Nytt

Av Hildegunn R. Egdetveit

Noe skjer i israelsk film, og det fanger verdens oppmerksomhet. Filmene greier å fortelle noe vanlig journalistikk sjelden gjør. Filmen «Ajami» er nominert til en Oscar i kategorien beste utenlandske film.

Den er spesiell, selv etter israelsk standard: Den er laget av en kristen araber og en jøde: Den foregår i et fattig, belastet område av Jaffa kalt Ajami, og det som er enda mer oppsiktsvekkende: skuespillerne er amatører som er trent og opplært av regissørene over flere år. Det gir filmen en egen autentisitet.

Dette dokumentariske preget ser ut til være noe som er i tiden: Ajami forener både spillefilmen og dokumentaren. Det gir filmen et rått, nakent preg. Ikke noe forskjønning.

Virkeligheten i Israel er «rå», det er nok å ta av. Kunstnerne er ikke opptatt av å moralisere, men å fortelle. Derfor er kunstnere som de to regissørene Israels for tiden beste ambassadører.

Filmen utspiller seg i kvarteret Ajami i oldtidsbyen Jaffa/ Yafo ved Middelhavet som i dag er en del av metropolen Tel Aviv -Yafo. Tel Aviv ble grunnlagt på sanddynene like nord for Jaffa i 1909, og feiret således i året som gikk sitt hundreårsjubileum. Jaffa har blandet arabisk-jødisk befolkning, og har vært kjent for sine nattklubber, spillebuler og høye kriminalitetsfaktor. I dag er Jaffa også kjent for sine gode restauranter, spennende teatre og gallerier. Det fargerike loppemarkedet som strekker seg over flere gater ved inngangen til byen er et populært sted å besøke for folk fra hele landet.

Dagens utvidede restaureringsprosjekt i Jaffa har allerede ført til at boligprisene har steget dramatisk de siste årene. I nabolaget Ajami er ikke restaureringen kommet langt. Ajami er fortsatt et nedslitt, fattig og kriminelt belastet kvarter. Så det er nok ikke denne delen av Jaffa som hittil har tiltrukket seg mest turister, men det er noe som kanskje kommer til å endre seg med denne filmen.

Filmen er både skrevet og redigert av to unge israelere, Scandar Copti, kristen arabisk, og Yaron Shani, jødisk. Disse to filmskaperne har på en glimrende måte klart å lage en film som beskriver på en hjertevarm måte de menneskelige reaksjonene på de komplekse konfliktene i dette multietniske nabolaget; mellom jøder og arabere, mellom muslimer og muslimer, mellom kristne og muslimer, mellom israelske arabere og slektninger fra de okkuperte områdene.

I en triller av et handlingsforløp med spennende overganger blir vi først vitne til et drap på feil person, som fører til spørsmålet om blodhevn mellom to storfamilier, politijakt på narkolangere, forbudt kjærlighet med mer.

Og ikke tro at den store politiske konflikten blir utelatt! Så visst ikke!

Den politiske konflikten ruver med sin stumhet gjennom hele filmen, som en sterk understrøm. Den israelske filmkritikeren og filmhistorikeren Ariel Schweitzer sa det sånn (Haaretz Magazine, 20.11.2009); «This is an important work just because it doesn’t declare itself from the outset as a political movie, but arrives at the political via the mundane, the human scale, by means of exposing the complexity of the intertwining lives of Arabs and Jews in Jaffa».

Ingen politiske pekefingre blir hevet. Derfor er denne filmen et mesterstykke.
Til Heather Sharp (newsvote.bbc.co.uk., 23.10.2009) sa regissøren YaronShani; «It is not about who is bad and who is good, who is guilty and who is a victim, it’s about human beings who have to live in this reality. Everybody sees this reality in a different way».

Og det er akkurat det disse to regissørene klarer å vise i filmen ved å spille noen av sekvensene flere ganger sett fra ulike synsvinkler, med ulike briller.

På meg hadde dette sikkert den forventede effekten: Eye opening!

«Ajami» er den første israelske filmen som benytter arabisk som hovedspråk.

Jeg har sett filmen med hebraisk oversetting, og mener bestemt at den engelske (eller norske) oversettelsen burde indikere hvilket språk som blir snakket, hebraisk eller arabisk. For språket i filmen blir en dimensjon i seg selv. Tilskuerne i kinosalen den dagen jeg så filmen her i Jerusalem, var en blanding av jøder og arabere. Mange ganger brøt folk ut i høy latter tydelig moret av måten den moderne hebraiske slangen krydret det arabiske språket.

Skuespillerne er virkelig et kapittel for seg selv. De fleste er amatører, plukket ut blant menneskene som bor i Ajami, og instruert til improvisere i Shani og Coptis regi.
Men det triste er, som Jay Weissberg peker på i variety.com (22.5.2009), at det er liten sannsynlighet for at denne filmen blir vist i andre land i Midtøsten på grunn av den arabiske verdens boikott av alt som er israelsk. Derfor går også en stor gruppe mennesker som er berørt av konflikten glipp av den mest intelligente typen kritikk som finnes av okkupasjonen.

Hildegunn R. Egdetveit, Jerusalem, 10.2.2010