Sakset/Fra hofta

Fra 26.06 til 03.08. vises utstillingen Glede, Tro og Framtid i Trondhjems kunstforening. Det er fotograf Trine Melhuus som har møtt tolv ungdommer hvor halvparten er fra Trondheim og halvparten fra Ramallah. Melhuus vil fokusere på likheter/ulikheter ved det å bo i et okkupert land og i et fritt land som Norge.

Fotograf Trine Melhuus har møtt seks ungdommer i Ramallah og seks ungdommer
i Trondheim, og utstillingen formidler disse møtene i ord og bilder.
Gjennom fotografiene og samtalene ønsker hun å formidle palestinske og norske ungdommers hverdagsliv, tanker om sine liv og om fremtiden.

Målet er å sette søkelyset på likheter/ulikheter ved det å bo i et okkupert land og
i et fritt land som Norge.

Det er bra at fotografer og andre kunstnere engasjerer seg i menneskers hverdagsliv. Det er også flott å sammenligne utenlandske skjebner med norske. Jeg undres likevel på hvor dette allestedsnærværende engasjementet for palestina-araberne kommer fra? Dersom Midtøsten-konflikten skal være tema, hvorfor ikke for en eneste gangs skyld velge en ny vinkling? Jeg vil gjerne gi kunstnere noen forslag til spennende tema og innfallsvinkler til framtidige kunstprosjekter med utgangspunkt i Midtøstens hverdagsliv.

Palestina-arabere kommer relativt godt ut på levekårsundersøkelser sammenlignet med araberne i nabolandene. Det kunne derfor vært spennende å formidle møter mellom palestina-araberne på Vestbredden og palestina-arabere boende i Jordan eller Libanon. Eller hva med å vise i ord og bilder hvordan arabernes liv er i Syria kontra Vestbredden? Og hva tenker ungdommer på Gaza og i Israel om hverandre? Er det forskjeller? Dessuten kunne det vært interessant å få vite om israelske ungdommer og ungdommer på Vestbredden eller i Gaza har ulike syn på glede, tro og framtid. Og hvem av dem ligner mest på norsk ungdom?

Hva med en vinkling på homoparader og gay pride? Er det ulike hverdagsliv for  homofile i Ramallah sammenlignet med for eksempel Tel Aviv? Hvilke likheter/ulikheter er det mellom homofiles hverdagsliv i Trondheim sammenlignet med Ramallah og Tel Aviv, eller gjerne Petach Tikva, Trondheims venskapsby i Israel?

Hva gjelder fattigdom, okkupasjon og krig, så kan jeg ikke huske å ha besøkt, hørt eller lest om et eneste kunstprosjekt som tar utgangspunkt i israelernes hverdag. Det er 1.7 millioner israelere som lever under fattigdomsgrensen, så man kan ta bilder og intervjue mange barn og unge og deres familier til et slikt prosjekt.

Mange israelere, særlig nær grensen til Gaza, lever under konstant frykt for rakettangrep, og de vet at de kun har noen få sekunder på å finne et tilfluktsrom når alarmen går. Å leve under dette konstante presset har ført til at over 70 prosent av barna i Sderot er traumatiserte.  Jeg tror det ville blitt oppfattet som både revolusjonerende og nyskapende om våre kunstnere kunne gjøre disse traumatiserte barna og deres skjebne kjent. Trine Melhuus kan i sitt neste prosjekt intervjue ungdommer fra Sderot og sammenligne med ungdommer i Trondheim. En utstilling med utgangspunkt i Sderot, tror jeg ville blitt en øyeåpner for mange. Utstillingen ville få en overraskende og uventet vinkling. Kanskje den til og med ville sjokkere eller provosere?  Utstillingen kunne fokusert på likheter/ulikheter ved det å leve med en konstant terrortrussel og i et fritt og fredelig land som Norge.

Som publikummer ønsker jeg at kunstnere  setter søkelyset på ulike grupper i Midtøsten, ikke bare palestina-araberne. Kunstnere ønsker vel ikke å være forutsigbare? Kunstnere snakker gjerne om det å være fornyende og grensesprengende. Jeg håper derfor at kunstnere i fremtiden vil reise til andre steder enn Vestbredden og Ramallah. Det er så mange perspektiver, så mange skjebner – så mange liv. Vi vil se mangfoldet fra Midtøsten.  Vi ønsker derfor at kunstnere lar oss bli bedre kjent med regionens brokete hverdagsliv – også jøders hverdagsliv.