Kommentar

Israel Media Watch gir ut to priser på det 11. året til journalister som kritiserer israelsk og utenlandsk presse på en uredd måte, ”til to personer eller organisasjoner som på en modig, meningsfull og kvalitativ måte har bidratt til mediekritikk i Israel.”?
På søndag ble navnet på de to vinnerne offentliggjort. Publikumsprisen gikk til den konservative satirenettsiden Latma, grunnlagt og ledet av Jerusalem Post-redaktøren Caroline Glick. Latmas satirevideo ”We Con the World”, en reaksjon på Gaza-konvoien i mai 2010, ble sett av fem millioner på YouTube ifølge Jerusalem Post.

Å gi den andre prisen til en arabisk journalist må vel betegnes som uventet og uforståelig for de som ikke kjenner så godt til det israelske mediebildet. Men det var ikke noe sjokk for oss som er faste lesere av Khaled Abu Toameh. Han fikk juryprisen for sin uredde kritikk av den israelske og den utenlandske pressedekningen av palestinske forhold. I begrunnelsen Israel Media Watch gav for tildelingen av prisen til Khaled Abu Toameh heter det, 3.1.10:

” Abu Toameh publishes articles and gives lectures which are typified by a very critical stance on the Israeli and the foreign media, which, he says, does not understand its role or the Palestinian issues which it reports on.”

Noen vil kanskje falle i den fellen å tro at Khaled Abu Toameh er en ”self-hating Palestinian”, men det inntrykket forsvinner så fort man har lest noen få av hans artikler. For man forstår snart at Khaled Abu Toamehs hjerte banker sterkt for den palestinske befolkningen som han selv er en del av. Han er kontroversiell, nesten unik i sin kritiske journalistikk. Han ble født i 1963 i Tulkarem av en israelsk-arabisk mor og palestinsk-arabisk far. Han bor i dag i Israel, og dekker de palestinske områdene for Jerusalem Post i tillegg til flere andre kjente faste oppdragsgivere, som think-tanken Hudson New York og NBC.

Khaled Abu Toameh kritiserer vestlig medier i Midtøsten. I en artikkel fra august 2010 trekker Khaled Abu Toameh en sarkastisk slutning når han forklarer hvorfor medier i Europa, USA og Canada ikke brydde seg om å skrive om den siste utviklingen i Jordan, der regjeringen har innført en ny lov som begrenser pressefriheten.

”Hvorfor risikere arrestasjon og utvisning for å skrive noe negativt om et arabisk diktatur, når man kan sitte trygt og godt i Israel? Kanskje de heller skulle skrive om været eller om naturvern?”

Han viser i artikkelen til vestlige korrespondenters dobbeltmoral i dekningen av Midtøsten- konflikten med historien om de syv palestinske universitetslektorene som ble arrestert av PA-myndighetenes sikkerhetstjeneste på Vestbredden noen uker før.

”Historien ble forsøkt solgt til over et dusin europeiske og nordamerikanske korrespondenter og avisredaktører. Men bare én utenlandsk journalist sa seg villig til å skrive om den. Fra de andre som ble spurt kom det forskjellige unnskyldninger for hvorfor man ikke ønsket å skrive om historien. Noen sa at de var redde for sin egen personlige sikkerhet hvis de skrev noe som kunne falle i dårlig jord hos PA’s sikkerhetstjeneste på Vestbredden. Andre skyldte på sine redaktører hjemme som mente at historien ikke var viktig nok….”

Abu Toameh forteller så om den palestinske journalisten i Ramallah som bestemte seg for å teste sine vestlige kolleger ved å servere de samme korrespondentene en lignende, men oppdiktet historie; om den palestinske universitetsprofessoren som ikke fikk innreisetillatelse til Israel for seg selv og sin kone og barn for å besøke kjente. De samme korrespondentene mottok denne ”historien” med begeistring. Dette var en ”great story”. Alle bortsett fra to ville skrive om den.

”Det hører med til historien at PA-myndighetenes sikkerhetstjeneste hadde nektet palestinske journalister og universitetsansatte å publisere noe som helst om de arresterte palestinske akademikerne. Universitetets rektor fikk også munnkurv og slo av mobilen sin for å slippe å svare på spørsmål fra journalister. Den palestinske pressen, som er PA-kontrollert, lot selvfølgelig være å rapportere noe som helst. Og man kan bare forestille seg hvilken reaksjon det hadde vært i internasjonal presse dersom de palestinske akademikerne hadde blitt arrestert av Israel”, skriver Abu Toameh.

Dobbelmoralen blant internasjonale pressefolk er ikke noe nytt. Midt på nittitallet var det ifølge Abu Toameh mange korrespondenter stasjonert i Jerusalem og Tel Aviv som nektet å publisere historier om politisk vanstyre, brudd på menneskerettighetene og den florerende korrupsjonen under Arafats administrasjon. (Fra ”Middle East’s Western Media. Hypocrisy, Double Standards Out of Control”, Khaled Abu Toameh, 13.8.2010, http://www.hudson-ny.org/)

Abu Toameh kritiserer PA-myndighetene. Om Arafats styre kan Abu Toameh sikkert en hel del om fra sin tid som journalist i PLOs talerør HYPERLINK «http://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Al-Fajr_(Palestinian_newspaper)&action=edit&redlink=1» \o «Al-Fajr (Palestinian newspaper) (page does not exist)» Al-Fajr (palestinsk avis som kom ut i Jerusalem i årene 1971-93).

Med over tretti års fartstid har denne modige journalisten og foreleseren utviklet seg til å bli en av de mest markante kritikerne av de palestinske myndighetenes politikk spesielt, og av den arabiske verdens politikk generelt. Men i tillegg kritiserer han altså europeisk og nordamerikansk presse for dens ofte misforståtte oppfattelse av hva som foregår i denne delen av verden.

Man kan lure på hva som er drivkraften bak hans tilsynelatende totalt uredde kritikk av de palestinske myndighetenes politikk; om den utbredte korrupsjonen, mangelen på demokrati og bruddene på menneskerettighetene. Han beskylder de palestinske myndighetene for å bygge fengsler istedenfor sykehus, for å undertrykke pressefrihet og ytringsfrihet, for å snakke med to tunger; man snakker fagert til Vesten og bidragsyterne på engelsk mens man hisser opp de stakkars palestinerne mot Israel på arabisk.

(“Israel’s Partners for Peace: What They Say in English vs. What They Say in Arabic”, 13.9.2010, HYPERLINK «http://www.hudson-ny.org/1539/palestinians-english-vs-arabic» http://www.hudson-ny.org/1539/palestinians-english-vs-arabic )

Khaled Abu Toameh om de som kaller seg ”pro-palestinere”. Heller ikke her er han nådig i sin kritikk.

”De som tror det er nok å hisse opp til hat mot Israel og spre antisionistiske materiale på internett eller arrangere ”Israel Apartheid Week” på universitetene, må tro om igjen…”

For å kalle seg pro –palestinsk bør man snarest aksjonere offentlig mot Fatahs og Hamas’ korrupsjon og brudd på menneskerettighetene.

”De som tør å stå opp og kjempe for endringer innenfor det palestinske systemet, og roper ut mot Hamas og Fatah at de skal slutte å drepe hverandre og heller gjøre noe som kan forbedre leveforholdene til menneskene de styrer over, de er ekte pro-palestinere. De som organiserer Israel Apartheid Week og kaller seg selv ”pro-palestinsk” skulle heller bruke pengene til å sende engelsklærere til palestinske landsbyer og flyktningleire eller observere brudd på menneskerettighetene under Hamas i Gaza, eller konfrontere muslimske fundamentalister som prøver å begrense palestinske kvinners rolle til matlaging, barneoppdragelse og tilfredsstillelse av ektemennenes behov.
Her er en idé: Bytt om Israel Apartheid Week med Palestine Democracy Week for å oppmuntre palestinere til å kreve en slutt på finansiell korrupsjon og politisk vanstyre.

”Pro-palestinske” aktivister i Vesten bryr seg tydeligvis ikke om reformer og god politisk styreform i de palestinske områdene. Det å delegitimere Israel og hisse til vold mot ”sionister” er viktigere for disse menneskene enn å bekjempe korrupsjon og vold i det palestinske samfunnet.
Å fortelle verden hvor ille og ondt Israel og jødene er, hjelper ikke palestinerne så mye som det ville hjulpet dem å kreve et bedre styresett og oppmuntre til utviklingen av en ung og ”ren” ledelse i de palestinske områdene.

Hvis den ”pro-palestinske” leiren i Vesten hadde brukt like mye krefter på å promotere moderasjon og et sivilisert samfunn blant palestinerne som de bruker på anti-israelske tiltak, ville de gjøre palestinerne en stor tjeneste. Det å rope anti-israelske slagord og organisere Israel Apartheid Week i USA og i Canada, gjør ikke en person nødvendigvis til en ”pro-palestinsk”. Men det å promotere en god styreform og reformer i de palestinske områdene gjør deg til pro-palestinsk.

Det å være anti-israelsk gjør deg ikke nødvendigvis til en ”pro-palestinsk” tilhenger. Men det å arbeide for sameksistens, fred og godt styresett, vil tjene palestinernes sak desto mer…..Tiden er inne for den pro-palestinske leiren i Vesten å revurdere sin politikk og taktikk. Tiden er inne for at denne leiren begynner å lytte til palestinernes virkelige stemmer, de stemmene som natt og dag roper ut om at de ønsker seg gode ledere og en slutt på lovløsheten, anarkismen og korrupsjonen.” (”What Does «Pro-Palestinian» Really Mean?”

17. 11. 2009, HYPERLINK «http://www.hudson-ny.org/921/what-does-pro-palestinian-really-mean» http://www.hudson-ny.org/921/what-does-pro-palestinian-really-mean)

Khaled Abu Toameh kan følges på facebook hvor han poster alt han skriver for Jerusalem Post, og på HYPERLINK «http://www.hudson-ny.org» http://www.hudson-ny.org hvor han har en fast spalte på tirsdager og fredager. Her finner man også de artiklene han har skrevet for hudson- ny de siste årene.

Er det noen som lurer på hva han ville sagt om den norske mediedekningen av Midtøsten dersom han hadde forstått norsk?

Hans oppfatning av den norske politikken i Midtøsten, kan vi kanskje få vite noe om siden Khaled Abu Toameh har sagt seg villig til å la seg intervjue av document.no i den nærmeste framtid.

Hildegunn R. Egdetveit bor og arbeider i Jerusalem. Hun er stringer for Document.no.
?

PAGE

PAGE 6