Nytt

For første gang ble representanter for medieeliten buet ut i sin egen stue, Litteraturhuset. Det taklet de dårlig. Sidsel Wold ble fornærmet, det samme ble Aftenpostens nyhetsredaktør Håkon Borud.

Tilstrekkelig mange Israel-venner og israelere hadde møtt frem til at journalistene fikk merke motbør.

Kveldens soleklare vinner var leder av Med Israel for Fred, MIFF, Conrad Myrland, sekundert av Dagens redaktør Vebjørn Selbekk. Myrland har på imponerende vis greid å stå oppreist i stormen og ikke latt seg vippe av pinnen. Møteleder Erik Wold forsøkte å få Myrland til å innrømme at den harde kritikken av Sidsel Wold og NRK kan ha legitimert de usaklige angrepene. Men det avviste Myrland. – Da måtte man jo legge lokk på all debatt.

Alle de etablerte mediehøvdingene har åkket seg over MIFF og kritikken. John Olav Egeland i Dagbladet latterliggjorde MIFF som marginale etter demonstrasjonen utenfor Stortinget, som politiet lot rød pøbel ødelegge.

Når Israel-venner må tenke på egen sikkerhet, er NRK og andre medier bare måtelig interessert. Ingen truer propalestina-kreftene når de demonstrerer.

NRK fatter ikke hvorfor de ble utsatt for et slikt hardkjør i sommer. De forsøker å skylde på MIFF-aktivister. Flere journalister har sagt rett ut at MIFF representerer et demokratisk problem.

De er ute av stand til å forstå hvor skoen trykker: manglende omstilling til opplyst samtale i et endret samfunn.

NRK har ikke merket at vinden har snudd. Nå kommer blowback.

Denne hjelpeløsheten blottla Wold, nyhetsredaktør Per Arne Kalbakk, Aftenpostens Borud og generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum.

Tidligere har bloggerne glefset i buksebena til de store mediene; brysomme, men mulig å ignorere. Denne gang var kritikken mye bredere og skarpere. Redaksjonene ble tatt på senga. De kaller debatten polarisert når de ikke lenger har kontrollen. Det har folk forstått, og de lar seg ikke lenger skremme av oppstyret om «hat og hets». De gjennomskuer strategien: å stoppe munnen på kritikerne.

Sidsel Wold skjønner ingenting av dette. Hun har vært åtte år i Israel. Det er tragisk, for hun synes ikke å ha noen feeling for det israelske. Tvert om. Hun hevder at det er Israel som har endret seg. Derfor er dekningen skarpere. Selvfølgelig har Israel endret seg, men hvorfor har det endret seg? Det sier ikke Wold noe om, og det at hun ikke sier noe, må enten bety at hun ikke ser hvorfor eller at hun står på den andre siden.

Israel er et annet land fordi Hamas har valgt å bruke all sin energi på å ramme Israel, ikke på å bygge opp Gaza-stripen, og Hamas har fått selskap av mektigere og farligere stemmer. Først kom islamismen i Egypt, så ble borgerkrigen i Syria en sekterisk krig, og nå truer ISIS med folkemord på alle som ikke bøyer kne. I tillegg har vi Iran, som representerer en annen form for terrorisme og truer med å skaffe seg atomvåpen. Nabolaget er mer urolig og uforutsigbart enn noensinne. Hamas’ raketter rekker lenger enn noen gang.

Det er den realiteten Israel lever med, og samtidig har de en president i USA som de ikke vet om de kan stole på. Det lurer amerikanerne også på.

Det palestinske styret er svakt, og palestinerne er splittet. Israel forbereder seg på røff sjø fremover. Netanyahu er ikke lenger den impulsive, tøffe høyrelederen fra 90-tallet. Under den siste krigen viste han seg som en moderat, ansvarlig leder.

Men det har ikke Wold fått med seg. I enda mindre grad Odd Karstein Tveit.

Der Wold er insisterende og en smule anmassende, driver Tveit ren propaganda for Hamas, på samme måte som Mads Gilbert. Disse gutta benytter sin posisjon til å styrke «motstanden». De har en så sterk posisjon innad i NRK at de kan gjøre som de vil. De har støtte i fagbevegelsen og blant pressefolk. Ingen vil finne på å røre ved dem. De har sørget for å oppdra sine etterfølgere.

Kalbakk innrømmet at de hadde vært for dårlige til å spørre Gilbert om hans mening om Hamas. Dét synes også Aftenpostens Borud. Martin Krasnik hadde fortjenstfullt stilt ham til veggs. Men han hadde gått for langt, var begge enig om. De ville gjort det annerledes.

Og dermed slo de seg selv på munnen, for da forsto den oppmerksomme lytter at det var det samme som å si at det aldri vil komme noen kritiske spørsmål til Gilbert. Han vil vite å parkere dem.

Journalister mener denne krigen var annerledes fordi enkeltjournalister som Wold og Fredrik Græsvik fikk så mye pes.

Men unnskyld meg: It takes two to tango.

Wold forklarte hvorfor hun rapporterer som hun gjør: Det er ikke mulig å være balansert i en krig der den ene har en voldsom overmakt og bruker den mot en klaustrofobisk, innestengt befolkning.

Wold sa: Er det mulig å skrive balansert om apartheid i Sør-Afrika, om folkemordet i Rwanda, om ISIS eller Sachsenhausen? Hun forsikret at hun ikke sammenlignet Israel med disse forferdelighetene, men så var det likevel det hun gjorde.

Feilen med NRK-journalistene og pressen generelt er at det er for få dyktige utenriksjournalister som følger med og har peiling. Man tråkker i de samme spor, som er diktert av innenrikspolitikk, dvs. den ideologi som venstresiden har levd på de siste 50 år. Der spiller Israel-Palestina-konflikten en nøkkelrolle, og mediene vil ikke gi slipp på den. De har den til innvortes bruk.

De har ikke forstått at Midtøsten har rykket nærmere og at konfliktene der er i ferd med å forplante seg til Norge. Syria-farerne har skremt nordmenn, og i sommer fikk vi for første gang en terroralarm som varte en uke. En usikkerhet meldte seg: Er ikke dette samme fiende som Israel bekjemper?

Samtidig kom meldingen om at en nordmann, Anders Dale, har blitt en toppoperatør for al-Qaida. Dette er nyheter som svekker NRK og medienes posisjon fordi mediene ikke er i stand til å gi noen fullgod forklaring på hvorfor de oppstår og hvordan de skal møtes. I stedet pjatter de om Israel.

Israel skjærer ikke hodet av folk, men det gjør jihadister fra Europa, våre egne muslimer. Hva skjer når de kommer hjem?

Mediene har ingen svar. De greier ikke omstille seg hurtig nok. Men de greier å henge ut det eneste demokratiet i Midtøsten.

Dette reagerer folk på. I sommer fikk de nok.

Det var ett tema som heller ikke Myrland og Selbekk tok opp. Etter en stund med kritikk må nordmenn «kose», dvs. de må fortelle hverandre hvor enige de er. Tross alt.

Men denne sommeren var første gang antisemittismen reiste sitt stygge hode i Europa. For alvor. Det er muslimene som står for de verste utslagene, men når de hører på NRK og andre medier, får de bekreftet at Israel er spesielt fordømmelsesverdig, at det er «noe» med israelerne, dvs. jødene. NRK hører, som document.no, om tallrike antisemittiske utslag ved demonstrasjoner i Europa. NRK kjenner også den danske imamen Abu Bilal, som sto i en moske i Berlin og sa foran kamera at alle jøder skulle drepes.

Faktum er at NRK ligger så langt bak utviklingen at institusjonen ikke vet hvordan den skal innhente den. Institusjonen mangler språk. Skulle den begynne å kalle en spade for en spade, ville mange «venner» falle fra. Norske muslimer har begynte å venne seg til og forvente at norske medier er antisemittiske. Det er et svært dårlig omen for fremtiden.

Jøder har for lengst forstått det, og denne sommeren fikk de det bekreftet på alvor. De stoler ikke lenger på at det nye Europa vil beskytte dem.