Hans Rustad 
Martin Krasnik blir intervjuet av Civitas Mathilde Fasting. De er sympatiske begge to, men når Krasnik hengir seg til liberale drømmer om en tostatsløsning, kan hun ikke yte ham motstand.
I den første halvdel av samtalen, når Krasnik beskriver hvordan det var å våkne til nyhetene som strømmen inn lørdag 7. oktober, er han god: Det var da avgrunnen åpnet seg. Den kom både innenfra, fra jødenes historie i Europa og fra bestialitetene de forsto foregikk. Jøder har vært der før.
Avgrunnen ble enda større da venstresiden i Norge hurtig snudde ryggen til 7. oktober og lot som om det ikke hadde skjedd. De vendte all oppmerksomhet mot palestinernes sak.
Krasnik er selv jødisk. Hans familie innvandret til Danmark. Faren ble hentet av en SS-mann i et sommerhus i Nord-Sjælland i oktober 1943. Ett av kapitlene i boken «Broen over avgrunnen» heter «Nå har de funnet meg». Det henspiller både på faren og på et sitat fra en israelsk kvinne i en av kibbutzene.
Krasnik har tatt terroren inn over seg.
Noe av det mest interessante er samtalen om forskjellen på Danmark og Norge. Danmark har koblet 7. oktober til Krystallnatten og 27. januar – dagen for befrielsen av Auschwitz. De har bevart sammenhengen.
Det har ikke den norske venstresiden. Den har brutt sammenhengen, eksemplifisert ved at en liten gruppe jødiske kvinner ble nektet å delta i et av årets 8. mars-arrangement. Krasnik har fått med seg at denne avstandtagen til Israel og deres lidelse, ikke bare gjelder venstrefløyen, men også institusjoner som egentlig ikke har noe å gjøre med Midtøsten: Museer, kunstnerorganisasjoner, utdannelsesinstitusjoner – alle skal de markere et propalestinsk ståsted.
Hva kan det komme av? Krasnik tror noe av det henger sammen med at Norge spilte førstefiolin i Oslo-prosessen. Da den slo feil, hadde man behov for å legge skylden på noen, og det ble Israel – som den sterkeste.
Det andre er Norge som koloni under Danmark. Vi identifiserer oss med de undertrykte.
Dette er selvfølgelig det rene vrøvl. Dagens begeistring for Gaza skyldes noe helt annet enn et ønske om å være fredsskaper. Krasnik sier det selv: Norge er det mest Israel-kritiske land i Vest-Europa.
Hva kan det komme av? Vi har få jøder. De spiller ikke lenger på lag med kultureliten når den vender seg mot Israel. De fire forstanderne i Det Mosaiske Trossamfunds brudd med imamene var historisk. De sa at «dialogen var død».
Det samme var kronikken Magdi fra Carpe Diem fikk trykket i Aftenposten der han sier han ikke aksepterer at gode jøder kan være sionister. Han vil definere hvem som er gode jøder. Da sier forstanderen i DMT at dette er noe av det alvorligste han har lest; en muslim vil definere hvem som er jøde.
Å ville definere hvem den andre er og forlange at han følger din definisjon, er herretenkning
Aftenposten har ikke forstått hva de trykket.
Magdi hadde tidligere en kronikk der han skrev at han trodde det var et «vi», men nå har han innsett at det er en illusjon.
Aftenposten spilte en destruktiv rolle før annen verdenskrig og har i ettertid tatt et oppgjør med sin fortid, men det synes ikke å ha ført til ny erkjennelse. De klarer ikke se at de gjentar fortidens feil.
Men det gjør heller ikke resten av pressen.
Norsk presse har ikke forstått alvoret ved dagens krig. Denne krigen er ikke som de andre. Det blir et stort vannskille. Den har nå pågått i et halvt år.
Men også Krasnik svikter underveis. Han begynner å fable om en tostatsløsning som den eneste mulige konsekvens. Aldri så galt at det ikke kan være godt for noe, liksom.
Han presterer også å si at de to partiene i regjering ledet av finansminister Smotrich og sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir er motstykket til Hamas. Han kaller dem fascister og ønsker at USA skal legge maksimalt press på Netanyahu.
Det er for platt. Krasnik klarer ikke erkjenne at 7. oktober er slutten på en vei som begynte med at Ariel Sharon ga ordre om evakuering av Gaza. Settlerne etterlot seg meierier og drivhus. Alt ble knust. Hamas dyrker bare krigsguden Allah og har spent palestinerne for vognen.
Det endte med 7. oktober. Den dagen var hva Hamas hadde bygget opp til siden 2006. Alt de tørster etter, er å drepe jødene. Da har de bedt om det svaret de nå har fått av israelerne.
Det blir ingen totstatsløsning. Det blir en palestinsk befolkning som må lære seg å leve med at de eksisterer på Israels betingelser. De kan være harde eller milde. Men det er den ene part som dikterer.
At Krasnik ikke klarer å se de konklusjonene, er skremmende. For de sier noe om at han lever i en liberal fantasiverden.
Det er ikke så langt fra Gaza til Nørrebro. Hamas finnes begge steder. Krasnik har en gang forsøkt å vandre gjennom Nørrebro iført kippa. Han gjør det ikke igjen.
