Vi har vært i Porsgrunn hos Eagle Mission på Israel-seminar. Document har den senere tid beveget seg mot kristne miljøer, ikke minst pga Israel, men også fordi Vesten er inne i en dyp åndelig krise som lederne ikke har noe svar på. De vil ikke en gang erkjenne den.

Jeg har en venn i området som er fra Baltikum, vi har kjent hverandre helt siden jeg var på rundreise i Baltikum rett etter Murens fall. Det var en spesiell tid.  Mye av regimet hang fortsatt igjen.

Nå har han levd sitt voksne liv i Norge, men holdt kontakten med hjemlandet. Jeg merker at det har skjedd en endring i hans syn på Vesten. Vesten er ikke lenger bevisst på hvem det er og hvordan man virker på andre. Det har mistet sin integritet og selvrespekt. Det er tomt skall.

Vi er enige om at Ukraina er blitt en utmattelseskrig og meldingene om noen få døde er ikke nok til å holde interessen oppe. Samtidig vil ikke mediene eller politikerne fortelle hvordan krigen virkelig oppleves. De vet at da vil det komme reaksjoner fra publikum som alldeles ikke har mave for virkelig krig.

Det er bare på Gaza at det er lov å vise krigen. Der kan man vise nesten hva det skal være i Dagsrevyen: Sårede og døde barn, blodige mennesker, er helt OK. For den gode saks skyld.

Det er nemlig ikke våre bomber. Hvert blodige bilde er en anklage som henges rundt Israels hals. I Ukraina er det våre bomber, men der får vi ikke se resultatene. Noen svært dyktige krigsfotografer dokumenterer krigen. For de mediene som vil vise dem. Norske medier vil ikke, derfor legger Document disse bildene. Det er hva våpen gjør. På begge sider.

EDS NOTE: GRAPHIC CONTENT – Dead bodies lie on the ground in front of a burning market after a rocket hit the city center of Kostiantynivka, Ukraine, Wednesday, Sept. 6, 2023. (AP Photo/Evgeniy Maloletka)

Det er russerne som bedriver mest terrorbombing av sivile mål. Men medienes syn på lidelse har vært noe helt annet i Ukraina enn i Gaza.

Denne monomane opptattheten av Gaza og likegyldigheten til hva våre finansierte eller leverte våpen forårsaker i Ukraina, er et tegn på at noe er fundamentalt galt. Det er ikke rettferdighetssans eller empati som er driverne, Det er noe annet. Noe ubehagelig.

Ragnar Hatlem har arbeidet 16 år i politiet og enda lenger som advokat. Han har tatt for seg humanitærrett og Israel. Jeg kjøpte hans bok Palestina og vi gjorde et kort intervju.

Hatlem forteller at bestialiteten Hamas viste 7. oktober ikke var noe nytt. Under pogromen i Bagdad i 1941 rev mobben armene av jentene for å få tak i smykkene deres. Det går tilbake til Muhammeds behandling av jødene. Muhammed inngikk en fredsavtale med Qureishi-klanen som skulle vare i 9 år, 9 måneder og 9 dager. Etter to år var Muhammed sterk nok og Qureishi så lite årvåkne at han kunne løpe dem over ende. For islam er det ikke noe som heter en avtale. Den er kun midlertidig, til islams hær er sterk nok til å vinne.

Slik vil det også være i Vesten og selvsagt mot Israel. Man kan lure på om vestlige mediers og internasjonale organisasjoners kjør mot Israel er en slags proxykrig det også: Man får avløp for noe av den frykten man burde kjenne på for sitt eget land.

Brutaliteten man så 7. oktober skulle man tro forhindret norsk elite i å være så uforbeholden overfor palestinerne og Hamas. Men det er som det virker motsatt: De kan ikke få nok. Det har gitt muslimene inntrykk av at de har fått utskrevet en carte blanche: Gjør som dere vil.  Dere har vår støtte. Det har vi sett i flere voldsepisoder: Fotballkampen i Porsgrunn, 8. mars i Sandefjord og Oslo. Noen har reist rundt i Porsgrunn og revet ned plakatene som Eagle Mission satte opp om Israel-seminaret. Akkurat som bildene av gislene i Gaza er revet ned i Oslo, London, New York og andre steder. Det er et nytt nivå av aggressivitet mot alt som kan vise sympati med Israel og jødene.

Hvor tydelig må det sies for at myndighetene reagerer?

De kommer ikke til å reagere. Predikanten Mohammed Hijab fra London vet akkurat hvor langt han kan gå i å oppfordre til vold mot jøder. Grensene er flyttet under denne krigen.

– Islamisten Mohammed Hijab sier til muslimer i Oslo at jøder bør dø

Utenriksministeren viser hvor det offisielle Norge står. Barth Eide «anbefaler» boikott av israelske varer fra Vestbredden – foreløpig. Vinmonopolet iler ham i møte. Bama reduserer inntaket av israelske klementiner.

Da en rabbiner ble overfalt i et kjøpesenter i Utrecht ba politiet ham om å forsvinne. Det var han som var problemets rot. Hvis bare jødene kunne være usynlige ville problemet være løst.

Slik synes jeg allerede NRK virker: Judenrein og med muslimske programverter som liksom innevarsler: Her er fremtiden.

De er resultatet av en bevisst politikk. Det er ingen tilsvarende løfte-frem-program for andre grupper. Ikke sentraleuropeere, asiater eller afrikanere.  Hva med det iranske nyåret Nowruz? Norge er blitt mangfoldig, men det er bare islams om fremmes og alle ser det.

Israel-bashing og Gaza-fokus og feiring av det festlige ved islam styrker hverandre på en ubehagelig måte. Norge går en mørk fremtid i møte.

Eliten gnir islam inn i ansiktet på nordmenn og kan ikke unngså å se at nordmenn blir redde. Dette er valg som får konsekvenser. Jeg tror de vet utmerket hva de gjør.

Men blant nordmenn er det et mindretall som synes Hamas og ramadan-feiring er OK.

I sine hjerter heier de på Israel. Det har jeg hørt fra flere.

De skulle ønske de kunne være som israelerne. De må være de sterkeste. Ellers er det ute med dem. Det påkaller heroisme. For Israel var dette deres finest hour. De sto sammen. Soldatene turde å gå inn i bykrig med et nettverk av tunneller under bena hvor fienden kunne poppe opp når som helst. Tunneller betalt for av FN og vestlige land.

Men Israel hadde ikke noe valg. De måtte ta ut Hamas. De vet at det skjer med Egypt, Jordan, Saudi-Arabia og Emiratenes stilltiende samtykke. De ønsker ikke å ha disse gale hundene i sitt nabolag som attpåtil er styrt av Iran.

Disse elementære innsiktene får du ikke av våre medier. De har mistet realitetssansen som bygger på vår virkelighet og interesser. EU synes innstilt på å bli en integrert del av islambeltet med den nye immigrasjonspakten. De vil bli Eurabia.

Min baltiske venn observerer det norske lederskapet og det vestlige for den del. Han sier at de har innlatt seg på noe de ikke har nerver til. De tror ikke på noe. Bolsjevikene trodde. De trodde så sterkt at Staling måtte utrydde dem første generasjon. Han hadde ikke bruk for folk som trodde.

Min venn tror at vestelige ledere kommer til å stikke halen mellom bena når the going gets tough. De kommer til å stikke av. De gambler med vår fremtid og tenker ikke ta konsekvensene.

Selv innstiller jeg mottagerapparatet på helt andre bølgelengder. Min venn sier de gode tidene er over. De kommer ikke igjen.

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.