Sakset/Fra hofta

Av Hildegunn R. Egdetveit

Jeg har i nesten alle de årene jeg har bodd her hatt en litt sær hobby; jeg ”intervjuer” arabiske drosjesjåfører om Situasjonen, som vi kaller det. Jeg ønsker å vite hva de egentlig ønsker, araberne som lever under israelsk styre i dag.
Først spør jeg hvor de kommer fra. Mange bor nord for sentrum, i Shuafat og Beit Hanina, i de østlige bydelene på Oljeberget og Silwan, eller inne i selve Gamlebyen, og selvfølgelig i kvarterene nord og øst for Gamlebyen. I sørøst bor araberne i landsbyene Jabel Mukaber og Sur Baher. Mange av sjåførene jeg snakker med kommer fra Sur Baher. Landsbyen ligger like ved kibbutzen Ramat Rachel. Faktisk er mange fra denne landsbyen i dag sysselsatt på kibbutzens hotell, festlokaler og sportsanlegg. Den grønne linjen fra 1967 går mellom landsbyen og kibbutzen. Man kan fortsatt se bunkersene fra den tiden da man heller ikke hadde drømt om at ”fienden” i 2010 skulle gå rundt med ordet ”Betjening” på ryggen og lage cappuccinoen du bestiller på kaféen. Men sånn er det i dag.

En eldre sjåfør, la oss kalle ham Mohammed, fra Gamlebyen, fortalte meg at han gruer for den dagen de palestinske myndighetene overtar i de østlige byområdene. Han frykter at han og familien vil få det vanskelig. Han har kone og syv barn. Når et av barna blir sykt kan de ta barnet opp til Hadassah-hospitalet på Scopusfjellet og vite at barnet er i de beste medisinske hender – uten at det koster dem noen som helst. Dette er bare en av fordelene ved å ha israelske identifikasjonspapirer. Hvis han selv blir syk, vil han få sykepenger i tillegg til medisinsk behandling. Han tror ikke han vil få det under et PA-styre.
En annen hyggelig sjåfør jeg pratet med var Mustafa. Det er en stund siden nå. (Jeg husker at han kjørte meg til konsert med Mercedes Sosa. Det var en fantastisk opplevelse. Hun døde bare et år senere, i 2009). Mustafa fortalte at han bodde med kone og barn i Amman. Amman? Jeg visste ikke at det går an, sa jeg. Jo da, han pendlet til Amman og levde veldig godt på sin israelske lønn siden levekostnadene er mye lavere der.
Israelske arabere kan reise temmelig fritt mellom Israel og PA-styrte områder og Jordan. Jeg sier temmelig, for det er sikkert ikke uten restriksjoner. Ahmed, bilmekanikeren min, drar ofte med familien til Jericho som ligger innefor de PA-administrerte områdene. Han har kjøpt seg feriehus der. Kanskje jeg takker ja til å bli med ham og familien dit engang. De har invitert meg flere ganger.

Det er lett å komme i snakk med sjåføren når man likevel sitter der, sammen i en bil et lite stykke tid. Man får en slags nærhet som gjør at praten går lett. En middelaldersk blond skandinav virker sikkert ikke særlig truende….

Inntrykket jeg har er at veldig mange arabere i Israel og Israel-kontrollerte områder faktisk har det ganske bra, sånn i den upolitiske hverdagen. Ting fungerer. De ønsker økonomisk trygghet for seg og familien, skole for barna og kanskje en pilgrimstur til Mekka hvis de får råd til det.
Her om dagen snakket jeg med Said fra Beit Hanina. Han sa at han absolutt ikke hadde noe ønske om å leve under det korrupte PA-styrets kontroll, og slettes ikke under ekstremistene Hamas. Vi ojjet oss begge over at ekstremister på begge sider er med på å ødelegge utsiktene for normalitet i området. Han syntes det ville være best om det ble en løsning mellom Israel og Jordan. Jordan har et stabilt styresett og flertallet av befolkningen er palestinske arabere. De har til og med en palestinsk dronning! Han tror det ville bli en mye mindre blodig og mye tryggere overgang enn å opprette en ny stat med PA/Hamas. (Jeg syntes ikke det var så greit å begynne å snakke om ”Svart september” akkurat da, for det er noe vi ikke snakker om, det at ca. 20.000 palestinske arabere ble drept av den kongelige jordanske hæren i september 1970, under kommando av den nåværende kongens far. ”Black September”.)
Nader på bilverkstedet sa noe lignende; dersom det blir en ny stat på Vestbredden under PA, vil det ikke gå lang tid før det vil bli en fusjon med Jordan. ”Vi er samme familie”, sa han.

Om man liker det eller ikke, er det kanskje slik at Israel bidrar til økonomisk stabilitet og trygghet for mange palestinske arabere, og visa versa. Said sa at de syv siste årene hadde bidratt til en stabilitet og ro som man aldri har opplevd før. Som sagt, ting fungerer. Og dette på tross av grupperinger på begge sider som lager bråk, i Sheikh Jarrah, i Silwan og andre steder. Man venter på utspillet av de politiske ledernes høye spill om Jerusalems framtid. Skal byen bli delt, skal den ikke bli delt? Men er det noen som spør disse menneskene hva de egentlig vil? En ting står temmelig klart for meg: vanlige palestinske arabere vil ha individuell frihet, og det får de i dag som israelske borgere til en viss grad, selv om de bor hjemme i landsbyen under stammehøvdingens, mukhtarens vinger. Jeg tror ikke de vil oppleve den samme friheten de har i Israel i noen av de muslimske landene.

I fjor engang oppdaget jeg en enslig stemme blant alle journalistene i området:
Den muslimske sekulære journalisten med en fortid i Arafats presseavdeling, nå journalist i Jerusalem Post, Khaled Abu Toameh.

Det er med beklagelse, kjære document.no-lesere, at dere ikke er blitt kjent med Khaled Abu Toameh på et tidligere tidspunkt! Khaled er en uredd journalist som skriver om bl.a. det å være araber i Israel i dag. Han legger det meste ut på facebook, og i en artikkel han skrev for nøyaktig en måned siden, stilte han det samme spørsmålet:

Er det noen som spør hva den palestinske araberen egentlig vil, hva han ønsker for framtida? For eksempel, om Jerusalem skal deles en gang til?

Khaled Abu Toameh:

“Redividing Jerusalem will result in the establishment of checkpoints and border crossings inside many parts of the city. Jews and Arabs will find themselves confined to their homes and neighborhoods, which will be surrounded by security barriers and checkpoints.
In addition, the negotiators must concede the possibility of asking the Arab residents of the city about their preferences. There is no reason why more than 200,000 Arabs in Jerusalem should be denied the right to voice their opinion on a matter that has a direct effect on their lives and future.
This can be done through a referendum where the Arab residents would be asked if they would like to live in a divided city under the rule of the Palestinian Authority or Hamas. Most likely, a majority of the Arab residents would say that they prefer the status quo to the other options.
Most Arabs in the city prefer to live under Israeli rule for a number of reasons. First, because as holders of Israeli ID cards they are entitled to many rights and privileges that Palestinians in the West Bank and Gaza Strip don’t enjoy. They include freedom of movement and social, economic, health and education services that Israeli citizens are entitled to.
Redividing Jerusalem means bringing either the Palestinian Authority or Hamas into the city. The Arab residents of Jerusalem have seen what happened in the West Bank and Gaza Strip over the past 16 years and are not keen to live under a corrupt authority or a radical Islamist entity.
Over the past few years, many Arab residents of the city who used to live in the West Bank have abandoned their homes and returned to Jerusalem. They did so mainly out of fear of losing their rights and privileges as holders of Israeli ID cards.
But many of them also ran away from the West Bank because they did not want to live in territories controlled by militiamen, armed gangs and corrupt leaders and institutions.
These are only some of the reasons why Jerusalem can’t be redivided, at least not under the current circumstances. Instead of talking about tearing the city apart, it would be better if the negotiators started thinking of ways that enable Jews and Arabs to share, and not divide, the city.
Those who think that Jerusalem can be split into two are living in an illusion and clearly do not know what they are talking about. Palestinian Authority president Mahmoud Abbas, like most Palestinians, is aware of this reality. However, that is not going to stop him and others from continuing to demand that eastern Jerusalem become the capital of a Palestinian state.
No one asked the Palestinians in the West Bank and Gaza Strip before signing the Oslo Accords on 1993; will everyone really continue to ignore the opinion of the Arab residents of Jerusalem?”

Ask the Arabs of East Jerusalem: Should Jerusalem Be Redivided?
HYPERLINK «http://www.hudson-ny.org/1575/jerusalem-redivided» http://www.hudson-ny.org/1575/jerusalem-redivided

Dere som er på facebook og interessert i hva som skjer i Midtøsten, bør bli venn med denne modige mannen. Jeg lover at dere vil finne det han skriver for overraskende.
For meg representerer han håpet om normalisering mellom jøder og arabere her. I et mediabilde som ellers er preget av blodtørstige konfliktsøkende journalister, er han herlig politisk ukorrekt og anderledes.

Hildegunn R. Egdetveit, Jerusalem. 29.10.2010