Hamas kalte operasjonen 7. oktober for «Al-Aqsa-floden», etter moskeen på Tempelhøyden. Hamas håpet og trodde de kunne utløse en flod som ville feie jødene vekk. Derfor fikk årets Jerusalem-dag en egen symbolsk betydning. – Byen er vår, konstaterte sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir.

7. oktober har styrket høyrefløyen i Israel, representert ved de to partiene i regjering, Otzma Yehudit, ledet av Ben-Gvir, og Religiøs Sionisme, ledet av finansminister Smotrich. Liberale medier kaller dem konsekvent for ytre høyre, slik de gjør med tilsvarende partier i Frankrike – Le Pens og Eric Zemmours, AfD og Trumps Maga.

Av en eller annen grunn er det ekstra krenkende at jøder blir høyreorienterte. De har ikke lov til å være dét, da får de anklagen om høyreekstremisme rettet mot seg, og da skal de bøye nakken. Det er de venstreliberale som trekker denne grensen. De sitter med det moralske mandatet fra historien til å bestemme hvem som er legitim og ikke.

Men i det øyeblikk den liberale blokken sprakk og ble venstreliberal, sluttet den å være liberal. Den ble allierte med venstresiden og islam. Der og da mistet den sin moralske legitimitet. Derfor har stemplingen av partier som «ytre høyre» liten avskrekkende effekt på velgerne i det lange løp. Virkningen fortar seg. Når De Grønnes utenriksminister Annalena Baerbock forsøker å demme opp for reaksjoner på drapet på politimannen Rouven L. (29) i Mannheim ved å si at hendelsen ikke må få polarisere samfunnet, snakker hun for sin syke mor. Afghaneren Soleiman A. (24) skulle vært utvist i 2014. Det er tyske politikeres ansvar, og hun nekter å ta dette ansvaret, slik forgjengerne før henne har nektet å gjøre.

Men tiden er i ferd med å løpe ut for disse politikerne og deres ansvarsvegring. Når vår egen justisminister ber om «dugnad» mot barneranere, er det bare patetisk.

Den norske regjering har valgt samme linje som Biden-regimet: de flørter med Hamas. Offisielt er det med gode hensikter de anerkjenner Palestina og ønsker en tostatsløsning. Men etter 7. oktober får disse handlingene en helt annen betydning. Det er som George W. Bush sa etter 9/11: Du er enten med eller mot terroristene. Norge har valgt å kaste seg i armene på palestinerne. Regjeringen kondolerte Papua New Guinea etter leirskredet, men nektet kongehuset å kondolere Israel etter deres 9/11.

For å bruke Cecilie Hellestveits ord: En anerkjennelse er en rakett du bare avfyrer én gang. Nettopp. Men det slår begge veier. Regjeringen synker ned i det hullet den har gravd seg. Hvem skal få den opp?

Den tredje strategien establishment bruker er, ytrehøyre-kortet. Det skal dekke opp for både ansvarsnekt og lefling med islam. Jo mer konsekvensene av deres feilslåtte politikk viser seg, og jo flere ramadan-feiringer som markeres mens blodet fra siste terror ennå ikke er størknet, jo sterkere må ytrehøyre-kortet brukes. Det skal overdøve alt det andre.

Det får en helt egen klang når det brukes mot Israel, som er kjernen i den pågående krigen mellom sivilisasjon og radikal islam. Også denne krigen forsøker Barth Eide-ne i Vesten å avspore ved å snakke om tostatsløsning.

De forsøke å sette foten i døra og overliste Israels regjering. Men Israel har mistet så mye at de ikke lar seg overtale så lett.

Soldatene dør, og de er unge. De minner israelere om hva som står på spill. Hver eneste dag. Tror virkelig Biden og Barth Eide at de skal klare å overliste den israelske regjeringen og IDF før de har nådd sine mål?

Forsøket på å skape våpenhvile på premisser som ikke Israel går med på, kan bare skyldes et ønske om å gi Hamas seieren i nederlagets stund.

Her virker de to høyreorienterte statsrådene som bremser. Hvis Netanyahu godkjenner Bidens våpenhvileplan, går de ut av regjeringen. Det har han nok ingen planer om, for ute i gatene venter venstrefløyen med Yair Lapid og Benny Gantz.

Da vil Israels eksistens være i spill.

De venstreliberale drømmer om det. Det er deres drøm å styrte Netanyahu, som de hater like inderlig som de hater Trump.

De værer nederlag for sin allianse hvis Israel vinner. Dette er Obamas regnbueslott: Knefallet for islam på unnskyldningsturen til Kairo i juni 2009, der han lovte å gjenoppbygge en ny verden etter 9/11, med fred mellom islam og Vesten:

U.S. President Barack Obama waves at the audience, after delivering a speech at the Cairo University in Cairo, Egypt Thursday, June 4, 2009. Speaking in the ancient seat of Islamic learning and culture, and quoting from the Quran for emphasis, President Obama called for a «new beginning between the United States and Muslims», and said together, they could confront violent extremism across the globe and advance the timeless search for peace in the Middle East. «This cycle of suspicion and discord must end,» Obama said in the widely anticipated speech in one of the world’s largest Muslim countries, an address designed to reframe relations after the terrorist attacks of Sept. 11, 2001, and the U.S.-led war in Iraq.(AP Photo/Nasser Nasser)

– Syklusen av mistenkeliggjøring og strid må ta en slutt, sa Obama. Det var uttrykk for en gigantisk hybris: Osama bin Laden erklærte Amerika krig. Obama avlyste krigen mot terror og kom ikke bare med en utstrakt hånd, han brukte Koranen til å legitimere det nye samarbeidet. Han hoppet bukk over at det var Koranen som var utgangspunktet for bin Ladens angrep på landet han ledet. På samme måte hopper Annalena Baerbock bukk over Soleimans ideologi. Når blodet bokstavelig talt flyter, er det en arroganse uten sidestykke overfor ofrene, og det er indirekte å bøye av for volden.

Derfor er Israel et fiskeben i den vestlige verdens hals. De har ikke noe sted å dra. De drar heller ingen steder. De er på forfedrenes grunn, og ingenting er mer symbolsk for denne krigen enn Jerusalem. Jødene vet det, men også millioner av kristne verden over forstår og vet det.

Israel gjenerobret og gjenforenet hele Jerusalem i 1967. Med utgangspunkt i den dype jødiske tilknytningen til Jerusalem og byens sentrale rolle i den nyopprettede staten Israels liv, var det helt naturlig at Knesset, Israels parlament, erklærte Jerusalem som Israels hovedstad den 23. januar 1950.

Det var en befrielse, men norske medier kaller det en okkupasjon. NTB klarer ikke nevne ordet Øst-Jerusalem eller Vestbredden uten å ha ordet «okkupert» foran.

Men områdene er ikke okkupert, de er befridd, og Israel kommer aldri til å gi dem fra seg.

7. oktober beseglet palestinernes skjebne. Helt fra 1948 har de valgt vold. To ganger ble de tilbudt en egen stat og avslo. De vil ha hele Israel med på kjøpet. Av den grunn blir det ingenting.

Dermed er en ny dynamikk satt i sving. Høyresiden i Israel forstår det. Den truer nå den liberale venstresidens hegemoni, som blir stadig skjørere.

Hvis man forstår Israels kamp mot radikal islam, blir også perspektivet på en nasjonal høyreside og det såkalte ytre høyre et helt annet. Da fordamper trusselen. Disse partiene vil forsvare sine egne land, folk og kulturer. For dette blir de stemplet med de verste historiske assosiasjoner. Det er en forsimpling av det politiske ordskiftet som mangler sidestykke og minner om totalitære statsformer.

Den israelske venstresiden har sett mulighetene i å spenne gislenes situasjon for sin vogn, og dette støttes av Biden-regimet. Men de virker å være en fåfengt strategi. Å ville velte en regjering midt i en krig har dårlig klang.

Høyresiden kan bare plukke poengene under Jerusalem-dagen onsdag.

Den religiøse sionisten Ohad Tal knytter den årlige marsjen til den pågående konflikten i Gaza.

«Vi feirer i skyggen av krig, en krig som de kaller Al Aqsa-flommen», sier han, og bruker Hamas’ navn på terrorangrepet den 7. oktober.

«De ønsker å kutte forbindelsen vår til dette stedet. Det vil de ikke lykkes med. Vi kommer til å slå våre fiender og returnere gislene våre, og vi kommer til å seire,» deklamerer han til tordnende jubel.

Israelerne vet hva som står på spill. De hører ropene fra minaretene, de vet hva palestinerne ville gjøre hvis de fikk anledningen. Det så de 7. oktober, og de kommer aldri til å glemme det.

Men «vi» har glemt ved aktiv forglemmelse. Våre medier og myndigheter vil ikke at vi skal tenke over at vi står overfor samme trussel og er låst i en katastrofal kurs.

Vi læres opp til ikke å se og forstå det som foregår rett foran øynene våre – i våre gater, skoler og lokalsamfunn. Israel har ikke den luksusen.

Etter angrepet på Khilat Bnei Torah-synagogen i Jerusalem i november 2020. Israelerne får stadige påminnelser om hva som venter dem hvis de blir svake.

Vi vil ikke se trusselen, selv ikke når den stirrer oss rett i øynene. Våre politikere ser bort på våre vegne og bebreider dem som vil at de skal ta ansvar: Kritikerne polariserer.

For å gi seg selv mer tid i håp om at det går over, må vestlige politikere stagge Israel. En israelsk seier blir en trussel mot deres appeasement overfor islam. Siden de har slått inn på denne linjen, må de også glemme jødenes blod.

Palestinian Muslim worshippers pray during the Laylat al-Qadr, or the night of destiny, in the holy fasting month of Ramadan, in front of the Dome of the Rock Mosque at the Al Aqsa Mosque compound in Jerusalem’s Old City Saturday, May 8, 2021. (AP Photo/Mahmoud Illean)

Jøder får ikke be på Tempelhøyden. Eller ofre. En kvinne ble nylig tatt med et kje under kjolen på vei opp for å ofre.

7. oktober vil utløse en jødisk motreaksjon. Ben-Gvir sier at nå må jøder få be på stedet der det andre tempelet sto. Israel har hittil vist en svært tilbakeholden holdning og latt den jordanske stiftelsen Waqf få bestemme på Tempelplassen, av hensyn til «husfreden» med den islamske verden. Regjeringen tør neppe gjøre noen forandringer under en krig, men muslimenes enerett vil neppe bestå.

Dette at krigen har en religiøs basis, vil våre avkristnede sekulariserte myndigheter ikke forstå eller anerkjenne. For dem handler det bare om palestinsk lidelse som må kompenseres med eget land, og det er jødene som skal avstå arven fra sine fedre. Derfor den monomane opptattheten av Gazas lidelser. Den skal få oss til å glemme realitetene, deriblant at også palestinerne må ta konsekvensene av sine handlinger.

Men vestlige politikere vil heller belønne dem. De har noe til felles med palestinerne: Heller ikke de vil ta ansvar, men styrer mot samme katastrofe som rammet Israel 7. oktober.

Den som forstår dynamikken, kan endre den. Og det er akkurat dét israelerne gjør.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!