Kommentar

Av Bryngelsson

En som besøker Israel i dag, tror kanskje han vil møte hat og uforsonlighet, for ikke å si blodtørstige, hevngjerrige, retthaverske jøder. Virkeligheten viser seg å være en ganske annen.

Den som besøker landet, og særlig Jerusalem, får et mye mer nyansert inntrykk enn det man stort sett får i norske medier. Det er paradoksene man først og fremst blir slått av. Ytre sett kunne Jerusalem, og enda mer Tel Aviv, vært en hvilken som helst vestlig storby. Israelerne ser ut som oss, oppfører seg som oss. De er like hissige i trafikken, like sosiale og travle, like kultur- og historieinteresserte – eller bare opptatt av de nære ting. Noen er også oppgitte, trøtte av å høre de samme nyhetene, av at ting hverken blir bedre eller verre.

Det er det vanlige i det uvanlige. Den aktuelle situasjonen og omgivelsene gjør at både fastboende og besøkende hele tiden er litt på vakt. Det kan godt hende du ser sprengstoffeksperter i arbeid i gaten der du bor, tilkalt for å uskadeliggjøre en mystisk pappeske. Du står og venter og holder for ørene. Når smellet låter som et kraftig poff, er pakkens innhold uskyldig. En bombe ville laget et adskillig heftigere drønn og vindusrutene kunne blitt blåst ut.

Fra flere av Jerusalems forsteder kan man se over til palestinske landsbyer, det er bare noen hundre meter imellom. Enkelte utsatte steder er det satt opp beskyttelsesmurer mot snikskyttere. Det høres ofte skyting om kveldene, som regel skyting i lufta for å feire et eller annet, eller for å få ut litt aggresjon. Det er det normale oppi det unormale som kjennetegner livet nær de palestinske områdene i Jerusalem. I Tel Aviv, som ligger ute ved kysten, råder en annen og mer avslappet, mer europeisk atmosfære. Det kunne like godt vært en italiensk eller gresk by.

Jerusalem er Israels smeltedigel og nervesenter. Her ristes jøder og palestinere, kristne og muslimer sammen. Spenningene man er vant til å høre om, er det vanskelig å få øye på i hverdagen. Det finnes jødiske bydeler, mer og mindre ortodokse, mer og mindre liberale, det er arabiske/palestinske bydeler og det er blandede bydeler. Ikke alltid lett å se forskjell. Selvfølgelig forekommer det sammenstøt mellom steinkastende ungdommer og israelsk politi, og jødiske bosettere som tar seg til rette, men i det store og hele hersker det fred og fordragelighet.

Jerusalems gamleby er liten og inndelt i fire historisk definerte deler: en armensk, en kristen, en jødisk og en muslimsk. Gatene er trange og travle gater og det er masse turister. De fire bydelene møtes på midten der hvor romerne hadde sin Cardo, byens hjerte, samlingsplass og marked. Cardoen er bevart i form av søyleganger og ruiner i og under dagens gamleby, som ellers for en stor del består av orientalske basarer, trange smug med små butikker og ivrige selgere.

Her omgås folk av ulike folkeslag og trosretninger, selv om arabiske handelsmenn nok er i flertall. Handel er viktigere enn politikk. Det gjelder også for Israel for øvrig. Landet er avhengig av sin palestinske arbeidskraft, og palestinerne er avhengig av sine jobber i Israel. Det er ikke uvanlig å støte på arabere, muslimer, palestinere i Vest-Jerusalem heller. Mange palestinere er drosjesjåfører, jobber på kafeer og restauranter og i butikker.

På gaten kan man se israelske soldater med automatvåpen over skulderen spasere uanfektet forbi hijabkledde kvinner, og omvendt. Soldaten du ser, kan godt være nyinnvandret og kommer for eksempel fra California for å gjøre en innsats for det israelske forsvaret. En ung jente som ikke ser eldre ut enn en norsk videregåendeelev, er kanskje underoffiser i hæren. Unge soldater sprader flokkevis omkring og nyter fridagen. Jentene blant dem lar seg villig fotografere av turister. Våpen er man så vant til at det affiserer dem ikke. Mange steder er det sikkerhetskontroll, ved inngangen til kjøpesentre, butikker, restauranter og museer, og særlig på steder hvor det har vært tilfeller av selvmordsbombing, ved de mest populære utendørsmarkedene.

Blant vanlige folk er det tendenser til oppgitthet, konflikttretthet, men også trass. Israelerne har en egen energi. Men det mest fremtredende er det sterke fellesskapet og samholdet, som er tuftet på jødenes lange historie som forfulgt folk og dagens situasjon som beleiret land, samt på religionen og dens tradisjoner. Sabbaten innledes med et stort måltid med familie og venner fredag kveld. Lørdag morgen samles man i synagogen.

Beleiringstilstanden er også en mental tilstand. Man er i beredskap, enten det er mot steinkastende palestinere eller det er mot påstått vennligsinnede nasjoners kritikk. Israelerne er vant med å skille på venn og fiende. Samtidig er de et gjestfritt og inkluderende folk. En fremmed med åpent sinn blir tatt vel imot og får ta del i tradisjoner og dagligliv. Opplevelsen av å være i Israel og omgås israelere er preget av solidaritet. Israelerne tar vare på hverandre. De vet at tilværelsen er skjør. De mobiliserer i krisesituasjoner, og står last og brast med sine egne.

Bordingen av Gaza-konvoien fikk fra første stund bred mediedekning i Israel. Nesten hele nettutgaven til Jerusalem Post og Haaretz var avsatt til saken. Opinionsdannere innså straks hvilket PR-kupp dette var for Hamas og tilsvarende katastrofe for Israel. Israelske eks-militære og andre eksperter sto frem på rekke og rad med forklaringer og kritikk av sine egne. Var etterretningen på forhånd mangelfull? Var aksjonen dårlig planlagt? Hvorfor tok det så lang tid før myndighetene fikk mobilisert informasjonsapparatet? I Israel er det ingen mangel på en kritisk offentlighet, heller ikke når det gjelder de militære. Verdens mest demokratiske militærvesen, ifølge Bernard Henri-Levy, som tilfeldigvis gjestet landet da aksjonen skjedde.

Det israelske samfunnet og sterke fellesskapet er bygd på en felles identitet og tradisjon som ingen andre har. Den står i klar kontrast til oppløsningstendensene i vårt hjørne av Europa, hvor verdier står lavt i kurs og tradisjoner er på billigsalg. Israelerne er vant til å leve på usikker grunn og har stor evne til å takle motgang. Utenverdenen gjør lurt i ikke å undervurdere dem.