alle de varianter over temaet man ser i Israel, eller om de er i tilsynelatende motsatt ende av skalaen og sier de ikke tror, men likevel er sint på en Gud som kunne tillate Holocaust. Og så alle de imellom; sekulære og troende, tradisjonelle og nymotens, og araberne som er glade for å være innbyggere i dette landet som lyser som et demokratisk fyrtårn i regionen.

En av dem fikk vi møte mens han var fungerende ambassadør i Norge, George Deek. En intelligent, patriotisk og hyggelig representant for det moderne, men samtidig eldgamle Israel. Helt fra Josvas dager, da Rahab, kvinnen fra Jeriko, reddet de to jødiske speiderne fra å bli drept av hennes landsmenn, og fikk bo med hele sin slekt blant Israels folk som tegn på takknemlighet, har Israel strukket ut en hånd til vennligsinnede ikke-jøder. Ved Holocaust-museet Yad Vashem er det plantet trær til minne om mennesker som har hjulpet jøder i vanskelige situasjoner og reddet liv. På mange måter er dette symbolsk for Israel. Et lite, arbeidsomt og dyktig folk, et eksempel for sine omgivelser.

Den dagen omgivelsene forstår dette, vil mye kunne skje i Midtøsten. På mange måter er anerkjennelse av Israel en nøkkel til fremgang. Kurdernes beundring for Israels eksempel er et godt tegn. Israel gir mersmak, og som alltid sier vi: – Next year in Jerusalem!

 

 

 

foto: Willy Gjøsund