Sakset/Fra hofta

Bjørn Gabrielsen skrev en kommentar under Gaza-krigen i januar 2009 som er relevant for dekningen av Mavi Marmara, og derfor resirkuleres på nett. Gabrielsen gjør det en journalist skal gjøre: stiller kritiske spørsmål. Hvorfor er det nettopp palestinernes lidelser som vekker så sterke reaksjoner, og i neste omgang: er det fortjent at Israel får så mye negativ oppmerksomhet? Med andre ord: fører den massive oppmerksomheten til at andre forhold forsvinner. Blir virkelighetsoppfatningen skjev?

Gabrielsen skrev som reaksjon på at Lars Bremnes hadde laget en sang om det israelske angrepet på grønnsaksmarkedet i Gaza:

«Tell me why did they hit the vegetable market» , en henvisning til en kjede-sms 4. januar fra den norske legen Mads Gilbert, som startet med De bombet det sentrale grønnsaksmarkedet i Gaza by for to timer siden.

En kynisk observatør vil si at Bremnes melder seg inn i en bevegelse som ser på konflikten på Gaza primært som et pasjonsspill rettet mot nordmenn. Redslene, lemlestelsene og operasjonene pensles ut på vis man ikke ser i norske medier når ofrene er tsjetsjenere, afghanere eller irakere, noe som lett kan tolkes som at Gazas innbyggere er blitt utpekt som representanter for alle verdens lidende. En invalidisert tsjetsjener er bare en muslim i Kaukasus, en skuddskadet i Gaza tar nordmannen med hjem i stuen, blod og alt. Verden er ikke slik innrettet at aviser kan skrive proporsjonalt om all verdens lidelser; det kan allikevel være interessant å spørre hvorfor akkurat innbyggerne på Gaza har en unik posisjon uten samtidig å anklages for å bagatellisere deres lidelser.

Men like alvorlig er alt norske medier kutter ut. Mens utenlandske medier hele tiden har Irans rolle for øye, er det et perspektiv som er nesten fraværende i norske medier. Er det fordi det vil ødelegge for pasjonsspillet?

At man i Norge ignorerer Iran gir seg merkbare utslag. I Klassekampen får man rasistisk tullball som i Trond Andresens kommentar Israelsk psykdom : man må kunne si si til jøder i Israel, USA og ellers at mange i din etniske gruppe har et alvorlig empati-problem . Uten det iranske bakteppet sitter man altså igjen med ondskap og empati-problem som eneste forklaring på Israels handlinger. Hvilken annen konflikt på kloden kan kokes ned til dette? Hvem ville sagt at arabere har et empati-problem fordi Hamas ikke beskytter befolkningen som stemte på dem?

Kåre Willoch uttalte på Dagsnytt 18 (nettradio) at Barack Obama neppe får utrettet noe av betydning i Midtøsten fordi stabssjefen hans er jo jøde. Bremnes går i denne fellen om folks moralske egenart når han med sin vise sklir ut i antydninger om at Israel kanskje dreper sivile uten annen motivasjon enn gleden av å kunne gjøre det. Han kan jo med litt velvilje også tolkes dithen at han mener den israelske hæren er inkompetent, men å la dette være åpent er et valg han må stå for.

Et annet eksempel på resultatene av Irans fravær i norsk analyse er Inge Grødums tegning i Aftenposten mandag 5. januar. Der kjører statsminister Ehud Olmert en feltvogn over Gaza, roper at han vil ha fred, og har en leketøyspil med en sugekopp i pannen. Underteksten er at Hamas bare har drevet med røverstreker, harmløs lekeslåssing. I en kontekst der man etter 8000 rakettangrep engster seg for stadig mer langtrekkende og virkningsfulle raketter supplert av et teokrati som har uttrykt rett ut at ditt land skal slettes fra kartet, vil Grødum kunne fremstå som noe uinformert.

Ved å ignorere maktspillet der flere enn Israel og Hamas er involvert, blir uunngåelig jøder slemme og araberne redusert til brushoder som bare må få lov til å skyte litt fra seg. Grunnlaget for en verdig debatt blir deretter.

Sakset/Fra hofta

Bjørn Gabrielsen skrev en kommentar under Gaza-krigen i januar 2009 som er relevant for dekningen av Mavi Marmara, og derfor resirkuleres på nett. Gabrielsen gjør det en journalist skal gjøre: stiller kritiske spørsmål. Hvorfor er det nettopp palestinernes lidelser som vekker så sterke reaksjoner, og i neste omgang: er det fortjent at Israel får så mye negativ oppmerksomhet? Med andre ord: fører den massive oppmerksomheten til at andre forhold forsvinner. Blir virkelighetsoppfatningen skjev?

Gabrielsen skrev som reaksjon på at Lars Bremnes hadde laget en sang om det israelske angrepet på grønnsaksmarkedet i Gaza:

«Tell me why did they hit the vegetable market» , en henvisning til en kjede-sms 4. januar fra den norske legen Mads Gilbert, som startet med De bombet det sentrale grønnsaksmarkedet i Gaza by for to timer siden.

En kynisk observatør vil si at Bremnes melder seg inn i en bevegelse som ser på konflikten på Gaza primært som et pasjonsspill rettet mot nordmenn. Redslene, lemlestelsene og operasjonene pensles ut på vis man ikke ser i norske medier når ofrene er tsjetsjenere, afghanere eller irakere, noe som lett kan tolkes som at Gazas innbyggere er blitt utpekt som representanter for alle verdens lidende. En invalidisert tsjetsjener er bare en muslim i Kaukasus, en skuddskadet i Gaza tar nordmannen med hjem i stuen, blod og alt. Verden er ikke slik innrettet at aviser kan skrive proporsjonalt om all verdens lidelser; det kan allikevel være interessant å spørre hvorfor akkurat innbyggerne på Gaza har en unik posisjon uten samtidig å anklages for å bagatellisere deres lidelser.

Men like alvorlig er alt norske medier kutter ut. Mens utenlandske medier hele tiden har Irans rolle for øye, er det et perspektiv som er nesten fraværende i norske medier. Er det fordi det vil ødelegge for pasjonsspillet?

At man i Norge ignorerer Iran gir seg merkbare utslag. I Klassekampen får man rasistisk tullball som i Trond Andresens kommentar Israelsk psykdom : man må kunne si si til jøder i Israel, USA og ellers at mange i din etniske gruppe har et alvorlig empati-problem . Uten det iranske bakteppet sitter man altså igjen med ondskap og empati-problem som eneste forklaring på Israels handlinger. Hvilken annen konflikt på kloden kan kokes ned til dette? Hvem ville sagt at arabere har et empati-problem fordi Hamas ikke beskytter befolkningen som stemte på dem?

Kåre Willoch uttalte på Dagsnytt 18 (nettradio) at Barack Obama neppe får utrettet noe av betydning i Midtøsten fordi stabssjefen hans er jo jøde. Bremnes går i denne fellen om folks moralske egenart når han med sin vise sklir ut i antydninger om at Israel kanskje dreper sivile uten annen motivasjon enn gleden av å kunne gjøre det. Han kan jo med litt velvilje også tolkes dithen at han mener den israelske hæren er inkompetent, men å la dette være åpent er et valg han må stå for.

Et annet eksempel på resultatene av Irans fravær i norsk analyse er Inge Grødums tegning i Aftenposten mandag 5. januar. Der kjører statsminister Ehud Olmert en feltvogn over Gaza, roper at han vil ha fred, og har en leketøyspil med en sugekopp i pannen. Underteksten er at Hamas bare har drevet med røverstreker, harmløs lekeslåssing. I en kontekst der man etter 8000 rakettangrep engster seg for stadig mer langtrekkende og virkningsfulle raketter supplert av et teokrati som har uttrykt rett ut at ditt land skal slettes fra kartet, vil Grødum kunne fremstå som noe uinformert.

Ved å ignorere maktspillet der flere enn Israel og Hamas er involvert, blir uunngåelig jøder slemme og araberne redusert til brushoder som bare må få lov til å skyte litt fra seg. Grunnlaget for en verdig debatt blir deretter.