Kommentar

Jeg traff Khaled Abu Toameh på en kafé i den nye handlegaten i Mamila-området i Jerusalem. Jeg hadde gledet meg til denne samtalen fordi jeg var nysgjerrig på hva denne mannen er ”laget av”, en arabisk-israelsk journalist som skriver for en sionistisk avis og ser ut til å trives med det. Han dekker de palestinske områdene for avisen Jerusalem Post, som han også har gjort for andre internasjonale medier som NBC News, US News & World Report, og han skriver fast for Hudson Institute i New York. Han er en bereist mann som har forelest på flere universiteter i Nord-Amerika og Europa.

Khaled Abu Toameh ble den 20. februar i år tildelt Israel Media Watch sin Abramowitz-pris for mediakritikk for 2011 for sin dekning av de palestinske områdene.

Det var mye å snakke om: om det å være araber i Israel, om forholdene i de palestinske områdene, litt om Norge, og selvfølgelig om opprørene som har rystet den arabiske verden de siste ukene. Jeg hadde mange spørsmål.

Khaled Abu Toameh vokste opp i en liberal, tradisjonell muslimsk familie der barna i tre generasjoner har gått på den anglikanske skolen i Jerusalem. Bestefaren var en innflytelsesrik mann i ”den arabiske trekanten” der Israel er på det smaleste mellom Middelhavet og den grønne linjen fra ’67. Han husker at i bestefarens hus kom det ofte jøder på besøk. Den unge Khaled vokste opp med et tolerant livssyn med respekt for andre mennesker og andre religioner. Som journalist er det viktig for ham å være trofast mot disse prinsippene.

Han er en uredd journalist som tør å gå imot strømmen og være politisk ukorrekt hvis det strider mot hans overbevisning om at folket fortjener sannheten og ingenting annet. Han begynte som journalist for en PLO-orientert avis i Øst-Jerusalem. Han kom nært innpå de palestinske lederne på Arafats tid og så hvordan korrupsjonen florerte. Utenlandske korrespondenter ville ikke høre på ham. Det er fortsatt korrupte palestinske ledere og undertrykkingen av den palestinske befolkningen på Vestbredden og i Gaza som opptar ham mest.

Han er blitt truet på livet og blitt kalt ”self-hating Arab” av flere. Men han føler seg trygg som araber i Israel, og glad for at han kan komme tilbake til Israel etter en arbeidsdag på Vestbredden. Han sier at hans kolleger i Ramallah misunner ham det å kunne skrive hva han vil. Det er ikke pressefrihet på Vestbredden og i Gaza.

– Og jeg er ikke unik når jeg sier at jeg som araber har det bra i Israel. De fleste araberne i Israel har det bra. De aller fleste våkner om morgenen og er opptatt av sin daglige dont, av skole for sine barn og mat på bordet. For de fleste spiller det ingen rolle hvem som styrer landet, bare de har en trygg hverdag. Og israelske arabere har en tryggere hverdag enn noen andre arabere i området. Selv om araberne i Israel pr. i dag ikke har samme rettigheter og plikter som jøder. Men selv dét er å foretrekke framfor å leve under korrupte arabiske ledere andre steder. Hvis jeg hadde bodd i Ramallah eller Gaza, ville jeg tenkt meg om ti ganger før jeg hadde våget å snakke ut.

Mange israelske arabere er lojale israelere som gjerne skulle ha deltatt mer i samfunnet, underforstått hatt de samme plikter og rettigheter som jødene. Men ikke alle, for noen ønsker Israel bort fra jordens overflate. Men jeg skulle ikke hatt noe imot å avtjene mine år med samfunnstjeneste. Alle trenger ikke å være i militæret, men alle må bidra. På den måten kan vi få et mer balansert og likeverdig samfunn her i Israel.

Han smiler og fortsetter: ”Vi er så redde, både jøder og arabere, vi har levd så unormalt at vi er blitt redd for det som skulle ha vært det normale.”

Jeg forteller ham at Norge etter Oslo-avtalen har bidratt med store summer til det palestinske samfunnet. Og at det ifølge Arne Ørum (Morgenbladet, 25. februar) finnes ca. førti norske hjelpeorganisasjoner som er aktive blant palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Det overrasker ham, for han har ikke sett eller hørt noe særlig om spesifikt norske prosjekter i sin 28-årige tid som journalist på Vestbredden, og det syntes han er merkelig i seg selv.

– Jeg tror ikke vanlige palestinere på Vestbredden vet så mye om hva som er gitt av hvem. Kanskje har ikke styresmaktene informert dem om det. Det er veldig viktig at giverne følger med og forsikrer seg om at penger havner der de skal og blir brukt til de formålene de er øremerket for. Altfor ofte forsvinner midlene på veien. Giverne må stille krav om bekreftelse på at pengene er riktig anvendt og at regnskap blir ført og lagt fram. Det var på grunn av korrupsjonen hos Arafat & Co at Hamas kom til makten.

Han hadde ikke fått med seg Håkon Gullvågs kunstutstilling i Ramallah, med malerier som uttrykker en tydelig anti-israelsk holdning og var sponset av norsk UD. Men nå blir Khaled Abu Toameh ivrig.

– Det disse regjeringene ikke forstår, er at denne type hjelpearbeid er oppfordring til hat og indoktrinering. Det er dette som får unge idealister til å spenne på seg et belte med sprengstoff og gå ut for å drepe den første jøden de møter på gaten. Denne type ”hjelp” ødelegger for moderasjon og normalisering. Den underminerer fredsprosessen. Noen av NGO’ene på Vestbredden som er finansiert fra Europa og Skandinavia, er basert på direkte motarbeidelse av en normalisering med Israel. Han rister på hodet, og referer til en artikkel han skrev om nettopp dette for nesten et år siden, Middle East: Are Europeans Thwarting Normalization? (30. mars 2010). Her er et utdrag:

“Det er enda vanskeligere å forstå hvorfor EU-finansierte NGO’er på Vestbredden og i Gaza og i den arabiske verden tar en aktiv rolle i anti-normaliseringskampanjen (mot Israel). Hvorfor finansierer nederlandske, svenske, danske og belgiske skattebetalere organisasjoner som har som sitt fremste mål å gjøre avstanden mellom jøder og arabere større istedenfor å bringe dem nærmere hverandre?

Ville det ikke være bedre og nyttigere hvis europeerne begynte å investere pengene sine i programmer og seminarer som går inn for sameksistens og toleranse mellom arabere og jøder? En organisasjon som kjemper mot normalisering med Israel, støtter interessene til ekstremistene i den arabiske verden som vil ha fred uten, og ikke med, Israel.”

På spørsmål om hva han synes om utenriksminister Støres samtaler med Hamas, sier han:

– Dette blir oppfattet som legitimering av den anti-israelske propagandaen som føres fra den kantene. På grunn av språkbarrierer og mangel på kulturell forståelse forstår ikke europeiske og skandinaviske intellektuelle og journalister mye av det som forgår i de palestinske områdene. De forstår ikke at folket på Vestbredden og Gaza blir foret med anti-israelsk hatpropaganda og løfter om ”aldri, aldri, aldri” å gi etter for ”den andre parten”, ”den andre siden”. Ordet Israel blir aldri brukt, mens giverne blir tutet ørene fulle av det de ønsker å høre om en fredsvilje som ikke eksisterer på arabisk. Hvis sånne som utenriksminister Støre kan snakke med Hamas, hva kan være galt med Hamas? Hvorfor ikke da også snakke med Al-Qaida?

Den ensidige linjen som PA-lederne nå går inn for, som går ut på å erklære en palestinsk stat på grunnlag av internasjonal anerkjennelse uten forhandlinger med Israel, vil den føre frem?

– Det er ingenting de kan gjøre. De er ferdige i folkets øyne. Al-Jazeera har sørget for at PA-lederne har mistet all troverdighet. Iherdige forsøk ble gjort fra Abu Mazen og Erekats side på å reparere avsløringene i form av The Palestine Papers. PA-lederne forhandlet med Israel og gjorde innrømmelser som var stikk i strid med det de fortalte folket. Men disse lederne har avslørt seg som like korrupte som sine forgjengere, som Arafat. Arafat førte folket sitt fra den ene katastrofen til den neste. Nå prøver de å fjerne seg fra forhandlinger med Israel, selv om de er totalt avhengig av Israel for å beholde makten. Hvis Israel forsvinner fra Vestbredden, kommer PA-administrasjonen til å kollapse over natta og Hamas kommer til å overta.

Og folket kommer til å akseptere islamistene fordi de blir betraktet som mindre korrupte?

– Ja, det var det som skjedde i 2006. Derfor vant Hamas valget. Og vi ser det samme skje i Egypt. Vestens ledere har ikke forstått at de har bidratt til å drive de arabiske undertrykte massene i islamistenes retning ved å støtte de korrupte regimene. Det har bare vært snakk om tid før det eksploderte.

Det muslimske brorskap i Egypt har vært utspekulerte og avventende. De har hatt tålmodighet, vært aktive i kulissene og sitter nå bare og venter på sin sjanse til å ta makten. Og vi kan bare håpe at de moderate demokratiske opprørerne klarer å holde stand. Det er de som må støttes nå. Men det er vanskelig å spå hva fremtiden vil bringe. Det er stor fare for hva som kan komme i maktvakuumet som har oppstått. Det er en fare for at islamistene klarer å kapre makten.

Hva med Jordan?

– Ja, det kan bli interessant å se. En fjerdedel av folket i Jordan er palestinere som lever i fornedrelse og fattigdom. De har ikke glemt hva kong Hussein gjorde mot dem på syttitallet. Hvis det blir opprør i Jordan, får vi kanskje en palestinsk stat der før det kommer en på Vestbredden!

Jeg kunne tenkt meg å spørre hva som kan skje på Vestbredden dersom opprøret sprer seg dit. Svaret kom i en artikkel for Hudson Institute 1. mars:

Will Palestinians Revolt Against Their Two Governments?

For palestinerne er Hamas og Fatah (dagens PA-administrasjon) like dårlige alternativer hvis det er demokrati de ønsker å oppnå. Kritikere av dem begge risikerer forfølgelse, fengsling og tortur. Palestinerne er lei av krigen mellom Hamas og Fatah som har pågått siden 2007, og ønsker reformer og forbedring av levevilkårene. De er avhengige av støtte fra USA og Europa for å innføre demokratiske institusjoner, og først og fremst ytringsfrihet, sånn at man ikke bare setter i gang en overfladisk prosess som ender med et enda verre regime. » Ingen frihet er mulig uten ytringsfrihet,” skriver Abu Toameh.

Intervju med Khaled Abu Toameh søndag 27. 2. 2011