Kommentar

Da omstendigheter nylig brakte meg til Tel Aviv og Jerusalem for å møte noen kolleger, var det min første reise til Israel på tolv år. Tatt i betraktning alt som er skjedd i mellomtiden – den andre intifadaen, 11. september, byggingen av sikkerhetsbarrièren mot Vestbredden, Hamas’ valgskred, økonomiske nedgangstider og geopolitiske endringer – virket det som en evighet siden 1998. Ville jeg komme til å merke stor forskjell?

En ting som slett ikke har forandret seg i mellomtiden, er den vitaliteten og selvtilliten dette samfunnet utstråler, alle problemene til tross. Den utålmodige no bullshit-holdningen man møter mange steder og som så lett forveksles med uvennlighet, vitner om en befolkning som har viktige ting fore og ikke vil heftes med bagateller eller tåpeligheter. Den store profesjonaliteten og det faglige nivået landets høyteknologiske og akademiske sektor besitter, får en til å tenke at det ikke er en makt i verden som kan kue dette folket, som utviser en nærmest trassig fremtidstro, enda så herdet det er av en brutal virkelighet som er langt mer erkjent enn i Europa. Butikker som selger souvenirer og annet ræl, tilbyr også T-skjorter med påskriften «Don’t worry, America: Israel is behind you», og man sitter nesten med inntrykk av at det ikke bare er sagt i spøk.

Kontrastene er store mellom Israels to største byer, såvel geografisk som kulturelt. Moderne og pulserende Tel Aviv, beliggende ved havet med sine lange strender og varme, fuktige luft, på trygg avstand fra konfliktområdene i fravær av luftbårne våpen, er landets økonomiske og kulturelle hovedstad. Den viser større tegn til hedonisme og livsnytelse enn man finner i den steingamle politiske og religiøse hovedstaden Jerusalem, et av de mest omstridte stedene i regionen, der det ligger oppe i den tørrere og noe kjøligere høyden blant helligdommer og monumenter ved våpenhvilelinjen fra 1949. Mens de ortodokst kledde er relativt sjeldne å treffe på i Tel Aviv, ses de svært hyppig i Jerusalem. Man får følelsen av at de ortodokse som ikke skyr den pågående konflikten, hva enten de er nybyggere eller borgere av Jerusalem, har tatt på seg en bufferrolle mot palestinerne, som noen slags frontsoldater, slik at Israels produktive sektor får holde på mest mulig uforstyrret (en situasjon som finner en slags parallell nordpå med travle Haifa og Golan-høyden mot Syria med sine nybyggere og kibbutzer).

Det er Bar Mitzvah idet jeg ankommer Jerusalem, et jødisk ritual feiret omtrent ved tolv års alder som markerer at den unge får større moralsk og rettslig ansvar. Trafikken er tett, og i nærheten av Klagemuren er festlighetene høylydte. Aldrende herrer med langt skjegg danser lidenskapelig energisk, og smiler som lykkelige bruder. En førtiårig mann som normalt ville ha brakt tankene hen på en grå kontorfunksjonær, markerer høytideligheten ved å dælje løs på en tromme som om det stod om livet. Det gjør det jo kanskje for alt jeg vet. Alt sammen uvanlige og imponerende manifestasjoner av energi og egenart for en mer behersket og diskret fremtonende nordboer. Idet jeg spør en mann om forklaring på betydningen av de forskjellige artefaktene benyttet under feiringen, får jeg en høflig og krystallklar redegjørelse på perfekt engelsk. Jeg merker et sterkt fellesskap i måten å tenke på, men likevel en avgrunn mellom våre identiteter. Det slår meg at menneskene rundt meg på samme tid er uhyre moderne og svært konservative.

Spaserende rundt i Øst-Jerusalem eller de muslimske delene av Jerusalems gamleby og andre tettsteder, føler man som vestlig besøkende ingen særlig utrygghet, uansett til hvilken tid på døgnet. Det kan selvsagt ha sammenheng med at grupper av årvåkne israelske soldater bevæpnet med maskingevær er stasjonert rundt omkring på strategiske steder. Etter drapene på de fire israelerne på Vestbredden den 31. august, øker soldatene en smule i antall, deres blikk er noe mer flakkende, og det virker som om fingrene deres er et par hakk nærmere avtrekkeren, men det er ingen betydelig økning i spenningen på israelsk territorium dagen etter hendelsen, man værer ingen umiddelbar fare. Folk er mest opptatt av å leve sine daglige liv. Idet nyheten om ugjerningen blir kjent er jeg i et jødisk område, og kan således ikke bevitne den umiddelbare muslimske reaksjonen.

Siden det er Ramadan, er det relativt rolig i gatene på dagtid. Eneste uvanlige irritasjonsmoment er all spyttingen som skyldes de mest nidkjæres oppfatning om at drikkeforbudet også omfatter svelging av ens eget saliva. Så snart mørket faller på, fylles gatene og restaurantene opp med folk, i sistnevnte tilfelle nesten bare av menn, mat selges i store kvanta langs gatene, og både tørste og røyksugne får skylt i seg sine etterlengtede fluider. Feiringen av muslimenes hellige måned er også grunnen til at en forståelsesfull soldat med maskinpistol på post i enden av Aqbat e-Saraya ikke lar meg, som ikke er muslim, komme opp på den tilstøtende Tempelhøyden, hvor de to store moskeene ligger. Man ønsker for all del å unngå provokasjoner og uroligheter. Det hersker altså orden, men spenningen er like under overflaten.

Den største visuelle forandringen siden forrige besøk, en forandring som jeg får vite skjøt fart etter 11. september, er at praktisk talt alle muslimske kvinner, jenter ned til prepubertal alder inkludert, bærer hijab. De lange, teltlignende slørene som dekker kroppen er også blitt særdeles vanlige. Det er derimot veldig langt mellom niqabene, som bare har en smal sprekk der øynene sitter. Varianten som dekker halsen helt opp til haken bæres sjeldnere av eldre kvinner, som ofte nøyer seg med bare å dekke selve håret. Tankevekkende er det uansett at dette kvinneundertrykkende plagget, som nesten ingen bar for tjue år siden, nå er allestedsnærværende. Så sterk er altså fundamentalistenes innflytelse over mennesker som tilsynelatende ikke er brennende politisk engasjerte, ei heller i sin øvrige adferd særlig fremmede på meg. Det vrimler av ektepar hvor hun er tildekket og han er kledd på moteriktig, vestlig vis. Konformismen er slående, og det ligger i kortene at intet sivilsamfunn ville tatt i forsvar et individ som våget å trosse denne religiøst begrunnede forordningen.

Gitt at det knapt er mulig å oppdrive en drosjesjåfør sentralt i Jerusalem som ikke er av arabisk herkomst, til tross for at mange jøder gjør enkelt og manuelt arbeid, er det med en viss uro over praktiserende muslimers uunngåelig lave blodsukker at jeg setter meg inn i en drosje i timene før solnedgang. Men de aller fleste av dem er i beundringsverdig godt humør, selv etter at prisen på turen er forhandlet ned til kurant nivå. En sjåfør tar en time før solnedgang farvel med en kunde på noe som høres ut som brukbart russisk. Jeg setter meg inn i bilen, hvis baksete er fullt av mat han ennå ikke kan røre. Med sedvanlig arabisk gjestfrihet viser han alt annet enn tegn til å prakke på meg sine egne regler, idet han tilbyr meg en stor klase druer han tar ut av en pose. Han viser seg å være universitetsutdannet, og han taler foruten russisk også engelsk, fransk og hebraisk, i tillegg til sitt arabiske morsmål. Han taler foraktelig om sine landsmenn på begge sider av muren, sier de ikke er interessert i noenting, at de aldri leser, at de sitter på ræva hele dagen og aldri legger to pinner i kors for å forbedre sin egen situasjon.

De fleste jeg møter er vennligsinnede, og det virker ikke som om det bare er fordi enhver vestlig person er en potensiell pengemaskin. Dog forekommer det et par ganger at unge gutter, som knapt kan være eldre enn ti år, reiser seg opp fra trappen foran huset sitt og gjør tegn til å stanse meg idet de sier «Stop, Muslim area!». Når jeg ignorerer deres verbale aggresjon og uanfektet fortsetter å spasere, går de over til å be om penger for at jeg skal få gå videre. Adferden virker programmert og unaturlig, og må være tillært av voksenpersoner. Jeg ber dem etterhvert ta sine egne penger og putte dem et sted der solen aldri skinner, men de følger insisterende etter meg helt til slutten av det kvartalet som jeg antar deres foresatte ikke lar dem gå ut av.

Besøk på Vestbredden, nærmere bestemt Betlehem og Jeriko, forløper også uten problemer av noe slag. Jeg får fornemmelsen av at det er vissheten om at jeg er en gjest som snart forsvinner derfra og i beste fall legger igjen endel penger, som utstyrer meg med tryggheten. Pipen ville trolig fått en noe annen låt om jeg flyttet inn i nabolaget, og fristelsen til å iføre seg svart hatt og frakk er ikke stor. Noen materiell nød av betydning er ikke lett å få øye på. De fleste jeg ser er velkledde og velfødde, butikkene er velutstyrte, slett ikke bare med nødvendighetsartikler, og den fattigdommen jeg observerer minner om Sør-Italias.

På veien tilbake fra Jeriko kjører jeg via et sjekkpunkt langs sikkerhetsgjerdet, fra Betlehem går jeg gjennom et annet langs det som der er en ca. ti meter høy mur. Man sluses inn i området hvor sikkerhetskontroll og sjekk av dokumenter finner sted. Det er sju-åtte palestina-arabere i køen foran meg, og det tar litt under fem minutter innen det er min tur. En israelsk soldat av etiopisk avstamning ser kanskje et halvt sekund på passet mitt og vinker meg videre. Man har ikke gjort særlige anstrengelser i retning av å gjøre dette stedet trivelig, men det er ingen påfallende uhyggestemning som minner om f.eks. den kalde krigen, og jeg gjenkjenner ikke beskrivelsen av «ydmykelsens mur». En viss utålmodighet og irritasjon drar jeg derimot kjensel på, men irritasjonen over ventingen er ikke vesenforskjellig fra den man føler i køen ved en hvilken som helst annen sikkerhetskontroll eller øvrig heftelse som virker unødvendig.

At en permanent, territoriell adskillelse av de to folkene ville være det beste for alle parter, virker nærmest opplagt. Og den kraftige nedgangen i terrorangrepene etter byggingen av muren, bekrefter det. Men det er ikke lett å se noen ende på konflikten. Ikke bare fordi den holdes i live både av Hamas og av jødiske bosettere (som tar seg til rette blant annet nær Betlehem på en måte som er både emosjonelt, arkitektonisk og på andre måter estetisk støtende), men også fordi konfliktens intensitet er såpass lav at det vanskelig kan være noen høyt prioritert oppgave for andre enn de involverte å løse den. Med tanke på avstanden mellom de hissigste og samtidig innflytelsesrike partenes krav, samt hvilke uforutsigbare omveltninger store, nye inngrep av politisk eller militær art kunne avstedkomme, fremstår status quo slett ikke som noe dårlig alternativ. Velvilje mellom jøder og arabere forblir et individuelt elitefenomen, som helst finner sted i helt andre deler av verden enn denne, og en ansvarlig politikk kan neppe ha mye større ambisjoner enn å begrense skadevirkningene av dette historiske og i ordets opprinnelige forstand tragiske faktum.