Kommentar

Ed West intervjuer Nonie Darwish.

Nonie Darwish.jpg

Vever og kledt i stilen til den europeiskinfluerte arabiske middelklassen, så kunne Nonie Darwish vært en hvilken som helst velstående levantiner i Paris eller Vest-London.

Men bak fernisset av egyptisk eleganse er hun en enkvinnes anti-jihadmaskin. En kristen konvertitt fra islam, grunnlegger av en gruppe kalt Forbund for tidligere muslimer, og forfatter av to svært kritiske bøker om sharialov, arabisk Israel-politikk og islamistenes ambisjoner om globalt herredømme.

Darwish er ofte sammenlignet med Ayaan Hirsi Ali, den somaliskfødte nederlandske feministen. Men til forskjell fra ateisten Ali som står opp for idealene fra Opplysningstiden i møte med islam, så er Darwish en kristen som tror at «den jødisk-kristne kulturen frembringer sunnere, gladere og mere rettferdige samfunn, mens den islamske kultur frembringer tyranniske regimer og undertrykkelse.»

Som en følge av dette er hennes liv i fare. Har du fått spesifikke dødstrusler, spør jeg når vi møtes i London sentrum.

«Jeg vet ikke om noen fatwa mot meg, men livet mitt er i fare,» sier hun og gyser. «Lik alle som taler om hvordan islam egentlig er.»

Og muslimske fundamentalister har all grunn til å hate henne. Regelmessig angripes hun på førstesidene av egyptiske aviser som kaller henne «forræder.» Hun driver et aktivt arbeid mot sharialov og mot dem som truer de som vender seg bort fra islam. Hun reiser også rundt med foredrag der hun kritiserer arabisk utenrikspolitikk.

Noe som kanskje er enda mer irriterende for mange av hennes landsmenn er hennes grunnleggelse av gruppen med det noe motstridende navnet Arabere for Israel. Hun har skrevet to bøker med undertitler som krever liten forklaring: Nå kaller de meg vantro. Hvorfor jeg avslo jihad til fordel for Amerika, Israel og krigen mot terror. Og den nylig publiserte: Grusom og alminnelig straff. De skremmende globale implikasjoner for sharialov.

Hennes historie blir enda mer utrolig siden hun er datteren til gudfaren for den palestinske motstandsbevegelsen.

Hun ble født i Kairo men vokste opp i Gaza der hennes far, generalløytnant Mustafa Hafez, var sjef for den egyptiske hærens etterretningstjeneste. Han grunnla Fedayeen, den paramilitære gruppen som drepte over 400 israelere på begynnelsen av 1950-tallet. Hun påpeker imidlertid, med et uttrykk som minner om standhaftig lojalitet: «Den gang drev ikke Fedayeen med selvmordsbombing.»

I 1956, da Nonie var åtte år, ble hennes far drept av det israelske forsvaret. President Nasser utropte ham til martyr og spurte hans barn: «Hvem av dere vil hevne deres fars død med å drepe jøder?»

Darwish forklarer at hun alltid la skylden på Israel for hennes fars død og vokste opp med et ønske om jihad mot Egypts nabo.

Men hun levde også i to forskjellige verdener. Med bakgrunn fra en utdannet middelklassefamilie gikk hun på en britisk katolsk skole og et amerikansk universitet. Hun erfarte de siste dagene til det kosmopolittiske sekulære Egypt da president Nassers katastrofale arabiske nasjonalisme drev ut de gamle greske, italienske, armenske og jødiske folkegruppene.

«Britene klarte å skille moskéen og staten. Vi ble vant til det og det tok oss to tiår å finne tilbake til våre røtter,» sier hun. «Da britene var i Egypt i 70 år hadde vi utrolige reformer for menneskerettigheter, minoriteter ble beskyttet og det var en feministisk bevegelse som britene holdt sin hånd over. I 1919 besøkte den egyptiske feministen Hoda Shaarawi Europa og da hun kom tilbake til jernbanestasjonen i Alexandria tok hun av seg hodetørklet, sammen med 20 andre kvinner fra overklassen. Det var stort, og det var grunnen til at min bestemor og min mor aldri brukte hijab. Jeg må si takk til Storbritannia som beskyttet disse kvinnene fra å bli fengslet eller drept.»

Etter at hun var ferdig på universitetet arbeidet hun som redaktør og oversetter for det respekterte Middle East News Agency, før hun emigrerte til USA i 1978. Hun ble gift med en amerikaner og konverterte til kristendommen. Nå går hun i en evangelisk kirke. Men fiendskapet til Israel varte i 40 år etter at hennes far ble drept, da hendte det plutselig noe spesielt.

«Broren min som levde i Gaza fikk i 1995 et slag som gjorde ham bevisstløs. Noen sa til hans familie: «Hvis dere vil at han skal leve så send ham til Israel.» De (araberne) foretrekker israelske sykehus. Selv araberne tror ikke på sitt eget hat. Når ting blir vanskelig så vender de seg til jødene. «De reddet min brors liv og de var veldig vennlige mot min brors familie. Etter det begynte jeg å endre mine synspunkter.»

Nå hevder hun fast bestemt at «de palestinske araberne er den arabiske verdens ofre» og «hvis Israel trekker seg tilbake fra Vestbredden er alt over.» «Jeg skrev nylig en artikkel med tittelen Araberne er årsaken til elendigheten. Det er Den arabiske ligas politikk aldri å integrere palestinerne for da mister de pressmidlet.» Hun beskriver også det katastrofale styresettet til Hamas i landet der hun vokste opp, etter at Israel trakk seg tilbake.

«I stedet for å rette oppmerksomheten mot interne saker, i stedet for å bygge opp et handelssenter, i stedet for å lage et Hong Kong i Midtøsten, for beliggenheten er sentral, hva gjorde de? De begynte å skyte raketter fra skoler. De startet en borgerkrig.»

Hennes åndelige reise ble fullført med et besøk til Egypt med sine amerikanskfødte sønner i august 2001, etter mange år i USA.

«Jeg så fattigdommen som aldri ble bedre, arbeidsløsheten og undertrykkelsen av kristne,» sier hun. «De kristne er svært undertrykt. Jeg får høre historier hver eneste dag. En kvinne kalt Sherine som var muslim ble oppdaget i en kirke, arrestert, tatt inn til avhør og torturert og drept, bare fordi hun oppholdt seg i en kirke.»

Men det var også andre ting. «Fra det øyeblikket jeg ankom tenkte jeg: har jeg landet i Saudi Arabia? Forandringen var total. Jeg bar aldri hodetørkle da jeg var muslim. Kvinnene bar moderate vestlige klær. Bøndene bar hodetørkler, men det var ikke av religiøse grunner, det var mer tradisjon og som beskyttelse mot solen.»

«Da jeg forlot Egypt var det en varm dag og alle kom for å ta avskjed i sommerkjoler uten ermer. Da jeg landet igjen i 2001 kom de samme kusinene med islamske klær i augustheten i Egypt. En av dem var fullstendig tildekket i svart, til og med ansiktet, det var bare åpning for øynene. Hun er lege og hun gjorde det av egen overbevisning – myndighetene tvang henne ikke, heller ikke hennes mann. Faktisk så tvang hun mannen sin til å gå oftere i moskéen og til å være mer lydig i forhold til den islamske tradisjon. Noen kvinner er mer radikale enn menn.»

«For at en muslimsk kvinne skal få respekt og en god karriere og sosial anseelse, så må hun i alle fall bli like radikal som mannfolkene, kanskje mer. I Egypt hadde jeg på meg en meget moderat badedrakt. Ved siden av meg var det en velutdannet kvinne, hennes mann var lege og hun var sofistikert på mange måter, men hun kunne ikke snakke med meg siden jeg ikke var kledt islamsk.»

Darwish begynte å skrive om sharia et år etter angrepene mot hennes nye hjemland i september 2001 (som ble ledet av en egypter). Det var hennes måte å advare Vesten på. Hun sier at hvis religion får stå uimotsagt så blir det «som en mafia,» der alle er for redde til å si ifra. Hun er overbevist om at islam ønsker å ekspandere.

«Vesten er den store sivilisasjon som islam vil anholde og beseire. De vil ikke ta øynene fra det. Islam er skamfull på grunn av Vestens overlegenhet.»

«Hele den arabiske verden har levd i total indoktrinering over lang tid. De er vant til å bli undertrykt under sharia, uten noen som helst ytringsfrihet. De hører bare et ensidig nyhetsbilde som også former deres stemmegivning. Selv velstående arabere tror på de mest utrolige historier – jeg opplevde det til og med før 11. september.»

Men jeg holder frem at islam til tider har vært moderat. Voltaire formulerte det best da han beskrev islam som en voldelig sekt som hadde blitt «vennlig og tolerant.»

«Jeg skal fortelle deg hvorfor islam begynte å bli moderat: det var fordi islam var svak. Så oppdaget de oljen og mange muslimer så på Saudi Arabias olje som en velsignelse fra Gud.»

Men grunnen er kanskje også at Vesten ikke tror på seg selv.

«Vesten er ikke lenger stolt av den jødisk-kristne kultur og demokratiet. Det tror ikke lenger på sin egen tro. Å tolerere intoleranse er ikke et fromt trekk, men grov neglisjering. Vesten hater seg selv og det er veldig trist.»

Hun rister på hodet over at deler av sharia nå er anerkjent i England.

«Vi ser på de europeiske demokratier som vår fluktvei til frihet. Som en tidligere muslim som har levd under islamsk lov så var en av hovedgrunnene til at jeg dro til Amerika å flykte fra min status som annenrangs borger.»

«Det er reformkrefter i Midtøsten. Folk putter hodene sine på svartelister. Det kan være journalister, intellektuelle eller bare mennesker som vil ha forandring. Når vi ser at Vesten behandler grupper som Hamas som en legitim regjering og tillater at sharialover blir praktisert, så svekker det deres posisjon i stor grad. Og de radikale ser at volden virker!»

Og det ville i sannhet være veldig, veldig trist.

Fra The Catholic Herald